Job: La ikke mitt skrik stilne
1 Da tok Job til orde og sa:
2 Jeg har hørt nok av dette;
dere er elendige trøstere, alle sammen.
3 Blir det ikke slutt på tomme ord?
Hva driver deg til å svare?
4 Jeg kunne også ha talt slik som dere
hvis det var deres liv det gjaldt, og ikke mitt.
Jeg kunne ha holdt fine taler
og ristet på hodet av dere.
5 Jeg ville satt mot i dere med munnen
og lagt bånd på mine skjelvende lepper.
6 Om jeg taler, blir min smerte ikke mindre.
Om jeg holder opp, blir den ikke borte.
7 Men nå har han gjort meg trett.
Du utryddet alle som hørte meg til.
8 Du grep meg, og det ble et vitnesbyrd mot meg.
Min svakhet taler meg rett opp i ansiktet.
9 Hans vrede river i stykker, han forfølger meg!
Han skjærer tenner mot meg,
min fiende dolker meg med blikket.
10 De åpner gapet mot meg og slår meg hånlig på kinnet.
Sammen går de mot meg.
11 Gud har overgitt meg til onde mennesker,
kastet meg i armene på lovløse.
12 Jeg levde i fred, da ristet han meg,
grep meg i nakken og slo meg i stykker.
Han satte meg opp som skyteskive,
13 hans piler kom imot meg fra alle kanter.
Uten medynk gjennomboret han mine nyrer,
gallen rant til jorden.
14 Han flenget meg opp, sår på sår,
stormet mot meg som en kriger.
15 Sekk har jeg sydd til kroppen min,
jeg har lagt min kraft i støvet.
16 Ansiktet er rødt av gråt,
det svartner for øynene,
17 enda hendene ikke er merket av vold
og min bønn er ren.
18 Å, jord, skjul ikke mitt blod,
legg ikke mitt skrik i grav!
19 Fremdeles har jeg et vitne i himmelen,
én i det høye som taler min sak.
20 Mine venner spotter meg,
i gråt vender jeg blikket til Gud.
21 Måtte han gi en mann rett hos Gud
og gi et menneske rett mot sin neste!
22 For om få år må jeg vandre
den stien som ikke fører tilbake.