Elifas: Et skremmende syn
1 Da tok Elifas fra Teman til orde og sa:
2 Om noen vil tale til deg, orker du det?
Men hvem kan vel la være?
3 Selv har du rettledet mange
og styrket kraftløse hender.
4 Dine ord reiste opp den som snublet.
Du ga kraft til skjelvende knær.
5 Men nå, når det rammer deg, blir du motløs.
Det treffer deg, og du blir lamslått.
6 Stoler du ikke på din gudsfrykt?
Gir ikke din fromme livsvei håp?
7 Tenk etter! Når gikk vel en skyldfri til grunne,
hvor ble rettskafne utslettet?
8 Jeg ser at de som pløyer ondskap
og sår lidelse,
høster det samme.
9 Når Gud puster, går de til grunne.
Når han fnyser, er de borte.
10 Løvens brøl, hannløvens skrik
og ungløvens tenner er slått ut.
11 Rovdyret mangler bytte og dør.
Løveflokken blir spredt.
12 Et ord listet seg til meg.
Jeg hørte det hviske
13 i opprivende, nattlige syn
mens menneskene sov dypt.
14 Skrekken grep meg, og jeg skalv.
Redselen gikk gjennom marg og bein.
15 Et pust strøk forbi ansiktet mitt,
fikk hårene på kroppen til å reise seg.
16 Han sto der, men jeg kjente ham ikke,
en skikkelse rett for øynene mine.
Jeg hørte en hviskende stemme:
17 Kan vel et menneske være rettferdig for Gud?
Kan en mann være ren for sin skaper?
18 Gud stoler ikke engang på sine tjenere,
han finner feil hos sendebudene,
19 og enda mer hos dem som bor i leirhus
og har jord til grunnvoll.
De knuses lettere enn møll.
20 Fra morgen til kveld blir de tråkket ned.
De går til grunne for alltid
uten at noen bryr seg om det.
21 Teltsnoren rykkes opp.
De dør, uten visdom.