Job: Mine brødre svikter
1 Da tok Job til orde og sa:
2 Å, om min uro kunne veies
og legges i vektskålen med min sorg!
3 For nå er de tyngre enn havets sand;
derfor taler jeg uten å tenke.
4 Piler fra Den veldige sitter i kroppen,
giften tar min kraft;
redsler fra Gud samler seg mot meg.
5 Skriker vel et villesel som gresser,
rauter en okse når den har fôr?
6 Hvem spiser smakløs mat uten salt?
Er det noen smak på stokkrosens saft?
7 Det byr meg imot å røre ved slikt,
det er som å spise bedervet mat.
8 Om bare min bønn ble hørt,
om Gud ville innfri mitt håp!
9 Om han bare ville knuse meg,
løfte sin hånd og gjøre ende på meg!
10 Da får jeg tross alt en trøst
når jeg vrir meg i nådeløs pine:
Så hadde jeg ikke fornektet Den helliges tale.
11 Hvilke krefter har vel jeg til å holde ut?
Finnes et mål jeg kan strekke meg mot?
12 Er jeg sterk som stein,
er kroppen min av bronse?
13 Nei, jeg er fullstendig hjelpeløs,
jeg finner ingen utvei.
14 Den som ikke viser godvilje mot sin neste,
har oppgitt sin frykt for Den veldige.
15 Og mine brødre sviktet som en bekk,
et bekkefar der vannet blir borte.
16 Den var dekket av tykk is,
skjult under snøen.
17 I tørketiden stilner den,
i varmen tørker den inn.
18 Strømmen mister sin retning;
vannet renner ut i sanden og blir borte.
19 Karavaner fra Tema speidet etter vann,
de reisende fra Saba satte sitt håp til det.
20 De stolte på det, men ble til skamme.
Da de kom fram, ble de skuffet.
21 Nå er dere blitt en slik bekk!
Dere ser det grufulle og blir redde.
22 Har vel jeg noen gang sagt: «Gi meg noe!
Bruk deres rikdom til å kjøpe meg fri!
23 Redd meg fra fienden,
fri meg fra voldsmenns hånd!»
24 Rettled meg, så skal jeg tie.
Vis meg hvor jeg har feilet!
25 Kan oppriktige ord såre?
Men hvordan er det dere taler til rette?
26 Vil dere irettesette meg for min tale?
Ord fra en fortvilet spres for vinden.
27 Ville dere kaste lodd om foreldreløse
og kjøpslå om en venn?
28 Løft nå hodet og se på meg!
For jeg lyver dere ikke rett opp i ansiktet.
29 Tenk dere om! Gjør ikke urett!
Vend om; jeg er ennå rettferdig!
30 Finnes det urett på min tunge?
Kjenner jeg ikke smaken av sorg?