Hopp rett til
Kirkeårets teksterDagens bibelord
Tegnforklaringer
Bibelleseplaner
Kjøp Bibelen
Bibelsøk
Søk
Jona
1 2 3 4| Neste kapittel > |
Jona flykter fra Herren 1Herrens ord kom til Jona, sønn av Amittai: 2 «Stå opp, gå til storbyen Ninive og rop ut over byen at ondskapen deres har steget opp for mitt ansikt.» 3 Da sto Jona opp for å flykte til Tarsis, bort fra Herren. Han dro ned til Jaffa og fant et skip som skulle til Tarsis. Så betalte han for reisen og gikk ned i båten. Han ville være med til Tarsis, bort fra Herren. 4 Men Herren kastet en mektig vind ned over havet, og stormen ble så sterk at skipet holdt på å bli knust. 5 Sjøfolkene ble redde, og hver mann ropte til sin gud. Lasten som var om bord, kastet de på havet for å lette skipet. Men Jona hadde gått ned under dekk og lagt seg og var falt i dyp søvn. 6 Kapteinen kom bort til ham og sa: «Hva er det med deg? Sover du? Stå opp og rop til guden din! Kanskje guden vil huske på oss så vi ikke går under.» 7 Mennene sa til hverandre: «La oss kaste lodd, så vi kan få vite hvem som er skyld i at denne ulykken har rammet oss!» De kastet lodd, og loddet falt på Jona. 8 Da sa de til ham: «Fortell oss nå hvem som er skyld i at denne ulykken har rammet oss! Hva slags arbeid har du? Hvor kommer du fra? Hvilket land er du fra? Og hvilket folk tilhører du?» 9 Han svarte: «Jeg er hebreer og frykter Herren, himmelens Gud, som har skapt havet og det tørre landet.» 10 Da ble mennene grepet av stor redsel. De sa til ham: «Hva er det du har gjort?» For de visste at han hadde flyktet bort fra Herren. Det hadde han fortalt dem. 11 «Hva skal vi gjøre med deg», sa de, «så havet kan falle til ro omkring oss?» For stormen på havet ble sterkere og sterkere. 12 Han svarte: «Løft meg opp og kast meg i havet, så vil det slutte å rase. For jeg vet at det er min skyld at den sterke stormen har rammet dere.» 13 Mennene rodde på for å komme tilbake til land, men de greide det ikke. For det stormet sterkere og sterkere mot dem på havet. 14 Da ropte de til Herren: « Herre! La ikke oss gå under fordi denne mannen mister livet. La ikke uskyldig blod komme over oss. For du, Herre, har gjort som du ville.» 15 Så løftet de Jona opp og kastet ham i havet. Da holdt havet opp å rase og ble stille. 16 Mennene ble grepet av stor frykt for Herren. De ofret slaktoffer til Herren og avla løfter. Herren berger Jona fra dypet 2Herren sendte en stor fisk for å sluke Jona, og Jona var i buken på fisken i tre dager og tre netter. 2 Jona ba til Herren sin Gud fra fiskebuken. 3 Han sa: Jeg kalte på Herren i min nød, og han svarte meg. Jeg ropte om hjelp fra dødsrikets dyp, og du hørte meg. 4 Du kastet meg i dypet midt ute på havet, strømmen omga meg. Alle dine brenninger og bølger slo over meg. 5 Jeg tenkte: Jeg er drevet bort fra dine øyne. Skal jeg aldri mer få løfte blikket mot ditt hellige tempel? 6 Vannet lukket seg om strupen, dypet omringet meg, sivet viklet seg rundt hodet. 7 Jeg sank ned til foten av fjellene. Bommene på jordens porter slo igjen bak meg for alltid. Men du, Herre, min Gud, førte meg levende opp av graven. 8 Da livet mitt ebbet ut, husket jeg på Herren, og bønnen min nådde til deg, til ditt hellige tempel. 9 De som holder seg til vind og tomhet, har sviktet sin kjærlighet. 10 Men jeg vil ofre til deg med takkesang. Det jeg har lovet, vil jeg holde. Frelsen kommer fra Herren. 11 Da talte Herren til fisken, og den spydde Jona opp på tørt land. Jona i Ninive 3Herrens ord kom til Jona for andre gang: 2 «Stå opp og gå til storbyen Ninive! Det budskapet jeg gir deg, skal du rope ut over byen.» 3 Jona sto opp og gikk til Ninive, slik Herren hadde sagt. Men Ninive var en stor by for Gud, tre dagsreiser lang. 4 Jona begynte å gå innover i byen, og da han hadde gått en dagsreise, ropte han: «Ennå førti dager, og så skal Ninive bli ødelagt!» 5 Da trodde folket i Ninive på Gud. De ropte ut en faste og kledde seg i sekkestrie, både store og små. 6 Da kongen av Ninive hørte om dette, reiste han seg fra tronstolen og tok av seg kongekappen. Han kledde seg i sekkestrie og satte seg i aske. 7 Han lot rope ut i Ninive: «Etter påbud fra kongen og hans stormenn: Ingen, verken mennesker eller dyr, storfe eller småfe, må smake noe som helst. De skal ikke beite og ikke drikke vann. 8 De skal kle seg i sekkestrie, både mennesker og dyr, og rope til Gud av alle krefter. Hver og en skal vende om fra sin onde vei og fra sine overgrep. 9 Hvem vet, kanskje Gud vil snu om og angre og vende seg bort fra sin brennende vrede, så vi ikke går under.» 10 Gud så hva de gjorde, at de vendte om fra sin onde vei. Da angret Gud på det onde han hadde sagt at han ville gjøre mot dem, og han gjorde det ikke. Jonas harme og Guds nåde 4Men dette mislikte Jona sterkt, og han ble sint. 2 Han ba til Herren: « Herre! Var det ikke det jeg sa da jeg var i mitt eget land? Derfor ville jeg skynde meg og flykte til Tarsis. For jeg vet at du er en nådig og barmhjertig Gud. Du er sen til vrede og rik på miskunn, så du angrer ulykken. 3 Men nå, Herre, bare ta livet mitt! For jeg vil heller dø enn leve.» 4 Da sa Herren: «Er du virkelig så sint?» 5 Jona hadde gått ut av byen og slått seg ned på østsiden av den. Der hadde han laget en løvhytte og satt seg i skyggen under den for å se hvordan det gikk med byen. 6 Da lot Herren Gud en ricinus-busk vokse opp over Jona for å kaste skygge over hodet hans og fri ham fra mismotet. Jona gledet seg stort over busken. 7 Men ved daggry neste morgen sendte Gud en mark som stakk busken så den visnet. 8 Og da solen sto opp, sendte Gud en brennende østavind. Solen stakk Jona i hodet så han nesten besvimte. Han ønsket at han måtte få dø, og sa: «Jeg vil heller dø enn leve.» 9 Da sa Gud til Jona: «Er du virkelig så sint på grunn av ricinus-busken?» Han svarte: «Jeg er så sint at jeg kunne dø.» 10 Herren sa: «Du hadde omsorg for ricinus-busken, som du ikke har hatt noe arbeid med og ikke fått til å vokse opp, og som ble til på en natt og ble ødelagt på en natt. 11 Skulle ikke jeg ha omsorg for storbyen Ninive, hvor det er mer enn tolv ganger ti tusen mennesker som ikke vet forskjell på høyre og venstre, og hvor det også er en mengde dyr?» |
| Neste kapittel > |
Lukk X
Her kan registrerte brukere snart lagre egne kommentarer på det valgte verset.
05. juni 2023
4Men det ble åpenbart hvor god vår Gud og frelser er, og at han elsker menneskene: 5Han frelste oss, ikke på grunn av våre rettferdige gjerninger, men fordi han er barmhjertig. Han frelste oss ved badet som gjenføder og fornyer ved Den hellige ånd, ... Vis hele teksten
4Men det ble åpenbart hvor god vår Gud og frelser er, og at han elsker menneskene: 5Han frelste oss, ikke på grunn av våre rettferdige gjerninger, men fordi han er barmhjertig. Han frelste oss ved badet som gjenføder og fornyer ved Den hellige ånd, 6som han så rikelig har øst ut over oss ved Jesus Kristus, vår frelser, 7så vi skulle bli rettferdige ved hans nåde og bli arvinger til det evige liv, som er vårt håp.
4Men det vart openberra kor god vår Gud og frelsar er, og kor han elskar menneska: 5Han frelste oss, ikkje fordi vi hadde gjort rettferdige gjerningar, men fordi han er miskunnsam. Han frelste oss ved badet som gjenføder og fornyar ved Den heilage ande, ... Vis hele teksten
4Men det vart openberra kor god vår Gud og frelsar er, og kor han elskar menneska: 5Han frelste oss, ikkje fordi vi hadde gjort rettferdige gjerningar, men fordi han er miskunnsam. Han frelste oss ved badet som gjenføder og fornyar ved Den heilage ande, 6som han så rikeleg har aust ut over oss ved Jesus Kristus, vår frelsar, 7så vi skulle bli rettferdige ved hans nåde og bli arvingar til det evige livet, som er vår von.
4Muhto go min Ipmila ja Beasti buorrevuohta ja ráhkisvuohta almmustuvai olbmuide, ... Vis hele teksten
4Muhto go min Ipmila ja Beasti buorrevuohta ja ráhkisvuohta almmustuvai olbmuide, 5de son besttii min, ii min vanhurskkis daguid dihte, muhto danin go son lea váibmoláđis. Son besttii min ja basai min buhtisin, nu ahte mii riegádeimmet ođđasis ja Bassi Vuoigŋa ođasmahtii min. 6Dán Vuoiŋŋa son lea golggahan valljugasat min badjelii Jesus Kristusa, beastámet, bokte, 7vai mii su árpmus dahkkojuvvot vanhurskkisin ja árbet agálaš eallima, nugo mii doaivut.