Hopp rett til
Kirkeårets teksterDagens bibelord
Tegnforklaringer
Bibelleseplaner
Kjøp Bibelen
Neste kapittel > |
FØRSTE SANG 1 א Ensom sitter hun, den folkerike byen. Hun er blitt enke, den store blant folkene. Dronningen blant landene er blitt slave. 2 ב Hun gråter om natten, kinnet er vått av tårer. Ingen av elskerne trøster henne. Vennene har sveket, de er blitt fiender. 3 ג Juda dro i eksil etter nød og slaveri. Hun bor blant folkene, finner ikke hvile. Forfølgerne tok henne igjen der det var trangest. 4 ד Veiene til Sion sørger, ingen kommer til festene. Byportene ligger øde, prestene sukker. Ungjentene klager, selv har hun bitter sorg. 5 ה Motstanderne er blitt herrer, fienden lever trygt. Herren har latt henne lide for hennes mange synder. Fienden drev småbarna foran seg som fanger. 6 ו Datter Sion mistet all sin prakt. Høvdingene hennes lignet hjorter som ikke finner beite. Kraftløse gikk de foran ham som jaget. 7 ז Jerusalem minnes, hjemløs, i nød, fortidens prakt. Folket falt for fiendehånd, ingen hjelper fantes. Fienden så på og lo mens hun gikk under. 8 ח Jerusalem har syndet grovt, derfor er hun uren. Alle som æret henne, forakter henne, de har sett henne naken. Hun stønner og snur seg bort. 9 ט Urenheten syntes på kappen, hun tenkte ikke det skulle ende slik. Dypt sank hun, ingen trøstet henne. Herre, se min nød, fienden triumferer! 10 י Fienden grep etter skattene hennes. Hun så folkeslagene gå inn i helligdommen, de du nektet å komme inn i din menighet. 11 כ Hele folket hennes stønner mens de leter etter brød. De bytter skatter mot mat for å berge livet. Se, Herre, se hit! Jeg er foraktet. 12 ל Se hit, dere som går forbi på veien. Finnes det en smerte som min, den som har rammet meg? Den lar Herren meg lide på sin brennende vredes dag. 13 מ Han sendte ild fra det høye, den herjet i knoklene mine. Han satte ut nett for føttene og lot meg vike tilbake. Han har gjort meg til en ødemark, hele tiden er jeg syk. 14 נ Med hånden knyttet han sammen mine synder, de ble bundet sammen til et åk. De lå over nakken på meg, og kreftene sviktet. Herren ga meg i hendene på folk jeg ikke kunne stå meg imot. 15 ס Herren vraket alle mine krigere. Han ropte ut for meg en høytid da mine unge menn skulle knuses. I vinpressen tråkket Herren ned jomfruen, datter Juda. 16 ע Derfor gråter jeg, tårene strømmer fra øynene. Den som kan trøste og berge mitt liv, er langt borte fra meg. Barna mine ligger forlatt, fienden var for sterk. 17 פ Sion rakte hendene ut, ingen trøstet henne. Herren ga befaling om Jakob, fienden omringet ham. Da ble Jerusalem uren for dem. 18 צ Herren er rettferdig. Jeg hadde trosset det han sa. Hør da på meg, alle folk, se hvordan jeg lider! Unge jenter og gutter måtte gå i fangenskap. 19 ק Jeg ropte på elskerne mine, de svek meg. Mine prester og de eldste døde i byen. De lette etter mat for å berge livet. 20 ר Se, Herre, jeg er i nød. Magen er urolig, hjertet vrir seg. For jeg var full av trass. Ute har sverd gjort meg barnløs, inne hersker døden. 21 ש De hører at jeg sukker, ingen trøster meg. Alle fiender hører om min ulykke og gleder seg. Men det var du som sto bak. Dagen du ropte ut, lot du komme. Men det skal gå med dem som med meg. 22 ת Du må merke deg all deres ondskap! Gi dem igjen slik du ga meg igjen for alle syndene mine. For sukkene er mange, og hjertet mitt er sykt. |
Neste kapittel > |
1Jakob såg opp og fekk auge på Esau, som kom med fire hundre mann. Då fordelte han borna mellom Lea, Rakel og dei to slavekvinnene. 2Han stilte slavekvinnene og borna deira fremst, Lea og borna hennar bak dei og Rakel med Josef sist. ... Vis hele teksten
1Jakob såg opp og fekk auge på Esau, som kom med fire hundre mann. Då fordelte han borna mellom Lea, Rakel og dei to slavekvinnene. 2Han stilte slavekvinnene og borna deira fremst, Lea og borna hennar bak dei og Rakel med Josef sist. 3Sjølv gjekk han føre dei og bøygde seg sju gonger til jorda, til han kom bort til bror sin. 4Men Esau sprang imot han, slo armane rundt han, kasta seg om halsen på han og kyste han. Og dei gret. 5Esau såg opp og fekk auge på kvinnene og borna. Då sa han: «Kven er det du har med deg?» Jakob svara: «Det er dei borna som Gud i sin nåde har gjeve tenaren din.» 6Slavekvinnene kom då fram med borna sine og bøygde seg til jorda. 7Lea kom òg fram med borna sine og bøygde seg. Til slutt gjekk Josef og Rakel fram og bøygde seg. 8Esau spurde: «Kva ville du med heile den flokken eg møtte?» «Eg ville at min herre skulle sjå på meg med velvilje», svara han. 9Då sa Esau: «Eg har rikeleg, bror. Ta du vare på det som ditt er!» 10«Nei, kjære deg», svara Jakob, «ser du på meg med velvilje, så ta imot gåva mi! For då eg såg andletet ditt, var det som eg såg Guds eige andlet; så venleg var du mot meg. 11Ta no imot gåva som eg lét senda deg! For Gud har vore nådig mot meg, og eg har alt eg treng.» Jakob bad han så inntrengjande at han tok imot gåva.