Sion sørger
1 Å, hvor ensom hun sitter,
byen som før var så folkerik.
Hun som var stor blant folkene,
sitter nå som enke.
Fyrstinnen blant landene
må gjøre tvangsarbeid.
2 Hun gråter sårt om natten,
tårene renner på hennes kinn.
Blant alle sine elskere
har hun ingen som trøster.
Alle vennene har sviktet
og er blitt hennes fiender.
3 Bort fra landet er Juda ført,
ut av nød og tung trelldom.
Nå bor hun blant folkene
og finner ikke ro.
Alle forfølgerne nådde henne igjen
midt i trengslene.
4 Veiene til Sion sørger,
for det kommer ingen til høytidene.
Alle portene i byen er øde,
og prestene der må sukke.
De unge pikene er bekymret,
og selv har hun bitter sorg.
5 Hennes motstandere har makten,
fiendene kjenner seg trygge.
Herren har latt henne lide
fordi hennes synder var mange.
Hennes barn måtte gå i fangenskap,
de ble ført bort av fienden.
6 Sions datter har mistet
all den prakt hun hadde.
Hennes stormenn ligner hjorter
som ikke finner beite.
Kraftløse gikk de av sted
foran ham som drev dem.
7 I sin nød og hjemløshet
må Jerusalem minnes
all den herlighet hun hadde
helt fra gammel tid.
Men folket falt for fiendehånd,
hun hadde ingen til å hjelpe.
Fiendene så på henne og lo
fordi det var ute med henne.
8 Jerusalem har syndet grovt,
og derfor blir hun avskydd.
Alle som æret henne,
viser nå forakt,
for de har sett henne naken.
Selv må hun sukke og vende seg bort.
9 Urenheten viser seg på hennes slep;
hun hadde ikke tenkt det skulle ende slik.
Ufattelig dypt har hun sunket,
og ingen trøster henne.
«Herre, se min nød,
se hvordan fienden triumferer.»
10 Fienden strakte hånden ut
etter alle hennes skatter.
kom inn i hennes helligdom,
enda du hadde nektet dem
å være med i din menighet.
11 Hele hennes folk må sukke,
de leter etter brød.
De bytter sine skatter bort mot mat
for å berge livet.
«Se, Herre, og legg merke til
hvor foraktet jeg er.»
12 Å, alle dere som går forbi på veien,
gi akt og se om det finnes en smerte
lik den som har rammet meg,
den som Herren har latt meg lide
på sin brennende vredes dag.
13 Herren sendte ild fra det høye,
den gikk meg gjennom marg og ben.
Han spente ut garn for mine føtter
og støtte meg tilbake.
Han har gjort meg ensom og forlatt,
jeg lider hele dagen.
14 Han voktet på mine synder,
som var knyttet sammen i hans hånd.
De lå som et åk på min nakke
og har knekket min kraft.
Herren har gitt meg i hendene på folk
som jeg ikke kan stå meg imot.
15 Herren har slått vrak på
alle de helter som fantes hos meg.
Han kalte sammen en flokk imot meg,
han ville knuse mine unge menn.
I vinpressen har Herren tråkket
Juda, den unge jomfru.
16 Dette er det jeg gråter for,
tårene strømmer fra mine øyne.
De som kunne trøste og gi meg livsmot,
er langt borte fra meg.
Det er ute med mine barn,
fienden var for sterk.
17 Sion strekker hendene ut,
men det er ingen som trøster henne.
Til strid mot Jakob har Herren mønstret
alle hans fiender rundt omkring.
Av dem er Jerusalem blitt avskydd
som en uren kvinne.
18 Herren har handlet rettferdig,
for jeg har trosset hans bud.
Hør på meg, alle folk,
og se hvor smertelig jeg lider.
Mine unge piker og gutter
måtte gå i fangenskap.
19 Jeg ropte på mine elskere,
men de sviktet meg.
Mine prester og mine eldste
omkom her i byen,
mens de lette etter mat
for å berge livet.
20 Herre, se, jeg er i nød,
det gjærer i mitt indre.
Hjertet vender seg i meg,
fordi jeg var trassig og ulydig.
Ute har sverdet drept mine barn,
inne i huset rår døden.
21 De hører at jeg sukker,
og ingen trøster meg.
Alle mine fiender hører om min ulykke
og gleder seg over at du har voldt den.
La den komme, den dagen du varslet,
så det går dem like ille som meg.
22 La all deres ondskap komme deg for øye!
Gjør med dem som du gjorde med meg
på grunn av alle mine synder.
For mine sukk er mange,
og mitt hjerte er sykt.