Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

.
Videoklippene er hentet fra Lukasevangeliet - «Tegn til tro».
Copyright © 2004 Det Norske Bibelselskap, Det Døvekirkelige Arbeid og Døves Media
Utgitt med støtte fra Kultur- og kirkedepartementet og Døve Venners Felleslegat av 1994.

Oversettelse og tegning: Odd Inge Schröder
Videoproduksjon: Døves Media, Ål

Tilbake til oversikten

Evangeliet etter Lukas

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24

< Forrige kapittelNeste kapittel >

Jesu fullmakt
20En dag, mens han lærte folket på tempelplassen og forkynte evangeliet, kom overprestene og de skriftlærde til ham sammen med de eldste  2 og spurte: «Si oss: Med hvilken myndighet gjør du dette? Eller hvem er det som har gitt deg en slik fullmakt?»  3 Men Jesus sa til dem: «Jeg har også noe å spørre dere om. Si meg:  4 Var Johannes-dåpen fra himmelen eller fra mennesker?»  5 De rådslo med hverandre og sa: «Om vi svarer: Fra himmelen, vil han si: Hvorfor trodde dere ham da ikke?  6 Men om vi sier: Fra mennesker, da kommer mengden til å steine oss, for de er overbevist om at Johannes var en profet.»  7 Derfor svarte de at de ikke visste hvor den var fra.  8 Da sa Jesus til dem: «Så sier heller ikke jeg med hvilken myndighet jeg gjør dette.»
   

Forpakterne og arvingen
 9 Så vendte han seg igjen til folket og fortalte denne lignelsen: «En mann plantet en vingård og forpaktet den bort til noen vindyrkere, mens han selv reiste ut av landet for lengre tid. 10 Da tiden kom, sendte han en tjener til forpakterne for å få sin del av avlingen. Men de slo ham og lot ham gå tomhendt bort. 11 Likevel sendte eieren en annen tjener; men de slo ham også, hånte ham og lot ham gå tomhendt bort. 12 Han sendte en tredje, og ham slo de til blods og kastet ham ut. 13 Hva skal jeg nå gjøre? tenkte eieren av vingården. Jo, jeg vil sende min egen kjære sønn. Ham vil de sikkert ha respekt for. 14 Men da vindyrkerne fikk se sønnen, samrådde de seg med hverandre og sa: Der har vi arvingen! La oss slå ham i hjel, så blir arven vår. 15 Dermed kastet de ham ut av vingården og slo ham i hjel.
        Hva skal nå vingårdens herre gjøre med disse forpakterne?
16 Han skal komme og gjøre ende på dem og overlate vingården til andre.» Da sa de som hadde hørt på: «Det må ikke skje!» 17 Men han så på dem og sa: «Hva betyr da dette som står skrevet:
        Den steinen bygningsmennene vraket,
        er blitt hjørnestein.
   
18 Den som faller mot denne steinen, skal skade seg. Men den som steinen faller på, skal bli knust.»
   
19 De skriftlærde og overprestene ville gjerne legge hånd på ham med det samme, for de skjønte at det var dem han siktet til med denne lignelsen. Men de var redde for folket.
   

Er det tillatt å betale skatt til keiseren?
20 De holdt ham da under oppsikt og sendte noen ut for å spionere. De skulle gi seg ut for å være fromme menn og prøve å gripe ham i å si noe galt, så de kunne få overgitt ham til myndighetene og landshøvdingen. 21 De spurte ham: «Mester, vi vet at du taler og lærer rett. Du tar ikke hensyn til person eller rang, men lærer virkelig hva som er Guds vei. 22 Si oss: Er det tillatt å betale skatt til keiseren eller ikke?» 23 Men han merket deres baktanker og sa til dem: 24 «Vis meg en denar! Hvem har sitt bilde og sitt navn her?» «Keiseren,» svarte de. 25 Da sa han til dem: «Så gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er.» 26 De greide ikke å felle ham på noe han sa mens folk hørte på; de bare undret seg over svaret og tidde.
   

De dødes oppstandelse
27 Noen saddukeere kom til ham; det er de som nekter at det er noen oppstandelse. De la fram for ham et spørsmål. 28 «Mester,» sa de, «Moses har gitt oss denne forskrift: Om en gift mann dør og ikke har barn, skal hans bror gifte seg med enken og gi sin bror etterkommere. 29 Nå var det sju brødre. Den eldste tok seg en hustru, men døde barnløs. 30 Den nest eldste giftet seg da med henne, 31 så den tredje, og slik med alle sju; men alle døde de barnløse. 32 Til sist døde også kvinnen. 33 Når de så oppstår, hvem av dem skal da ha henne som hustru? Alle sju har jo vært gift med henne.»
   
34 Jesus svarte dem: «I denne verden tar de til ekte og tas til ekte. 35 Men de som blir funnet verdige til å være med i den kommende verden og oppstandelsen fra de døde, de tar ikke til ekte og tas ikke til ekte. 36 De kan jo ikke mer dø; de er lik englene, og fordi de har fått del i oppstandelsen, er de Guds barn. 37 Men at de døde står opp, det har Moses også vist i fortellingen om tornebusken, når han kaller Herren for Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud. 38 Han er ikke en Gud for døde, men for levende. De lever alle for ham.» 39 Da sa noen av de skriftlærde: «Mester, du svarte rett.» 40 Og ingen våget å stille ham flere spørsmål.
   

Hvem Messias er
41 Jesus spurte dem: 42 For David selv sier jo i Salmenes bok:
        Herren sa til min herre:
        Sett deg ved min høyre hånd
   
43 til jeg får lagt dine fiender
        som skammel for dine føtter.
   
44 David kaller altså Messias for herre; hvordan kan han da være Davids sønn?»
   

Advarsel mot de skriftlærde
45 Mens hele mengden hørte på, sa han til disiplene: 46 «Vokt dere for de skriftlærde! De vil gjerne gå omkring i side kapper og liker at folk hilser dem på torget. De elsker å sitte fremst i synagogene og ha hedersplassene i selskaper. 47 De slår til seg enkers hus og holder lange bønner for syns skyld. Men de skal få så meget hardere dom.»
   
< Forrige kapittelNeste kapittel >

02. oktober 2022

Dagens bibelord

Markus 5,35–43

Les i nettbibelen

35Mens han ennå talte, kom det folk fra synagogeforstanderens hus og sa: «Din datter er død. Hvorfor bryr du mesteren lenger?» 36Jesus hørte det som ble sagt, og sa til synagogeforstanderen: «Frykt ikke, bare tro!» ... Vis hele teksten

35Mens han ennå talte, kom det folk fra synagogeforstanderens hus og sa: «Din datter er død. Hvorfor bryr du mesteren lenger?» 36Jesus hørte det som ble sagt, og sa til synagogeforstanderen: «Frykt ikke, bare tro!» 37Nå lot han ingen andre følge med enn Peter, Jakob og Johannes, Jakobs bror. 38Da de kom til synagogeforstanderens hus og han så alt oppstyret og folk som gråt og jamret seg, 39gikk han inn og sa til dem: «Hvorfor støyer og gråter dere? Barnet er ikke dødt; hun sover.» 40De bare lo av ham. Men han drev alle ut og tok med seg barnets far og mor og dem som var med ham, og gikk inn der barnet lå. 41Så tok han barnet i hånden og sa: «Talita kumi!» Det betyr: «Lille jente, jeg sier deg: Stå opp!» 42Straks reiste jenta seg og gikk omkring; hun var tolv år gammel. Og de ble helt ute av seg av undring. 43Men han påla dem strengt at ingen måtte få vite dette, og han sa at de skulle gi henne noe å spise.