Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

.
Videoklippene er hentet fra Lukasevangeliet - «Tegn til tro».
Copyright © 2004 Det Norske Bibelselskap, Det Døvekirkelige Arbeid og Døves Media
Utgitt med støtte fra Kultur- og kirkedepartementet og Døve Venners Felleslegat av 1994.

Oversettelse og tegning: Odd Inge Schröder
Videoproduksjon: Døves Media, Ål

Tilbake til oversikten

Evangeliet etter Lukas

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24

< Forrige kapittel

Jesu oppstandelse
24Ved daggry den første dag i uken kom kvinnene til graven og hadde med seg de velluktende oljene som de hadde laget i stand.  2 Da så de at steinen var veltet bort fra graven,  3 og de gikk inn, men fant ikke Herren Jesu legeme.  4 De visste ikke hva de skulle tro, men med ett stod det to menn hos dem i skinnende klær.  5 Kvinnene ble forferdet og bøyde seg med ansiktet mot jorden. Men de to sa til dem: «Hvorfor leter dere etter den levende blant de døde?  6 Han er ikke her, han er oppstått. Husk hva han sa til dere mens han ennå var i Galilea:  7 Menneskesønnen skal overgis i syndige menneskers hender og korsfestes, og den tredje dagen skal han oppstå.»  8 Da husket de hans ord.  9 Og de vendte tilbake fra graven og fortalte alt dette til de elleve og til alle de andre. 10 Det var Maria Magdalena, Johanna og Maria, Jakobs mor, som sammen med de andre kvinnene fortalte dette til apostlene. 11 Men de mente det hele var løst snakk og trodde dem ikke. 12 Peter gikk ut og løp til graven, og da han bøyde seg inn i den, så han ikke annet enn linklærne. Han gikk da tilbake dit han bodde, og undret seg over det som hadde hendt.
   

Mål og vekt">På veien til Emmaus
Mål og vekt">13 Samme dag var to disipler på vei til en landsby som heter Emmaus, seksti stadier fra Jerusalem, 14 og de samtalte om alt det som var skjedd. 15 Mens de nå snakket sammen og drøftet dette, kom Jesus selv og slo følge med dem. 16 Men det var noe som hindret dem i å se, så de ikke kjente ham igjen. 17 Han sa da til dem: «Hva er det dere går og snakker så ivrig om?» De stanset og så bedrøvet opp, 18 og den ene, som hette Kleopas, svarte: «Du må være den eneste tilreisende i Jerusalem som ikke vet hva som er hendt der i disse dager.» 19 «Hva da?» spurte han. «Dette med Jesus fra Nasaret,» svarte de. «Han var en profet, mektig i ord og gjerning for Gud og hele folket. 20 Men våre overprester og rådsherrer utleverte ham og fikk ham dømt til døden og korsfestet ham. 21 Og vi som hadde håpet at det var han som skulle utfri Israel! Men nå har det allerede gått tre dager siden dette hendte. 22 Likevel har noen kvinner som hører til hos oss, gjort oss forvirret. De gikk ut til graven tidlig i morges, 23 men de fant ikke hans legeme. De kom tilbake og fortalte at de hadde sett et syn av engler som sa at han lever. 24 Da gikk noen av våre til graven, og de fant det slik som kvinnene hadde sagt; men ham selv så de ikke.»
   
25 Da sa han til dem: «Så uforstandige dere er, og så trege til å tro alt det profetene har sagt! 26 Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet?» 27 Deretter begynte han å utlegge for dem det som står om ham i alle skriftene, helt fra Moses av og hos alle profetene.
   
28 De nærmet seg nå den landsbyen de skulle til, og han lot som han ville dra videre. 29 Men de bad ham inntrengende: «Bli hos oss! Det lir mot kveld, og dagen heller.» Da gikk han med inn og ble hos dem. 30 Og mens han satt til bords med dem, tok han brødet, bad takkebønnen, brøt det og gav dem. 31 Da ble øynene deres åpnet, så de kjente ham igjen; men han ble usynlig for dem. 32 Da sa de til hverandre: «Brant ikke våre hjerter i oss da han talte til oss på veien og åpnet skriftene for oss?» 33 Og de brøt opp med en gang og vendte tilbake til Jerusalem. De fant der de elleve og vennene deres samlet, 34 og disse sa: «Herren er virkelig oppstått og har vist seg for Simon.» 35 Selv fortalte de to om det som hadde hendt på veien, og hvordan de hadde kjent ham igjen da han brøt brødet.
   

Jesus viser seg for disiplene
36 Mens de talte om dette, stod Jesus midt iblant dem og sa: «Fred være med dere!» 37 De ble forskrekket og redde, for de trodde de så en ånd. 38 Men han sa til dem: «Hvorfor er dere forferdet, og hvorfor lar dere tvilen stige opp i dere? 39 Se på mine hender og mine føtter; det er meg. Ta på meg og se! En ånd har da ikke kjøtt og ben, som dere ser at jeg har.» 40 Dermed viste han dem sine hender og føtter. 41 Men enda kunne de ikke tro for bare glede og undring. Da spurte han: «Har dere noe å spise?» 42 De gav ham et stykke stekt fisk, 43 og han tok det og spiste mens de så på.
   

Oppdrag og avskjed
44 Han sa til dem: «Det var dette jeg talte om da jeg ennå var sammen med dere og sa at alt måtte oppfylles som står skrevet om meg i Moseloven, hos profetene og i Salmene.» 45 Da åpnet han deres forstand så de kunne forstå skriftene, 46 og sa til dem: «Slik står det skrevet: Kristus skal lide og stå opp fra de døde tredje dag, 47 og i hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag; dere skal begynne i Jerusalem. 48 Dere er vitner om dette. 49 Jeg sender over dere det som min Far har lovt. Men dere skal bli i byen til dere blir utrustet med kraft fra det høye.»
   
50 Så førte han dem ut mot Betania, og han løftet sine hender og velsignet dem. 51 Og mens han velsignet dem, skiltes han fra dem og ble tatt opp til himmelen. 52 De falt på kne og tilbad ham og vendte så tilbake til Jerusalem i stor glede. 53 Siden var de stadig i templet og lovpriste Gud.
   
< Forrige kapittel

02. oktober 2022

Dagens bibelord

Markus 5,35–43

Les i nettbibelen

35Mens han ennå talte, kom det folk fra synagogeforstanderens hus og sa: «Din datter er død. Hvorfor bryr du mesteren lenger?» 36Jesus hørte det som ble sagt, og sa til synagogeforstanderen: «Frykt ikke, bare tro!» ... Vis hele teksten

35Mens han ennå talte, kom det folk fra synagogeforstanderens hus og sa: «Din datter er død. Hvorfor bryr du mesteren lenger?» 36Jesus hørte det som ble sagt, og sa til synagogeforstanderen: «Frykt ikke, bare tro!» 37Nå lot han ingen andre følge med enn Peter, Jakob og Johannes, Jakobs bror. 38Da de kom til synagogeforstanderens hus og han så alt oppstyret og folk som gråt og jamret seg, 39gikk han inn og sa til dem: «Hvorfor støyer og gråter dere? Barnet er ikke dødt; hun sover.» 40De bare lo av ham. Men han drev alle ut og tok med seg barnets far og mor og dem som var med ham, og gikk inn der barnet lå. 41Så tok han barnet i hånden og sa: «Talita kumi!» Det betyr: «Lille jente, jeg sier deg: Stå opp!» 42Straks reiste jenta seg og gikk omkring; hun var tolv år gammel. Og de ble helt ute av seg av undring. 43Men han påla dem strengt at ingen måtte få vite dette, og han sa at de skulle gi henne noe å spise.