Evangeliet etter Lukas

Evangelistens forord

¹ Det er mange som har forsøkt å gi en fremstilling av det som har skjedd blant oss, ² slik vi har fått det overlevert av dem som helt fra først av var øyenvitner og Ordets tjenere. ³ Nå har jeg gått nøye gjennom alt fra begynnelsen av og har besluttet at jeg vil skrive det ned for deg i sammenheng, ærede Teofilus, ⁴ for at du skal forstå hvor pålitelig det er, det du er blitt undervist i.

Døperen Johannes’ og Jesu barndom

Løftet om døperens fødsel

⁵ På den tid da Herodes var konge i Jødeland, var det en prest der som hette Sakarja; han hørte til den gruppe av prester som hadde navn etter Abia. Hans hustru hette Elisabet og var også av Arons ætt. ⁶ De var begge gudfryktige mennesker, som levde etter alle Herrens bud og forskrifter, og ingen hadde noe å utsette på dem. ⁷ De var barnløse, for Elisabet kunne ikke få barn; og begge var nå oppe i årene.

⁸ Så var det en dag Sakarja gjorde tjeneste som prest for Gud, for turen var kommet til hans gruppe. ⁹ Det ble som vanlig kastet lodd blant prestene, og det falt på Sakarja å gå inn i Herrens tempel og brenne røkelse på alteret. ¹⁰ Hele folkemengden stod utenfor og bad mens ofringen fant sted. ¹¹ Da viste en Herrens engel seg for ham, på høyre side av røkelsesalteret. ¹² Sakarja ble forferdet ved synet, og frykt kom over ham. ¹³ Men engelen sa til ham: «Frykt ikke, Sakarja! Gud har hørt din bønn. Din hustru Elisabet skal føde deg en sønn, og du skal gi ham navnet Johannes. ¹⁴ Han skal bli til glede og fryd for deg, og mange skal glede seg over at han er født. ¹⁵ For han skal være stor i Herrens øyne. Vin og sterk drikk skal han ikke smake, og helt fra mors liv skal han være fylt av Den Hellige Ånd. ¹⁶ Mange i Israel skal han føre tilbake til Herren deres Gud. ¹⁷ Han skal være forløper for Herren og ha samme ånd og kraft som Elia, vende fedrenes hjerter til barna og gi de ulydige det sinn som rettferdige har, og gjøre folket vel forberedt for Herren.»

¹⁸ Sakarja sa til engelen: «Hvorledes kan jeg være sikker på dette? Jeg er jo en gammel mann, og min hustru er også langt oppe i årene.» ¹⁹ Da svarte engelen: «Jeg er Gabriel, som står for Guds åsyn. Jeg er sendt for å tale til deg og bringe deg dette gledesbud. ²⁰ Men fordi du ikke trodde mine ord, skal du bli stum så du ikke kan tale før den dagen dette skjer; for det jeg har sagt, skal gå i oppfyllelse i sin tid.»

²¹ Imens ventet folket på Sakarja og undret seg over at han ble så lenge inne i templet. ²² Da han kom ut og ikke kunne snakke, forstod de at han hadde sett et syn der inne. Han gjorde bare tegn til dem; han var og ble stum.

²³ Da tjenestetiden var slutt, vendte han hjem. ²⁴ En tid etter ble hans hustru Elisabet med barn, og i fem måneder framover holdt hun seg borte fra folk. ²⁵ «Dette har Herren gjort for meg,» sa hun. «Nå har han sett til meg og tatt bort min vanære blant menneskene.»

Budskapet til Maria

²⁶ Da det led på den sjette måneden, ble engelen Gabriel sendt fra Gud til en by i Galilea som hette Nasaret, ²⁷ til en jomfru som var trolovet med Josef, en mann av Davids ætt; hennes navn var Maria. ²⁸ Engelen kom inn til henne og sa: «Vær hilset, du som har fått nåde! Herren er med deg!» ²⁹ Hun ble forskrekket over engelens ord og undret seg på hva denne hilsen skulle bety. ³⁰ Men engelen sa til henne: «Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud. ³¹ Du skal bli med barn og få en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus. ³² Han skal være stor og kalles Den Høyestes Sønn. Herren Gud skal gi ham hans far Davids trone, ³³ og han skal være konge over Jakobs ætt til evig tid; det skal ikke være ende på hans kongedømme.» ³⁴ Maria sa til engelen: «Hvordan skal dette gå til når jeg ikke har vært sammen med noen mann?» ³⁵ Engelen svarte: «Den Hellige Ånd skal komme over deg, og Den Høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal også barnet som blir født, være hellig og kalles Guds Sønn. ³⁶ Og hør: Din slektning Elisabet venter en sønn, hun også, på sine gamle dager. Det ble sagt at hun ikke kunne få barn, men nå er hun alt i sin sjette måned. ³⁷ For ingen ting er umulig for Gud.» ³⁸ Da sa Maria: «Jeg er Herrens tjenerinne. La det skje med meg som du har sagt.» Så forlot engelen henne.

Maria og Elisabet

³⁹ Noen dager senere drog Maria av sted og skyndte seg opp i fjellbygdene, til den byen i Juda ⁴⁰ hvor Sakarja bodde. Der gikk hun inn til Elisabet og hilste på henne. ⁴¹ Da Elisabet hørte Marias hilsen, rørte barnet seg i hennes liv. Hun ble fylt av Den Hellige Ånd ⁴² og sa med høy røst: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er ditt livs frukt. ⁴³ Hvordan kan det gå til at min Herres mor kommer til meg? ⁴⁴ For da lyden av din hilsen nådde mitt øre, hoppet barnet i meg av fryd. ⁴⁵ Og salig er hun som trodde at det Herren hadde sagt til henne, skulle gå i oppfyllelse.»

⁴⁶ Da sa Maria:

Min sjel opphøyer Herren,

⁴⁷ og min ånd fryder seg over Gud, min frelser.

⁴⁸ For han har sett til sin ringe tjenerinne.

Fra nå av skal alle slekter prise meg salig,

⁴⁹ for store ting har han gjort mot meg,

han den mektige; hellig er hans navn.

⁵⁰ Hans miskunn varer fra slekt til slekt

for dem som frykter ham.

⁵¹ Han gjorde storverk med sin sterke arm;

han spredte dem som gikk med hovmodstanker,

⁵² og støtte herskere ned fra tronen,

men de små opphøyet han.

⁵³ Han mettet de sultne med gode gaver,

men sendte de rike tomhendte fra seg.

⁵⁴ Han tok seg av sin tjener Israel

så han kom i hu ⁵⁵ sitt løfte til våre fedre

og viste miskunn mot Abraham

og hans ætt – til evig tid.

⁵⁶ Maria ble hos Elisabet omkring tre måneder, og vendte så hjem.

Johannes blir født

⁵⁷ Så kom tiden da Elisabet skulle få sitt barn, og hun fødte en sønn. ⁵⁸ Da hennes naboer og slektninger hørte at Herren hadde vist henne så stor miskunn, gledet de seg med henne.

⁵⁹ På den åttende dag kom de for å omskjære gutten. De ville kalle ham Sakarja etter faren, ⁶⁰ men moren sa: «Nei, han skal hete Johannes.» ⁶¹ «Men det er jo ingen i din slekt som har det navnet,» svarte de. ⁶² Da gav de tegn til faren for å få vite hva han ville at barnet skulle hete. ⁶³ Han bad om en tavle og skrev: «Hans navn er Johannes.» Da ble alle forundret, ⁶⁴ men i det samme fikk Sakarja talens bruk tilbake, og han begynte å prise Gud. ⁶⁵ Alle som bodde der omkring, ble grepet av ærefrykt, og ryktet om dette som hadde hendt, spredte seg over fjellbygdene i Judea. ⁶⁶ Alle som hørte det, grunnet på det og spurte: «Hva skal vel dette barnet bli til?» Og Herrens hånd ledet ham.

⁶⁷ Hans far Sakarja ble fylt av Den Hellige Ånd og talte profetiske ord:

⁶⁸ Lovet være Herren, Israels Gud,

for han har sett til sitt folk og forløst det.

⁶⁹ Han har oppreist et frelsens horn for oss

i sin tjener Davids ætt,

⁷⁰ slik han lovte det for lenge siden,

da han talte gjennom sine hellige profeter

⁷¹ om å frelse oss fra våre fiender

og fra alle dem som hater oss.

⁷² Han vil vise miskunn mot våre fedre

og komme i hu sin hellige pakt

⁷³ og løftet han gav vår far Abraham med ed,

⁷⁴ så vi frelst fra fiendehånd og uten frykt

kan få tjene ham ⁷⁵ for hans åsyn

i fromhet og rettferd alle våre dager.

⁷⁶ Og du, barn, skal kalles Den Høyestes profet,

for du skal gå fram foran Herren

og rydde vei for ham

⁷⁷ og lære hans folk å kjenne frelsen,

at deres synder blir tilgitt,

⁷⁸ for vår Gud er rik på miskunn.

Slik skal lyset fra det høye

gjeste oss som en soloppgang

⁷⁹ og skinne for dem som bor

i mørke og dødens skygge,

og lede våre skritt inn på fredens vei.

⁸⁰ Og gutten vokste opp og ble sterk i sin ånd. Han holdt til i ødemarken, like til den dag da han skulle stå fram for Israel.