Hopp rett til
Kirkeårets teksterDagens bibelord
Tegnforklaringer
Bibelleseplaner
Kjøp Bibelen
Bibelsøk
Søk
Evangeliet etter Lukas
1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24| Neste kapittel > |
Hilsen fra forfatteren 1Det var mange som så det som skjedde. 2 Noen av dem var med helt fra begynnelsen. De tok vare på disse historiene. Nå har de gitt historiene videre til oss. Mange har prøvd å sette dem sammen til en fortelling. 3 Nå vil også jeg gå nøye gjennom alt fra begynnelsen av. Jeg vil skrive det ned for deg i sammenheng, gode Teofilos. 4 For jeg vil du skal vite dette: Du kan stole på det du har lært. Døperen Johannes blir født 5 Det jeg nå skal fortelle, skjedde da Herodes var konge i Judea. Prestene i tempelet i Jerusalem var delt inn i grupper. En av dem var gruppen til Abia. Sakarja var en av prestene i denne gruppen. Kona hans het Elisabet. Hun var fra samme slekt som Sakarja. Det var slekten etter Aron, den første presten i Israel. 6 Både Sakarja og Elisabet levde slik Gud ville. De fulgte alle budene og reglene fra Herren. 7 Men de var barnløse, for Elisabet kunne ikke få barn. Og nå var begge gamle. 8 En dag skulle gruppen til Sakarja gjøre tjeneste. 9 Prestene kastet lodd om hvem som skulle gå inn i tempelet. Dette var skikken blant prestene. Sakarja ble valgt ut. Han skulle gå inn og brenne røkelse på alteret. 10 Sakarja bar fram røkelsen inne i tempelet. Hele folket sto utenfor. De sto og ba til Gud. 11 Da kom det en engel fra Herren. Engelen viste seg for Sakarja. Det var på høyre side av alteret. 12 Sakarja skvatt da han så engelen. Han ble livredd. 13 Men engelen sa til ham: «Vær ikke redd, Sakarja! Gud har hørt din bønn. Din kone, Elisabet, skal føde et barn, du skal få en sønn. Du skal gi ham navnet Johannes. 14 Han skal bli til glede for deg, ja, til jublende glede. Mange skal glede seg fordi han er født. 15 Han skal være stor i Herrens øyne. Han skal ikke drikke vin, og ikke sterk drikk. Den hellige ånd skal fylle ham helt fra han ligger i mors mage. 16 Han skal få mange i Israel til å snu. De skal komme tilbake til Herren. For han er deres Gud. 17 Han skal gå foran Herren. Han skal ha samme ånd og kraft som Elia hadde. Han skal snu hjertet hos fedrene, han skal snu det om til barna. Han skal lære ulydige det som er rett og gjøre folket klart til å møte Herren.» 18 Sakarja spurte engelen: «Hvordan vet jeg at dette er sant? Jeg er gammel, og min kone har også levd lenge.» 19 Engelen svarte: «Jeg er Gabriel. Jeg står nær Gud. Han har sendt meg for å si dette til deg. Jeg skulle gi deg godt nytt. 20 Men du trodde ikke på det jeg sa. Derfor skal du bli stum. Du skal ikke kunne snakke, ikke før den dagen dette skjer. For det jeg har sagt til deg, skal skje. Det skal skje når tiden er inne.» 21 Folket sto og ventet på Sakarja. De syntes det var rart at han var så lenge i tempelet. 22 Så kom Sakarja ut. Han greide ikke å si noe til dem. De skjønte at han hadde sett et syn i tempelet. Han gjorde bare tegn til dem. Han var stum. Elisabet skal ha barn 23 Sakarja var ferdig med tjenesten i tempelet. Han dro hjem. 24 Og etter en tid skulle Elisabet ha barn. Hun holdt seg borte fra folk i fem måneder. 25 Og hun sa: «Dette har Herren gjort for meg. Han har hjulpet meg. Før skammet jeg meg for andre. Men Herren så det. Han har tatt bort skammen min.» Maria møter engelen 26 Elisabet var nå i sjette måned. Da sendte Gud engelen Gabriel til en by i Galilea. Byen heter Nasaret. 27 Gud sendte engelen til en jomfru. Hun var lovet bort til en mann av kong Davids slekt. Mannen het Josef, og jomfruen het Maria. 28 Engelen kom inn til henne og sa: «Gled deg, Gud er god mot deg! Herren er med deg!» 29 Hun skvatt da hun hørte ordene hans. Og hun lurte på hva hilsenen skulle bety. 30 Engelen sa til henne: «Vær ikke redd, Maria! Du har funnet nåde hos Gud. 31 Hør! Du skal få barn, du skal føde en sønn. Du skal gi ham navnet Jesus. 32 Han skal være stor. De skal kalle ham Sønn av Den høyeste. Gud skal gi ham tronen til David, kongen som er hans stamfar. 33 Han skal være konge over Jakobs hus, han skal være konge til evig tid. Hans kongedømme skal være uten ende.» 34 Maria sa til engelen: «Hvordan kan det skje? Jeg har ikke vært sammen med noen mann.» 35 Engelen svarte: «Den hellige ånd skal komme ned til deg. Kraften fra Den høyeste skal hvile over deg. Barnet du føder, skal være hellig. De skal kalle ham Guds Sønn. 36 Og hør! Elisabet, slektningen din, skal også få en sønn, selv om hun er gammel. De sa hun ikke kunne få barn. Men hun er allerede i sjette måned. 37 For ingen ting er umulig for Gud.» 38 Maria sa: «Her er jeg! Jeg vil tjene Herren. Jeg vil at det du sa, skal skje med meg!» Og engelen forlot henne. Maria og Elisabet 39 Maria dro av gårde noen få dager senere. Hun skyndte seg opp i fjellbygdene. Der kom hun til en by i Juda. 40 Hun gikk inn i huset til Sakarja og hilste på Elisabet. 41 Elisabet hørte hilsenen fra Maria. Da sparket barnet i magen til Elisabet. Den hellige ånd fylte henne. 42 Og hun ropte høyt: «Velsignet er du blant kvinner! Velsignet er barnet som vokser i magen din! 43 Hvordan kan dette skje? Min Herres mor kommer til meg! 44 For jeg hørte at du hilste. Da sparket barnet i magen min av glede. 45 Lykkelig er du som trodde! For det Herren har sagt til deg, skal skje.» Marias lovsang 46 Da sa Maria: «Min sjel lovpriser Herren! 47 Min ånd fryder seg i Gud, han som redder meg. 48 Jeg er en fattig tjener for ham. Men han ser meg. Fra nå av skal alle slekter si: 'Lykkelig er hun!' 49 For han gjør store ting mot meg. Han er den mektige, navnet hans er hellig. 50 Han er nådig mot slekt etter slekt, når de har respekt for ham. 51 Han gjør store ting med sin mektige arm. Han sprer de hovmodige, de som har høye tanker i hjertet. 52 Han kaster de store ned fra tronen, han løfter opp de lave. 53 Han metter de sultne med gode gaver han sender de rike bort med tomme hender. 54 Han hjelper sin tjener Israel, han glemmer ikke sin nåde. 55 Dette lovet han for lenge siden til fedrene våre, til Abraham og hans slekt. Han lovet det til evig tid.» 56 Maria var hos Elisabet i omtrent tre måneder. Så dro hun hjem. Johannes blir født 57 Tiden kom da Elisabet skulle føde. Og hun fødte en sønn. 58 Naboene og slektningene hennes fikk høre om det. De skjønte at Herren hadde vist henne stor nåde. Og de gledet seg sammen med henne. 59 Det gikk åtte dager. De kom for å omskjære gutten. De ville gi ham det navnet faren hadde. Navnet var Sakarja. 60 Moren svarte dem: «Nei, han skal hete Johannes.» 61 De sa: «Det er ingen i din slekt som heter det». 62 De gjorde tegn til faren. De ville vite hva han mente gutten skulle hete. 63 Sakarja ba om å få en liten tavle. Han skrev: «Navnet hans er Johannes». Alle ble overrasket. 64 Med det samme kunne Sakarja bruke både munnen og tungen. Han snakket, og han lovpriste Gud. 65 Dette gjorde sterkt inntrykk på alle som bodde i området. Folk snakket om det i alle fjellbygdene i Judea. 66 Det gikk rett til hjertet på alle som hørte om det. De sa: «Hva skal dette barnet bli til?» For Herrens hånd var med ham. Sakarjas lovsang 67 Den hellige ånd fylte Sakarja, far til Johannes. Han begynte å tale profetisk: 68 «Velsignet er Herren, Israels Gud. Han kommer for å hjelpe folket sitt, han kjøper dem fri. 69 Han reiser opp et horn for oss, han reiser opp en som skal redde oss. Han kommer fra Davids slekt, fra David, som var Guds tjener. 70 Dette lovet Gud for lenge siden gjennom munnen til profetene, Guds hellige profeter. 71 Han vil redde oss fra våre fiender. Han vil rive oss ut av hendene på alle som hater oss. 72 Han viste nåde mot forfedrene våre, han husket sin hellige pakt. 73 Han lovet dette til Abraham, og Abraham er vår stamfar. 74 Gud redder oss fra fiendens hånd. Nå kan vi tjene ham uten frykt. 75 Vi kan leve hellig og rett for Gud alle våre dager. 76 Og du, lille barn: De skal kalle deg profet, profet for Den høyeste. For du skal gå foran Herren, du skal rydde vei for ham. 77 Du skal fortelle folket hans at Gud vil redde dem, han vil tilgi at de brøt med hans vilje. 78 For vår Gud føler med oss, han er rik på nåde. Han kommer for å hjelpe oss lik en soloppgang fra det høye. 79 Han skinner for dem som er i mørket, for dem som bor i dødens skygge. Han styrer føttene våre, han viser oss veien til fred.» 80 Gutten Johannes vokste. Han ble sterk i kropp og sinn. Han levde ute i ødemarken, helt til den dagen han sto fram for Israel. |
| Neste kapittel > |
Lukk X
Her kan registrerte brukere snart lagre egne kommentarer på det valgte verset.
01. juni 2023
22Da sto Paulus fram for Areopagos-rådet og sa:«Atenske menn! Jeg ser at dere på alle måter er svært religiøse. ... Vis hele teksten
22Da sto Paulus fram for Areopagos-rådet og sa:«Atenske menn! Jeg ser at dere på alle måter er svært religiøse. 23For da jeg gikk omkring og så på helligdommene deres, fant jeg et alter med denne innskriften: ‘For en ukjent Gud’. Det som dere tilber uten å kjenne, det forkynner jeg dere. 24Gud, han som skapte verden og alt som er i den, han som er herre over himmel og jord, han bor ikke i templer reist av menneskehender. 25Han trenger heller ikke noe av det som menneskehender kan tjene ham med. Det er jo han som gir liv og ånde, ja, alt til alle. 26Av ett menneske har han skapt alle folkeslag. Han lot dem bo over hele jorden, og han satte faste tider for dem og bestemte grensene for deres områder. 27Dette gjorde han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne lete seg fram og finne ham. Han er jo ikke langt borte fra en eneste av oss. 28For det er i ham vi lever, beveger oss og er til, som også noen av deres diktere har sagt: ‘For vi er hans slekt.’ 29Fordi vi altså er Guds slekt, må vi ikke tenke at guddommen ligner et bilde av gull eller sølv eller stein, formet av menneskers kunst eller tanke. 30Disse tidene med uvitenhet har Gud båret over med, men nå befaler han alle mennesker, hvor de enn er, at de må vende om. 31For han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferd, ved en mann han har utpekt til dette. Det har han bekreftet for alle mennesker ved å reise ham opp fra de døde.» 32Da de hørte om oppstandelse fra de døde, gjorde noen narr av ham, men andre sa: «Vi vil gjerne høre deg tale mer om dette en annen gang.» 33Så gikk Paulus fra dem. 34Men det var noen som sluttet seg til ham og kom til tro. Blant dem var Dionysios fra Areopagos-rådet og en kvinne som het Damaris, og noen andre.
22Då steig Paulus fram for Areopagosrådet og sa:«Atenske menn! Eg ser at de på alle måtar er svært religiøse. ... Vis hele teksten
22Då steig Paulus fram for Areopagosrådet og sa:«Atenske menn! Eg ser at de på alle måtar er svært religiøse. 23For då eg gjekk omkring og såg på heilagdomane dykkar, fann eg eit altar der det stod skrive: ‘For ein ukjend Gud’. Det som de tilbed utan å kjenna, er det eg forkynner dykk. 24Gud som har skapt verda og alt som i henne er, han som er herre over himmel og jord, han bur ikkje i tempel som er bygde med hender, 25og lèt seg ikkje tena av menneskehender, som om han skulle trenga noko, han som gjev liv og ande, ja, alt til alle. 26Av eitt menneske har han skapt alle folkeslag, han lét dei busetja seg over heile jorda, og han sette faste tider for dei og grenser mellom bustadene deira. 27Det gjorde han for at dei skulle søkja Gud, om det kunne lukkast for dei å leita seg fram til han og finna han. Han er då ikkje langt borte frå ein einaste ein av oss. 28For i han er det vi lever og rører oss og er til, som òg nokre av dykkar eigne diktarar har sagt: ‘For vi er hans slekt.’ 29Er vi då Guds slekt, må vi ikkje tru at guddomen liknar eit bilete av gull eller sølv eller stein som menneskekunst eller mennesketanke har forma. 30Gud har bore over med dei tidene då folk var uvitande. Men no byd han at alle menneske, kvar dei så er, skal venda om. 31For han har fastsett ein dag då han vil dømma verda med rettferd, og til det har han innsett ein mann. Det har han stadfest for alle med å reisa han opp frå dei døde.» 32Men då dei høyrde om oppstoda frå dei døde, var det somme som spotta, men andre sa: «Vi høyrer deg gjerne tala meir om dette ein annan gong.» 33Så gjekk Paulus frå dei. 34Men det var nokre som heldt seg til han og kom til tru. Mellom dei var Dionysios frå Areopagosrådet og ei kvinne som heitte Damaris, og nokre andre.
22Paulus manai čuožžut gasku Areopagosa ja sárdnugođii:“Atena olbmát! Mun oainnán ahte dii juohke dáfus lehpet áŋgirat atnit fuola ipmiliid bálvaleames. ... Vis hele teksten
22Paulus manai čuožžut gasku Areopagosa ja sárdnugođii:“Atena olbmát! Mun oainnán ahte dii juohke dáfus lehpet áŋgirat atnit fuola ipmiliid bálvaleames. 23Go mun váccašin gávpogis ja geahčadin din bassi sajiid, de mun gávdnen maiddái áltára mas lei čála: ‘Dovdameahttun ipmilii.’ Aiddo su gean dii bálvalehpet almma su dovddakeahttá, mun sárdnidan didjiide. 24Ipmil guhte lea sivdnidan máilmmi ja buot mii das lea, son guhte lea almmi ja eatnama Hearrá, ii ása tempeliin maid olbmogieđat leat dahkan. 25Su ii maid sáhte bálvalit olbmogieđaiguin dego son dárbbašivččii juoidá, sonhan ieš addá buohkaide eallima ja vuoiŋŋa ja visot. 26Ovtta áidna olbmos son lea sivdnidan buot olbmuid. Son lea diktán álbmogiid ássat miehtá eatnama ja lea ásahan daidda vissis áiggiid ja orrunsajiid rájiid, 27vai olbmot ozašedje Ipmila, jos mat sii iskkademiin sáhtášedje su gávdnat.Ipmil ii almmatge leat guhkkin eret mis guđesge. 28Dasgo su siste mii eallit, lihkadit ja leat. Maiddái muhtumat din diktačálliin leat dadjan: ‘Mii leat maiddái su sohka.’ 29Go mii nappo leat Ipmila sohka, de mii eat oaččo navdit ahte ipmilvuohta lea golli, silbba dahje geađggi láhkásaš, dego govva maid olbmo jurdda dahje dáidu lea hábmen. 30Dakkár diehtemeahttunvuođa Ipmil lea gierdan guhká, muhto dál son gohčču buot olbmuid buot báikkiin jorgalit. 31Dasgo son lea ásahan beaivvi goas son dubme máilmmi vuoigatlaččat dan olbmá bokte gean son lea dasa mearridan. Dan son lea duođaštan buot olbmuide go čuoččáldahtii su jábmiid luhtte.” 32Muhtumat bilkidedje Paulusa go gulle su sárdnumin jábmiid bajásčuožžileames, earrásatgis dadje: “Mii dáhttut gullat das velá nuppe hávege.” 33De Paulus vulggii sin luhtte, 34muhto muhtumat serve sutnje ja osko. Sin gaskkas lei Dionysios, Areopagosa lahttu, Damaris-nammasaš nisson ja earrásat sudnuin.