Nehemja

Jødene møter motstand

¹ Da Sanballat fikk høre at vi bygde på muren, ble han arg og sint. Han spottet jødene ² og sa til sine frender og til stridsmennene i Samaria: «Hva er det disse usle jødene driver på med? Skal de få gjenreise muren? Skal de få ofre og fullføre verket i dag? Kan de blåse liv i steinene som ligger i grushauger på branntomten?» ³ Ammonitten Tobia, som stod ved siden av ham, sa: «La dem bygge så mye de vil! Bare en rev hopper opp på steinmuren deres, river han den ned.»

⁴ «Hør, vår Gud, hvordan vi blir spottet! La spotten komme tilbake på dem selv! Lag det så at de blir røvet og ført som fanger til et fremmed land! ⁵ Dekk ikke over deres skyld og la ikke deres synd bli strøket ut for ditt åsyn. For de har krenket deg med sin framferd mot bygningsmennene.»

⁶ Så bygde vi på muren og føyde den sammen i halv høyde rundt hele byen. Og folket var ivrig med i arbeidet.

⁷ Men da Sanballat, Tobia, araberne, ammonittene og mennene fra Asjdod fikk høre at gjenreisningen av Jerusalems murer gikk framover, og at revnene tok til å fylles, da ble de brennende harme. ⁸ De slo seg sammen alle som én og sverget på at de ville dra opp og kjempe mot Jerusalem og skape forvirring der. ⁹ Men vi bad til vår Gud og satte ut vaktposter både dag og natt for å holde dem borte.

¹⁰ Folk i Judea sa: «Kraften svikter hos bærerne; det er for mye som ligger i grus. Vi orker ikke lenger å bygge på muren.» ¹¹ Og motstanderne våre sa: «De må ikke skjønne eller merke noe før vi står midt iblant dem og hogger dem ned og således gjør slutt på arbeidet.» ¹² De jødene som bodde i nærheten av dem, kom gang på gang og fortalte oss: «De kommer mot oss fra alle stedene der de bor.»

¹³ Da lot jeg folket stille seg opp på de laveste stedene bak muren, på de åpne plassene. Jeg stilte dem opp ætt for ætt med sverd og spyd og buer. ¹⁴ Da jeg så dem stå der, trådte jeg fram og sa til stormennene, forstanderne og resten av folket: «Vær ikke redde for dem! Tenk på Herren, han som er stor og fryktinngytende, og strid for brødre, sønner og døtre, koner og hjem!»

¹⁵ Da våre fiender fikk høre at vi visste hva de hadde fore, og Gud således hadde hindret dem i å sette planene i verk, vendte vi alle tilbake til muren, hver til sitt arbeid. ¹⁶ Fra den dagen deltok bare halvparten av mine unge menn i arbeidet, mens den andre halvparten stod der med spyd, skjold og buer og med brynjer på. Høvdingene stod bak hele Juda-folket, ¹⁷ som bygde på muren. Når bærerne tok sin bør, arbeidet de med den ene hånden og holdt våpenet med den andre. ¹⁸ Hver av bygningsmennene arbeidet med sverd ved lend. Hornblåseren stod ved siden av meg.

¹⁹ Da sa jeg til stormennene, forstanderne og resten av folket: «Arbeidet er stort og omfattende, og vi står spredt på muren, langt fra hverandre. ²⁰ Når dere hører lyden av hornene, hvor dere så er, skal dere samle dere omkring oss. Så vil Gud stride for oss.» ²¹ Vi drev da på med arbeidet, mens halvparten av folket stod der med sine spyd fra morgenrøden viste seg, til stjernene kom fram. ²² Samtidig sa jeg også til folket: «Hver mann skal overnatte i Jerusalem sammen med sin tjener, slik at de kan holde vakt om natten og arbeide om dagen.» ²³ Selv kom vi aldri ut av klærne, verken jeg eller mine frender og tjenere eller vaktmennene som fulgte meg. Hver mann hadde våpen i hånd.