Folket klager, og Gud gir dem mat
1 Folket begynte å klage til Herren over at de hadde det så vondt. Da Herren hørte det, flammet hans vrede opp. Ild fra Herren brøt ut iblant dem og herjet i utkanten av leiren. 2 Da ropte folket til Moses om hjelp. Han gikk i forbønn for dem hos Herren, og ilden sloknet. 3 De kalte dette stedet Tabera, fordi ild fra Herren hadde brutt ut blant dem der.
4 Flokken av fremmede som hadde sluttet seg til dem, fikk veldig lyst på mat. Da begynte også israelittene å jamre seg igjen. «Å, om vi kunne få spise kjøtt!» sa de. 5 «Vi minnes fisken som vi spiste i Egypt, og som vi fikk for ingenting. Vi minnes agurkene, melonene og purren, rødløken og hvitløken. 6 Nå svir det i brystet, for vi mangler alt. Vi ser ikke annet enn manna.»
7 Mannaen lignet korianderfrø og så ut som bedolah-kvae. 8 Folk løp omkring og sanket manna. De malte den på håndkvern eller støtte den i morter. Så kokte de den i en gryte og laget kaker av den. Det smakte som oljekaker. 9 Når duggen falt over leiren om natten, falt mannaen sammen med den.
10 Moses hørte at folk jamret seg ved inngangen til sine telt, i den ene familien etter den andre. Da flammet Herrens vrede opp, og Moses syntes at det var ille. 11 Han sa til Herren: Hvorfor gjør du din tjener så vondt? Hvorfor har du ingen godvilje for meg, siden du legger på meg den byrden å sørge for hele dette folket? 12 Er det jeg som har født hele dette folket, siden du byr meg å ta det ved barmen, likesom en amme tar et spedbarn, og bære det til det landet som du lovte deres fedre? 13 Hvor skal jeg få kjøtt fra til hele dette folket, når de jamrer seg og sier til meg: «La oss få kjøtt å spise!» 14 Alene greier jeg ikke å bære hele folket. Det er for tungt for meg. 15 Vil du lage det slik for meg, så la meg heller dø med en gang. Hvis du har godvilje for meg, så la meg slippe å oppleve det som blir min ulykke.
16 Da sa Herren til Moses: La sytti av Israels eldste komme sammen, de som du vet er folkets eldste og tilsynsmenn. Ta dem med deg til møteteltet og la dem tre fram sammen med deg. 17 Så vil jeg komme ned og tale med deg der. Jeg vil ta av den Ånd som er over deg, og gi til dem. De skal hjelpe deg å bære den byrde som dette folket er, så du slipper å bære den alene. 18 Til folket skal du si: Dere må hellige dere til i morgen, så skal dere få kjøtt å spise. Dere har jo grått og klaget til Herren og sagt: «Å, om vi hadde kjøtt å spise! Vi hadde det så godt i Egypt.» Nå vil Herren gi dere kjøtt. 19 Dere skal ikke få det en dag eller to, ikke fem eller ti eller tjue dager. 20 Nei, en hel måned skal dere spise kjøtt, til det byr dere slik imot at det kommer ut av nesen på dere. Slik går det fordi dere ringeaktet Herren som er midt iblant dere, da dere gråt og klaget til ham og sa: «Å, hvorfor drog vi ut av Egypt!»
21 Da sa Moses: «Seks hundre tusen mann til fots teller det folket jeg har med meg. Og så sier du: Jeg vil gi dem kjøtt så de kan spise en hel måned. 22 Skal vi da slakte så mye småfe og storfe at det blir nok til dem? Eller skal vi samle all fisken i havet så de får nok?»
23 Herren sa til Moses: «Er Herrens arm for kort? Nå skal du få se om det går slik som jeg har sagt, eller ikke.»
24 Så gikk Moses ut og fortalte folket hva Herren hadde sagt. Han samlet sytti av de eldste i folket og lot dem stille seg omkring teltet. 25 Da steg Herren ned i en sky og talte til ham. Han tok av den Ånd som var over Moses, og gav til de sytti eldste. Da Ånden var kommet over dem, talte de profetiske ord. Men det gjorde de ikke siden.
26 To av mennene var blitt tilbake i leiren; den ene hette Eldad og den andre Medad. Ånden kom over dem også, for de hørte til dem som var skrevet opp, selv om de ikke hadde gått ut til teltet. Og de talte profetord i leiren. 27 Da sprang en gutt av sted og meldte til Moses: «Eldad og Medad taler profetord i leiren!» 28 Josva, sønn av Nun, som hadde tjent Moses siden han var ung, tok til orde og sa: «Moses, min herre, stans dem!» 29 Men Moses svarte: «Er du harm for min skyld? Jeg skulle ønske at hele Herrens folk var profeter, at Herren ville legge sin Ånd på dem!» 30 Så gikk Moses tilbake til leiren sammen med Israels eldste.
31 Da brøt det løs en storm fra Herren. Den førte vaktler inn fra havet og strødde dem ut over leiren, et lag på to alen, så langt som en dagsreise på begge sider, rundt hele leiren. 32 Folket gikk ut og samlet vaktler hele dagen og natten og hele neste dagen med. Ingen sanket mindre enn ti homer. Og de la dem i hauger rundt hele leiren.
33 Men mens de ennå hadde kjøttet mellom tennene, før de hadde tygd ferdig, flammet Herrens vrede opp mot folket. Han slo dem ned, og det ble et veldig mannefall. 34 Dette stedet kalte de Kibrot-Hatta'ava; for der ble de gravlagt, de som hadde vært så grådige.
35 Da folket brøt opp fra Kibrot-Hatta'ava, drog de til Haserot, og der ble de en tid.