En fremmed kvinne
1 Min sønn, gi akt på min visdom,
vend øret til min innsikt,
2 så du tar vare på omtanke
og leppene bevarer kunnskap.
3 Leppene til en fremmed kvinne drypper av honning,
munnen hennes er glattere enn olje.
4 Men ettersmaken blir bitter som malurt,
kvass som et tveegget sverd.
5 Hennes fottrinn fører ned i døden,
skrittene hennes går rakt mot dødsriket.
6 Hun baner seg ikke en vei som gir liv,
hun er på villspor, men vet det ikke.
7 Og nå, hør på meg, mine sønner,
vik ikke av fra de ordene jeg taler!
8 La veien din være langt borte fra henne,
kom ikke nær til hennes dør!
9 Ellers må du gi din kraft til andre,
dine år til en nådeløs herre.
10 Andre får mette seg av det du eier,
det du strever for, ender i fremmedes hus.
11 Da må du stønne når slutten kommer,
når din kropp og ditt kjøtt tæres bort
12 og du må si: «Hvordan kunne jeg hate formaning
og mitt hjerte forakte tilrettevisning!
13 Jeg hørte ikke på dem som underviste meg,
og lukket øret for mine læreres ord.
14 Det var nesten gått meg ille,
og det foran hele menigheten!»
15 Drikk vann av din egen brønn,
det som flyter fra din egen kilde!
16 Skulle dine kilder renne ut
som rennende vann på torget?
17 Nei, de skal tilhøre deg alene
og ikke deles med fremmede.
18 Velsignet være din egen kilde!
Gled deg over din ungdoms kvinne,
19 en lysten hind, en smidig fjellgeit.
Drikk deg alltid utørst ved hennes bryst,
la hennes kjærlighet stadig beruse deg!
20 Hvorfor, min sønn, bli beruset av en annen kvinne,
hvorfor ta en fremmed kvinne i favn?
21 For Herrens øyne ser hvor mannen går,
og gjør alle hans stier jevne.
22 Den urettferdige fanges av sin egen skyld,
syndens reip holder ham fast.
23 Han dør fordi han ikke lot seg formane,
i sin store dumhet går han seg vill.