Tilbake til oversikten

Salmenes bok

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42 43 44 45 46 47 48 49 50 51 52 53 54 55 56 57 58 59 60 61 62 63 64 65 66 67 68 69 70 71 72 73 74 75 76 77 78 79 80 81 82 83 84 85 86 87 88 89 90 91 92 93 94 95 96 97 98 99 100 101 102 103 104 105 106 107 108 109 110 111 112 113 114 115 116 117 118 119 120 121 122 123 124 125 126 127 128 129 130 131 132 133 134 135 136 137 138 139 140 141 142 143 144 145 146 147 148 149 150

< Forrige kapittel

Neste kapittel >

109Til korlederen. Av David. En salme.                    Jeg lovsynger deg, Gud, vær ikke taus!                 2 For lovløse og svikefulle åpner sin munn mot meg.           De taler til meg med løgn på tungen,                 3 omringer meg med hatefulle ord           og strider mot meg uten grunn.                 4 Elsker jeg, svarer de med anklager.           Likevel ber jeg.                 5 De gir meg ondt for godt,           hat for kjærlighet.                 6 Send en lovløs mot ham,           la en anklager stå fram ved hans høyre side!                 7 La ham gå domfelt fra retten,           la hans bønn bli regnet som synd!                 8 La hans dager bli få           og en annen overta hans oppdrag!                 9 La hans barn bli farløse,           hans kone bli enke!                10 La barna flakke omkring og tigge,           gå tiggergang fra ødelagt hjem.                11 La en långiver ta alt han eier,           fremmede plyndre frukten av hans strev.                12 La ingen vise ham miskunn           eller vise nåde mot hans farløse barn.                13 La etterkommerne hans bli utryddet           og navnene strøket i neste slektsledd.                14 Måtte Herren minnes hans fedres skyld,           hans mors synd må ikke strykes ut.                15 Måtte Herren alltid ha dem for øye           og utrydde minnet om dem på jorden.                16 For han tenkte aldri på å vise miskunn,           men jaget de hjelpeløse, fattige og motløse           for å drepe dem.                17 Han elsket å forbanne,           la ham selv bli forbannet!           Han ville ikke velsigne,           la velsignelse flykte fra ham!                18 Han kledde seg i forbannelse som kappe.           La den trenge inn i ham som vann,           inn i knoklene som olje.                19 La den bli som klærne han tar på,           som et belte han alltid bærer!                20 La dette være Herrens lønn           til dem som anklager meg           og taler ondt om meg.                21 Du, Gud Herre,           gjør slik med meg for ditt navns skyld.           Din miskunn er god, berg meg!                22 For jeg er hjelpeløs og fattig,           mitt hjerte er såret.                23 Jeg går bort som skyggene når de blir lange mot kveld;           jeg ristes av som en gresshoppe.                24 Knærne svikter fordi jeg faster,           jeg blir mager, det er ikke fett på kroppen.                25 Jeg er blitt til spott,           de rister på hodet når de ser meg.                26 Hjelp meg, Herre, min Gud,           frels meg i din miskunn                27 så de forstår at det kommer fra din hånd,           at du har gjort dette, Herre.                28 De forbanner, men du velsigner.           De reiser seg, men blir til skamme.           Din tjener skal glede seg.                29 La dem som anklager meg, kle seg i vanære           og hylle seg i skam som i en kappe!                30 Jeg vil prise Herren med høy røst,           midt i skaren vil jeg lovsynge ham.                31 For han står ved den fattiges høyre side           og hjelper ham mot dem som dømmer.

< Forrige kapittel

Neste kapittel >