22Til korlederen. Etter «Morgenrødens hind». En salme av David.

    2 Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?
          Hvorfor er du så langt borte
          når jeg trenger hjelp og skriker ut min nød?

    3 Min Gud, jeg roper om dagen, men du svarer ikke,
          jeg roper om natten og får ikke ro.

    4 Men du er Den hellige,
          som troner over Israels lovsang.

    5 Til deg satte fedrene sin lit,
          de stolte på deg, og du fridde dem ut.

    6 De ropte til deg og ble reddet,
          de stolte på deg og ble ikke til skamme.

    7 Men jeg er en mark og ikke en mann,
          spottet av mennesker, foraktet av folk.

    8 Alle som ser meg, håner meg,
          vrenger leppene og rister på hodet:

    9 «Han har overgitt seg til Herren,
          la ham fri ham ut og redde ham,
          siden han har glede i ham!»

    10 Du dro meg fram fra mors liv,
          du gjorde meg trygg ved hennes bryst.

    11 Fra jeg ble født, er jeg kastet på deg,
          fra mors liv er du min Gud.

    12 Vær ikke langt fra meg,
          for nøden er nær,
          og det er ingen som hjelper.

    13 Store okser samler seg om meg,
          stuter fra Basan flokker seg rundt meg.

    14 De sperrer opp gapet mot meg
          lik en løve som brøler og river i stykker.

    15 Jeg renner bort som vann,
          alle mine bein er løsnet.
          Hjertet er som voks, det smelter i meg.

    16 Munnen er tørr som et potteskår,
          tungen er klistret til ganen.
          Du legger meg ned i dødens støv.

    17 Hunder samler seg om meg,
          en flokk av voldsmenn omringer meg.
          De gjennomborer mine hender og føtter.

    18 Hvert bein i kroppen kan jeg telle.
          De stirrer, de ser på meg.

    19 De deler klærne mine mellom seg
          og kaster lodd om kappen.

    20 Men du, Herre, vær ikke langt borte,
          min styrke, skynd deg og hjelp meg!

    21 Redd mitt liv fra sverdet,
          det eneste jeg har, fra hunders vold!

    22 Fri meg fra løvens gap!
          Du har reddet meg fra villoksers horn.

    23 Jeg vil fortelle mine brødre om ditt navn.
          Midt i forsamlingen vil jeg lovprise deg.

    24 Dere som frykter Herren, lov ham!
          Hele Jakobs ætt, gi ham ære!
          Ha ærefrykt for ham, hele Israels ætt!

    25 For han har ikke foraktet den som er hjelpeløs,
          og ikke vendt ryggen til den som lider.
          Han skjulte ikke ansiktet,
          men hørte da han ropte om hjelp.

    26 I den store forsamlingen kommer min lovsang fra deg.
          Mine løfter vil jeg holde blant dem som frykter ham.

    27 De hjelpeløse skal spise og bli mette,
          de som søker Herren, skal love ham.
          Må deres hjerte alltid leve!

    28 Hele jorden skal minnes dette
          og vende om til Herren.
          Alle folk og slekter skal tilbe ham.

    29 For kongeveldet hører Herren til,
          han hersker over folkene.

    30 Alle mektige på jord skal tilbe ham,
          alle som stiger ned i støvet,
          skal bøye kne for hans ansikt.
          Men jeg lever for ham.

    31 Min ætt skal tjene ham.
          De skal fortelle om Herren til kommende slekter

    32 og kunngjøre for et folk som skal fødes,
          at han har vist rettferdighet.

< Forrige kapittel

Neste kapittel >

Nå lager vi ny nettbibel

Nettbibelen blir ny høsten 2023. Vi ruller ut nye funksjoner fortløpende, og trenger din hjelp til å teste og gi tilbakemelding.

Test på beta.bibel.no

Les vår personvernserklæring

Hopp rett til

Salmenes bok

Nå lager vi ny nettbibel

Motta Dagens Bibelord på e-post hver dag