Hopp rett til
Kirkeårets teksterDagens bibelord
Tegnforklaringer
Bibelleseplaner
Kjøp Bibelen
< Forrige kapittel | Neste kapittel > |
22Til korlederen. Etter «Morgenrødens hind». En salme av David. 2 Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Hvorfor er du så langt borte når jeg trenger hjelp og skriker ut min nød? 3 Min Gud, jeg roper om dagen, men du svarer ikke, jeg roper om natten og får ikke ro. 4 Men du er Den hellige, som troner over Israels lovsang. 5 Til deg satte fedrene sin lit, de stolte på deg, og du fridde dem ut. 6 De ropte til deg og ble reddet, de stolte på deg og ble ikke til skamme. 7 Men jeg er en mark og ikke en mann, spottet av mennesker, foraktet av folk. 8 Alle som ser meg, håner meg, vrenger leppene og rister på hodet: 9 «Han har overgitt seg til Herren, la ham fri ham ut og redde ham, siden han har glede i ham!» 10 Du dro meg fram fra mors liv, du gjorde meg trygg ved hennes bryst. 11 Fra jeg ble født, er jeg kastet på deg, fra mors liv er du min Gud. 12 Vær ikke langt fra meg, for nøden er nær, og det er ingen som hjelper. 13 Store okser samler seg om meg, stuter fra Basan flokker seg rundt meg. 14 De sperrer opp gapet mot meg lik en løve som brøler og river i stykker. 15 Jeg renner bort som vann, alle mine bein er løsnet. Hjertet er som voks, det smelter i meg. 16 Munnen er tørr som et potteskår, tungen er klistret til ganen. Du legger meg ned i dødens støv. 17 Hunder samler seg om meg, en flokk av voldsmenn omringer meg. De gjennomborer mine hender og føtter. 18 Hvert bein i kroppen kan jeg telle. De stirrer, de ser på meg. 19 De deler klærne mine mellom seg og kaster lodd om kappen. 20 Men du, Herre, vær ikke langt borte, min styrke, skynd deg og hjelp meg! 21 Redd mitt liv fra sverdet, det eneste jeg har, fra hunders vold! 22 Fri meg fra løvens gap! Du har reddet meg fra villoksers horn. 23 Jeg vil fortelle mine brødre om ditt navn. Midt i forsamlingen vil jeg lovprise deg. 24 Dere som frykter Herren, lov ham! Hele Jakobs ætt, gi ham ære! Ha ærefrykt for ham, hele Israels ætt! 25 For han har ikke foraktet den som er hjelpeløs, og ikke vendt ryggen til den som lider. Han skjulte ikke ansiktet, men hørte da han ropte om hjelp. 26 I den store forsamlingen kommer min lovsang fra deg. Mine løfter vil jeg holde blant dem som frykter ham. 27 De hjelpeløse skal spise og bli mette, de som søker Herren, skal love ham. Må deres hjerte alltid leve! 28 Hele jorden skal minnes dette og vende om til Herren. Alle folk og slekter skal tilbe ham. 29 For kongeveldet hører Herren til, han hersker over folkene. 30 Alle mektige på jord skal tilbe ham, alle som stiger ned i støvet, skal bøye kne for hans ansikt. Men jeg lever for ham. 31 Min ætt skal tjene ham. De skal fortelle om Herren til kommende slekter 32 og kunngjøre for et folk som skal fødes, at han har vist rettferdighet. |
< Forrige kapittel | Neste kapittel > |
20. mars 2023
48Da svarte jødene: «Har vi ikke rett når vi sier at du er en samaritan og har en ond ånd i deg?» 49«Jeg har ingen ond ånd i meg», sa Jesus, «men jeg ærer min Far, og dere viser meg forakt. 50Jeg søker ikke min egen ære. Men det er en som gjør det, og han dømmer. ... Vis hele teksten
48Da svarte jødene: «Har vi ikke rett når vi sier at du er en samaritan og har en ond ånd i deg?» 49«Jeg har ingen ond ånd i meg», sa Jesus, «men jeg ærer min Far, og dere viser meg forakt. 50Jeg søker ikke min egen ære. Men det er en som gjør det, og han dømmer. 51Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som holder fast på mitt ord, skal aldri i evighet se døden.» 52Jødene svarte: «Nå vet vi at du har en ond ånd i deg. Abraham og profetene døde, og du sier: Den som holder fast på mitt ord, skal aldri i evighet smake døden. 53Du er vel ikke større enn vår far Abraham? Både han og profetene er døde. Hvem gir du deg ut for å være?» 54Jesus svarte: «Hvis jeg ærer meg selv, er min ære ingenting verdt. Men det er min Far som gir meg ære, han som dere kaller deres Gud. 55Dere kjenner ham ikke, men jeg kjenner ham. Dersom jeg sa at jeg ikke kjente ham, var jeg en løgner, slik som dere. Men jeg kjenner ham og holder fast på hans ord. 56Deres far Abraham jublet over å skulle se min dag. Han fikk se den dagen og frydet seg.» 57«Du er ennå ikke femti år og har sett Abraham?» sa jødene. 58Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Før Abraham var, er jeg.» 59Da tok de opp steiner for å kaste på ham. Men Jesus skjulte seg for dem og forlot tempelplassen.
48Då svara jødane: «Er det ikkje sant som vi seier, at du er ein samaritan og har ei vond ånd i deg?» 49«Eg har inga vond ånd i meg», sa Jesus, «men eg ærar Far min, og de vanærar meg. 50Eg søkjer ikkje mi eiga ære. Det er ein som det gjer, og han dømmer. ... Vis hele teksten
48Då svara jødane: «Er det ikkje sant som vi seier, at du er ein samaritan og har ei vond ånd i deg?» 49«Eg har inga vond ånd i meg», sa Jesus, «men eg ærar Far min, og de vanærar meg. 50Eg søkjer ikkje mi eiga ære. Det er ein som det gjer, og han dømmer. 51Sanneleg, sanneleg, eg seier dykk: Den som held fast på mitt ord, skal ikkje i all æve sjå døden.» 52Jødane svara: «No skjønar vi at du har ei vond ånd i deg. Abraham og profetane døydde, og du seier: Den som held fast på mitt ord, skal ikkje i all æve smaka døden. 53Du er vel ikkje større enn Abraham, far vår? Både han og profetane døydde. Kven gjev du deg ut for å vera?» 54Jesus svara: «Dersom eg ærar meg sjølv, er æra mi ingen ting verd. Det er Far min som ærar meg, han som de kallar dykkar Gud. 55De har aldri kjent han, men eg kjenner han. Om eg sa at eg ikkje kjenner han, var eg ein løgnar, slik som de. Men eg kjenner han og held fast på hans ord. 56Abraham, far dykkar, gledde seg hjarteleg til å sjå min dag. Han fekk sjå den dagen og fryda seg.» 57«Du er enno ikkje femti år», sa jødane, «og så har du sett Abraham?» 58Jesus svara: «Sanneleg, sanneleg, eg seier dykk: Før Abraham var, er eg.» 59Då tok dei opp steinar og ville kasta på han. Men Jesus løynde seg og gjekk bort frå tempelplassen.
48Juvddálaččat dadje Jesusii: “Almma mii leat vuoigadis go dadjat ahte don leat samarialaš ja ahte dus lea bahás vuoigŋa?” 49Jesus vástidii: “Ii mus leat bahás vuoigŋa. Mun gudnejahtán Áhččán, ja dii badjelgeahččabehtet mu. ... Vis hele teksten
48Juvddálaččat dadje Jesusii: “Almma mii leat vuoigadis go dadjat ahte don leat samarialaš ja ahte dus lea bahás vuoigŋa?” 49Jesus vástidii: “Ii mus leat bahás vuoigŋa. Mun gudnejahtán Áhččán, ja dii badjelgeahččabehtet mu. 50In mun oza iežan gudni, muhto lea okta gii ohcá ja gii dubme. 51Duođaid, duođaid, mun cealkkán didjiide: Gii doallá mu sáni, dat ii goassege muosát jápmima.” 52Juvddálaččat dadje: “Dál mii diehtit ahte dus lea bahás vuoigŋa. Abraham lea jápmán, nu maiddái profehtat, ja don dajat: ‘Gii doallá mu sáni, dat ii goassege muosát jápmima.’ 53Dongo mahkáš leat stuorit go min áhčči Abraham? Abraham lea jápmán, ja jápmán leat maiddái profehtat. Geanin don dagat iežat?” 54Jesus vástidii: “Jos mun ieš gudnejahtán iežan, de mu gudni ii leat mange veara. Muhto mu gudnejahttá Áhčči, son gean dii lohkabehtet iežadet Ipmilin. 55Dii ehpet dovdda su, muhto mun dovddan su. Jos mun dajašin ahte in dovdda su, de mun livččen gielástalli nugo dii. Muhto mun dovddan su ja doalan su sáni. 56Din áhčči Abraham illudii go galggai beassat oaidnit mu beaivvi. Son oinnii dan ja illudii.” 57Juvddálaččat dadje sutnje: “Don it leat vihttalogi jagi boarisge ja leat mahkáš oaidnán Abrahama!” 58Jesus vástidii: “Duođaid, duođaid, mun cealkkán didjiide: Ovdal go Abraham riegádii – mun lean.” 59Dalle sii čoaggigohte geđggiid vai besset geađgádit su, muhto Jesus čiehkádii ja manai olggos tempelis.