38En salme av David. Til påminning.

    2 Herre, refs meg ikke i din vrede,
          straff meg ikke i din harme!

    3 For dine piler har truffet meg,
          din hånd hviler tungt på meg.

    4 I kroppen er ingenting uskadd,
          for du er harm,
          ikke et bein er helt,
          for jeg har syndet.

    5 Skylden vokser meg over hodet
          lik en bør som er altfor tung.

    6 Jeg har stinkende sår som renner av verk
          på grunn av min dårskap.

    7 Jeg er kroket og nedbøyd,
          jeg går og sørger hele dagen.

    8 Hoftene mine brenner av smerte,
          ingenting i kroppen er friskt.

    9 Jeg er kraftløs og knust,
          jeg skriker ut mitt hjertes klage.

    10 Herre, du kjenner min lengsel,
          mitt sukk er ikke skjult for deg.

    11 Hjertet hamrer, kraften svikter,
          selv lyset i øynene har forlatt meg.

    12 Venner og de som står meg nær,
          holder seg borte fra min plage,
          mine nærmeste holder seg på avstand.

    13 De som står meg etter livet,
          setter snarer for meg.
          De som vil meg vondt, snakker om å skade meg,
          de grunner dagen lang på svik.

    14 Men jeg er lik en døv, jeg hører ikke,
          jeg er lik en stum som ikke åpner munnen.

    15 Jeg er lik en mann som ikke hører
          og ikke har svar i sin munn.

    16 Men det er deg, Herre, jeg venter på.
          Du vil svare meg, Herre, min Gud.

    17 Jeg sa: La dem ikke glede seg over meg
          og ikke briske seg når foten min er ustø.

    18 For jeg er nær ved å falle,
          min smerte står alltid for meg.

    19 Ja, jeg bekjenner min skyld
          og sørger over min synd.

    20 Men fiendene lever og er sterke,
          de som hater meg uten grunn, er mange.

    21 De som gjengjelder godt med ondt, står meg imot
          fordi jeg jager etter det gode.

    22 Herre, forlat meg ikke!
          Min Gud, vær ikke langt borte fra meg!

    23 Skynd deg og hjelp meg,
           Herre, min frelse!

< Forrige kapittel

Neste kapittel >

29. juni 2022

Dagens bibelord

Galaterne 2,1–10

Les i nettbibelen

1Fjorten år senere reiste jeg igjen opp til Jerusalem, sammen med Barnabas, og jeg tok også Titus med meg. ... Vis hele teksten

1Fjorten år senere reiste jeg igjen opp til Jerusalem, sammen med Barnabas, og jeg tok også Titus med meg. 2Jeg reiste dit på grunn av en åpenbaring. I et eget møte med de mest ansette la jeg fram det evangeliet jeg forkynner blant folkeslagene, for jeg ville ikke løpe, eller ha løpt, forgjeves. 3Men ikke engang Titus, som var med meg, og som er greker, ble tvunget til å la seg omskjære. 4Dette kravet kom fra noen falske søsken som hadde sneket seg inn for å spionere på den friheten vi har i Kristus Jesus, så de kunne gjøre oss til slaver. 5Men ikke et øyeblikk ga vi etter og bøyde oss for dem. For vi ville at evangeliets sannhet skulle stå fast hos dere. 6Og de mest ansette – hvor store de er, betyr ingenting for meg, for Gud gjør ikke forskjell på folk – de stilte meg ikke overfor nye krav. 7Tvert imot innså de at det er betrodd meg å forkynne evangeliet for de uomskårne, slik det er betrodd Peter å forkynne for de omskårne. 8For han som gjorde Peter til apostel for de omskårne, han gjorde meg til apostel for hedningfolkene. 9Og da Jakob, Kefas og Johannes, de som blir regnet for å være selve søylene, forsto hvilken nåde jeg hadde fått, ga de meg og Barnabas hånden som tegn på fellesskap. Vi skulle gå til hedningfolkene, de skulle gå til de omskårne. 10Vi måtte bare huske på de fattige, og nettopp det har jeg lagt vinn på å gjøre.

Les vår personvernserklæring

Hopp rett til

Salmenes bok

Dagens bibelord

Motta Dagens Bibelord på e-post hver dag