Tilbake til oversikten

Salmenes bok

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42 43 44 45 46 47 48 49 50 51 52 53 54 55 56 57 58 59 60 61 62 63 64 65 66 67 68 69 70 71 72 73 74 75 76 77 78 79 80 81 82 83 84 85 86 87 88 89 90 91 92 93 94 95 96 97 98 99 100 101 102 103 104 105 106 107 108 109 110 111 112 113 114 115 116 117 118 119 120 121 122 123 124 125 126 127 128 129 130 131 132 133 134 135 136 137 138 139 140 141 142 143 144 145 146 147 148 149 150

< Forrige kapittel

Neste kapittel >

59Til korlederen. «Ødelegg ikke!» En miktam. Av David, den gang Saul sendte folk som skulle vokte på huset for å drepe ham.                 2 Gud, fri meg fra fiender,           vern meg mot dem som reiser seg mot meg!                 3 Fri meg fra dem som gjør urett,           frels meg fra drapsmenn!                 4 Nå ligger de og lurer på meg.           De sterke kaster seg over meg,           men jeg har ikke forbrutt meg eller syndet, Herre.                 5 Jeg er uten skyld,           men de løper fram og stiller opp til strid.           Våkn opp, kom til meg og se!                 6 Gud, Herre Sebaot, du er Israels Gud.           Våkn opp og hold regnskap med alle folk,           vær ikke nådig mot dem som farer med urett og svik!                 7 De kommer tilbake hver kveld,           de hyler som hunder           og går rundt i byen.                 8 Hør, de lar munnen renne over,           leppene er som sverd.           Er det noen som hører?                 9 Men du, Herre, ler av dem,           du håner alle folkeslag.                10 Min styrke, jeg ser etter deg,           for Gud er mitt vern.                11 Min Gud møter meg med miskunn,           han lar meg se ned på mine fiender.                12 Drep dem ikke, for da glemmer folket.           Styrt dem med makt           så de må flakke omkring, Herre, vårt skjold!                13 Ordene de har på leppene,           er synd fra deres munn.           La dem fanges i sitt hovmod!           De taler forbannelse og løgn.                14 Gjør ende på dem i din harme,           gjør ende på dem, så de ikke lenger er til.           Da skal de skjønne           at det er Gud som rår i Jakob,           helt til jordens ender.                15 De kommer tilbake hver kveld,           de hyler som hunder           og går rundt i byen.                16 De flakker omkring etter mat,           de knurrer om de ikke blir mette.                17 Men jeg vil synge om din makt           og juble hver morgen over din miskunn.           For du er blitt mitt vern,           en tilflukt den dag jeg er i nød.                18 Min styrke, jeg vil synge for deg,           for Gud er mitt vern,           min Gud som viser miskunn.

< Forrige kapittel

Neste kapittel >