Stig opp til de gamle ruiner!
1 En læresalme av Asaf.
Gud, hvorfor har du forstøtt oss for alltid?
Hvorfor ryker din vrede mot hjorden du vokter?
2 Kom i hu den menighet
som du vant deg i gammel tid,
den stammen du fridde ut
som din eiendom.
Tenk på Sion-fjellet,
hvor du har din bolig.
3 Stig opp til de gamle ruiner!
I helligdommen har fienden ødelagt alt.
4 I huset hvor din menighet samles,
lød brølet fra dine motstandere;
der satte de sine bannere som seierstegn.
5 Det var et syn som når en løfter
økser høyt i tykke skogen.
6 Så slo de i stykker all treskurden der
med bile og med brekkjern.
7 De satte ild på din helligdom,
helt til grunnen vanæret de
stedet hvor ditt navn bor.
8 De tenkte: «Vi underkuer dem alle!»
Hvert gudshus i landet brente de opp.
9 Vi ser ikke våre egne bannere.
Det fins ikke lenger noen profet,
og det er ingen iblant oss som vet
hvor lenge dette skal vare.
10 Hvor lenge, Gud, skal de drive sin spott,
de som står deg imot?
Skal fienden for alltid
ringeakte ditt navn?
11 Hvorfor holder du hånden tilbake?
Ta din høyre hånd fra barmen
og gjør slutt på dette!
12 Men du, Gud, er min konge fra gammel tid,
du som gjør frelsesverk på jorden.
13 Du kløvde havet i din velde
og knuste dragenes hoder i vannet.
14 Du slo i stykker Leviatans hoder
og gav dem til føde for ørkenens dyr.
15 Kilde og bekk lot du strømme fram,
du tørket ut elver som alltid har vann.
16 Din er dagen, og din er natten;
du satte sol og måne på sin plass.
17 Du fastsatte alle jordens grenser,
sommer og vinter er det du som har skapt.
18 Herre, kom dette i hu
når fienden driver sin spott,
og et folk av dårer forakter ditt navn.
19 Gi ikke din turteldue til villdyr,
glem aldri dine armes liv!
20 Kom i hu din pakt med oss!
For hver avkrok i landet er full av voldsferd.
21 La ikke de undertrykte gå bort med skam,
la de arme og fattige prise ditt navn!
22 Reis deg, Gud, og før din sak!
Husk at du dagen lang hånes av dårer.
23 Glem ikke dine fienders rop,
støyen som stadig stiger
fra dem som står deg imot.