Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

.

Tilbake til oversikten

Salmenes bok

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42 43 44 45 46 47 48 49 50 51 52 53 54 55 56 57 58 59 60 61 62 63 64 65 66 67 68 69 70 71 72 73 74 75 76 77 78 79 80 81 82 83 84 85 86 87 88 89 90 91 92 93 94 95 96 97 98 99 100 101 102 103 104 105 106 107 108 109 110 111 112 113 114 115 116 117 118 119 120 121 122 123 124 125 126 127 128 129 130 131 132 133 134 135 136 137 138 139 140 141 142 143 144 145 146 147 148 149 150

< Forrige kapittelNeste kapittel >
77Til korlederen. Etter Jedutun. Av Asaf. En salme.
          
   
 2 Jeg roper til Gud, jeg skriker.
          Jeg roper til Gud, og han hører meg.
          
   
 3 På nødens dag søker jeg Herren.
          Om natten strekker jeg hånden ut,
          den blir ikke trett.
          Min sjel lar seg ikke trøste.
          
   
 4 Jeg tenker på Gud og sukker,
          jeg grubler, og min ånd blir kraftløs.
          
   
 5 Du holder øynene mine åpne,
          jeg er urolig, jeg kan ikke snakke.
          
   
 6 Jeg tenker på gamle dager
          og minnes fjerne år.
          
   
 7 Om natten tenker jeg på dette,
          hjertet grubler, ånden gransker.
          
   
 8 Vil Herren støte oss bort for alltid
          og ikke lenger vise godhet?
          
   
 9 Er hans miskunn slutt for evig,
          er ordet hans borte for alle slekter?
          
   
10 Har Gud glemt å være nådig,
          har han lukket hjertet i vrede?
          
   
11 Jeg sier: «Dette plager meg:
          Den høyestes høyre hånd
          er ikke lenger den samme.»
          
   
12 Jeg minnes Herrens verk,
          minnes dine under fra gammel tid.
          
   
13 Jeg grunner på alt du gjorde,
          og grubler over dine storverk.
          
   
14 Gud, i hellighet går du fram.
          Hvem er en gud så stor som vår Gud?
          
   
15 Du er den Gud som gjør under,
          blant folkene lar du din makt bli kjent.
          
   
16 Med sterk arm løste du folket ditt ut,
          sønnene til Jakob og Josef.
          
   
17 Vannet så deg, Gud,
          vannet så deg og skalv,
          det store dypet ristet.
          
   
18 Skyene øste ut vann,
          det tordnet fra tunge skyer,
          dine piler lynte fram og tilbake.
          
   
19 Din tordenrøst rullet i stormen,
          lynene lyste opp verden.
          Jorden ristet og skalv.
          
   
20 Din vei gikk gjennom sjøen,
          din sti gjennom veldige vann.
          Ingen kjente dine fotspor.
          
   
21 Ved hånden til Moses og Aron
          førte du ditt folk som en flokk med sauer.
< Forrige kapittelNeste kapittel >

29. juni 2022

Dagens bibelord

Galaterne 2,1–10

Les i nettbibelen

1Fjorten år senere reiste jeg igjen opp til Jerusalem, sammen med Barnabas, og jeg tok også Titus med meg. ... Vis hele teksten

1Fjorten år senere reiste jeg igjen opp til Jerusalem, sammen med Barnabas, og jeg tok også Titus med meg. 2Jeg reiste dit på grunn av en åpenbaring. I et eget møte med de mest ansette la jeg fram det evangeliet jeg forkynner blant folkeslagene, for jeg ville ikke løpe, eller ha løpt, forgjeves. 3Men ikke engang Titus, som var med meg, og som er greker, ble tvunget til å la seg omskjære. 4Dette kravet kom fra noen falske søsken som hadde sneket seg inn for å spionere på den friheten vi har i Kristus Jesus, så de kunne gjøre oss til slaver. 5Men ikke et øyeblikk ga vi etter og bøyde oss for dem. For vi ville at evangeliets sannhet skulle stå fast hos dere. 6Og de mest ansette – hvor store de er, betyr ingenting for meg, for Gud gjør ikke forskjell på folk – de stilte meg ikke overfor nye krav. 7Tvert imot innså de at det er betrodd meg å forkynne evangeliet for de uomskårne, slik det er betrodd Peter å forkynne for de omskårne. 8For han som gjorde Peter til apostel for de omskårne, han gjorde meg til apostel for hedningfolkene. 9Og da Jakob, Kefas og Johannes, de som blir regnet for å være selve søylene, forsto hvilken nåde jeg hadde fått, ga de meg og Barnabas hånden som tegn på fellesskap. Vi skulle gå til hedningfolkene, de skulle gå til de omskårne. 10Vi måtte bare huske på de fattige, og nettopp det har jeg lagt vinn på å gjøre.