Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

.

Tilbake til oversikten

Tobit

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14

< Forrige kapittelNeste kapittel >

Tobits bønn
3Da ble jeg urolig til sinns, jeg stønnet og gråt. Så begynte jeg å sukke og be:  2 «Rettferdig er du, Herre, og rettferdige er alle dine gjerninger. Alt du gjør, er miskunn og sannhet. Du er den som dømmer verden.  3 Og nå, Herre, kom meg i hu, se i nåde til meg. Straff meg ikke for mine eller mine fedres synder og forseelser. For vi har syndet mot deg  4 og vært ulydige mot dine bud. Derfor overgav du oss til plyndring, fangenskap og død. Du lot oss være et ordtak og et spottord, og bli til latter for alle de folkeslag som du spredte oss blant.  5 Ja, mange og rettvise er dine dommer når du gjør med meg etter mine synder. For vi har ikke holdt dine bud og har ikke vandret i sannhet for ditt åsyn.  6 Så gjør nå med meg som du vil. Byd at livsånden må tas fra meg, slik at jeg blir tatt bort fra denne verden og blir til jord igjen. Jeg vil heller dø enn leve, for jeg har måttet høre på løgnaktige hånsord og er nedtrykt av sorg. Herre, før meg ut av denne nød. La meg få gå bort til det evige hvilested. Vend ikke ditt åsyn bort fra meg, Herre. For det er bedre for meg å få dø og slippe å høre hånsord enn å leve i slik trengsel.»
   

Saras sorg og klage
 7 Samme dag hendte det at også Raguels datter Sara, som bodde i farens hus i Ekbatana i Media, måtte tåle å høre hånsord fra en av farens tjenestepiker.  8 Hun var nemlig blitt giftet bort hele sju ganger, men Asmodaios, en ond ånd, hadde drept alle hennes menn før de hadde hatt ekteskapelig omgang med henne. Tjenestepiken sa til henne: «Det er du som har drept mennene dine. Du har vært gift sju ganger, men bærer ikke navn etter en eneste av dem.  9 Fordi mennene dine er døde, er det vel ingen grunn til å slå oss. Slå følge med dem! Så slipper vi å se at du blir mor til en sønn eller datter.»
   
10 Den dagen ble Sara dypt bedrøvet og begynte å gråte. Hun gikk opp på takkammerset i farens hus og ville henge seg. Men hun besinnet seg og sa: «Nei, gjorde jeg dette, ville folk kanskje spotte min far og si til ham: Du hadde bare denne datteren, som du elsket, og nå har hun i sin fortvilelse gått bort og hengt seg. Da ble det jeg som måtte bære ansvaret for å ha sendt min gamle far med sorg ned i dødsriket. Så er det best at jeg lar være å henge meg. Men jeg vil be Herren om å få dø og slippe å høre slik spott mer.»
   

Saras bønn
11 I samme øyeblikk strakte hun ut hendene mot vindusåpningen og begynte å be: «Velsignet være du, barmhjertige Gud! Velsignet være ditt navn til evig tid! Alt du har skapt, skal evig prise deg. 12 Nå har jeg vendt mitt ansikt og mine øyne mot deg. 13 La meg få fare bort fra denne verden, så jeg slipper å høre flere slike spottord. 14 Du vet jo, Herre, at jeg aldri har latt noen mann krenke min renhet, 15 og at jeg aldri har gjort skam på mitt eget eller min fars navn i dette landet hvor jeg lever i landflyktighet. Jeg er min fars eneste datter; han har ikke noen annen arving enn meg. Heller ikke har han noen nær slektning eller frende som jeg er forpliktet til å gifte meg med. Jeg har allerede mistet sju menn. Hvorfor skal jeg da fortsette å leve? Men hvis du ikke vil la meg dø, Herre, så hjelp meg; hør hvor de spotter meg.»
   

Gud hører Tobits og Saras bønner
16 I samme øyeblikk ble både Tobits og Saras bønner hørt av Gud i hans herlighet, 17 og Rafael ble sendt ut for å helbrede dem begge. Han skulle fjerne de hvite flekkene fra Tobits øyne, så han igjen kunne se lyset, og han skulle gi Raguels datter Sara som kone til Tobits sønn Tobias. Den onde ånden Asmodaios skulle han drive ut av henne. For det var Tobias som hadde rett til å få Sara, fremfor alle andre som ønsket å gifte seg med henne. I samme øyeblikk som Tobit kom inn i huset sitt fra gårdsplassen, kom Sara, Raguels datter, ned fra takkammerset.
   
< Forrige kapittelNeste kapittel >

19. mai 2022

Dagens bibelord

Daniel 9,17–19

Les i nettbibelen

17Hør nå, vår Gud! Din tjener ber og roper om nåde. La ditt ansikt lyse over din ødelagte helligdom, Herre, for din egen skyld. ... Vis hele teksten

17Hør nå, vår Gud! Din tjener ber og roper om nåde. La ditt ansikt lyse over din ødelagte helligdom, Herre, for din egen skyld. 18Min Gud, vend øret hit og hør! Åpne dine øyne og se våre ruiner og byen som ditt navn er nevnt over. For det er ikke i tillit til våre rettferdige gjerninger at vi kommer fram for ditt ansikt med våre rop om nåde, det er i tillit til din store barmhjertighet. 19Hør, Herre! Tilgi, Herre! Lytt og grip inn, drøy ikke – for din egen skyld, min Gud! For ditt navn er nevnt over byen din og folket ditt.»