Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

Tilbake til oversikten

Jeremia

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42 43 44 45 46 47 48 49 50 51 52

Forrige kapittelNeste kapittel

Herren og avgudene
10Hør ordet som Herren taler til dere, Israels hus.  2 Så sier Herren:
        
          Dere skal ikke lære dere å gå folkeslagenes veier
          og ikke frykte tegnene på himmelen
          selv om folkeslagene frykter dem.
          
   
 3 For folkenes skikker er tomme.
          De hugger et tre i skogen,
          en håndverker lager det til med øks,
          
   
 4 de pynter det med sølv og gull,
          de fester det med nagler og hammer
          så det står støtt.
          
   
 5 De er som fugleskremslene på en agurkmark,
          ikke kan de snakke,
          og de må bæres, for de kan ikke gå.
          Vær ikke redd dem!
          De gjør ikke noen skade,
          men de kan heller ikke gjøre noe godt.
          
   
 6 Ingen er som du, Herre.
          Du er stor,
          navnet ditt er stort og mektig.
          
   
 7 Hvem må ikke frykte deg,
          du konge over folkeslagene?
          Det er din rett.
          For blant alle vismenn hos folkeslagene
          og i alle riker er det ingen som du.
          
   
 8 Alle som en er tåpelige og dumme,
          opplært av tomme guder,
          en trestokk.
          
   
 9 Det hamrede sølvet er innført fra Tarsis
          og gullet fra Ufas.
          Det er verk av treskjærer og gullsmed,
          kledd i blått og rødt purpur,
          kunstverk alt sammen.
          
   
10 Men Herren er den sanne Gud,
          den levende Gud, den evige konge.
          Jorden skjelver for hans harme,
          folkeslagene kan ikke holde ut hans vrede.
          
   
11 Dette skal dere si til dem:
          «De gudene som ikke skapte himmel og jord,
          skal utryddes fra jorden
          og under himmelen.»
          
   
12 Han laget jorden med sin kraft,
          han grunnla verden i sin visdom
          og spente ut himmelen ved sin innsikt.
          
   
13 Når hans røst høres, bruser vannet i himmelen,
          han lar skyer stige opp fra jordens ende,
          han lager både lyn og regn,
          han lar vinden slippe ut fra sine forrådskamre.
          
   
14 Alle mennesker er dumme og uforstandige.
          Hver gullsmed må skamme seg
          over gudebildet sitt,
          for det støpte bildet hans er løgn.
          Det er ikke ånd i dem.
          
   
15 Tomme er de, et verk til spott.
          I straffens tid går de til grunne.
          
   
16 Han som er Jakobs del, er ikke som disse,
          for det er han som former alt.
          Israel er hans egen stamme.
           Herren over hærskarene er hans navn.

Teltet mitt er ødelagt
    17 Ta bylten din opp fra bakken,
          du kvinne som bor i en beleiret by!
          
   
18 For så sier Herren:
          Se, denne gangen slenger jeg bort
          dem som bor i landet.
          Jeg gir dem trengsel
          for at de skal finne meg.
          
   
19 Ve meg, for et brudd!
          Jeg har et uhelbredelig sår.
          Jeg tenkte: Dette er bare en lidelse
          som jeg må bære.
          
   
20 Teltet mitt er ødelagt,
          alle snorer revet av.
          Barna mine har forlatt meg, de er borte.
          Det er ikke lenger noen
          som setter opp teltet mitt
          og spenner ut teltdukene.
          
   
21 For gjeterne er dumme,
          de søker ikke Herren.
          Derfor lykkes de ikke,
          hele flokken deres blir spredt.
          
   
22 Dårlig nytt: Nå kommer det,
          et kraftig jordskjelv fra landet i nord.
          Det gjør byene i Juda til ørken,
          et sted hvor sjakaler holder til.

Profetens bønn
    23 Jeg vet, Herre,
          at mennesket ikke selv rår for sin vei,
          og at vandringsmannen ikke selv
          kan styre sine skritt.
          
   
24 Oppdra meg, Herre, men gjør det rett,
          ikke i vrede, så du gjør meg liten.
          
   
25 Øs ut din harme
          over folkeslag som ikke kjenner deg,
          over slekter som ikke kaller på ditt navn.
          For de har fortært Jakob,
          fortært og gjort ende på ham
          og lagt boplassen øde.
Jer 10,6 viser til Jer 32,17ff
Note: Tarsis: havneby eller område ved fjerne kyster, kanskje i det vestlige Middelhavet. >1 Mos 10,4. Ufas: sannsynligvis Ofir i Arabia; dette er ellers i GT nevnt som et gull-land. Jf. Job 22,24; 28,16.
Jer 10,11 viser til Jes 2,18
Note: Verset er skrevet på aram., ikke på hebr. som resten av boken.
Jer 10,16 viser til 5 Mos 4,19f, 5 Mos 32,9, Sal 16,5, Sal 119,57
Note: Jakobs del: Herren, Israels Gud.
Jer 10,25 viser til Sal 79,6f
Forrige kapittelNeste kapittel

02. august 2021

Dagens Bibelord

1. Mosebok 33,1–11

Les i nettbibelen

1Jakob såg opp og fekk auge på Esau, som kom med fire hundre mann. Då fordelte han borna mellom Lea, Rakel og dei to slavekvinnene. 2Han stilte slavekvinnene og borna deira fremst, Lea og borna hennar bak dei og Rakel med Josef sist. ... Vis hele teksten

1Jakob såg opp og fekk auge på Esau, som kom med fire hundre mann. Då fordelte han borna mellom Lea, Rakel og dei to slavekvinnene. 2Han stilte slavekvinnene og borna deira fremst, Lea og borna hennar bak dei og Rakel med Josef sist. 3Sjølv gjekk han føre dei og bøygde seg sju gonger til jorda, til han kom bort til bror sin. 4Men Esau sprang imot han, slo armane rundt han, kasta seg om halsen på han og kyste han. Og dei gret. 5Esau såg opp og fekk auge på kvinnene og borna. Då sa han: «Kven er det du har med deg?» Jakob svara: «Det er dei borna som Gud i sin nåde har gjeve tenaren din.» 6Slavekvinnene kom då fram med borna sine og bøygde seg til jorda. 7Lea kom òg fram med borna sine og bøygde seg. Til slutt gjekk Josef og Rakel fram og bøygde seg. 8Esau spurde: «Kva ville du med heile den flokken eg møtte?» «Eg ville at min herre skulle sjå på meg med velvilje», svara han. 9Då sa Esau: «Eg har rikeleg, bror. Ta du vare på det som ditt er!» 10«Nei, kjære deg», svara Jakob, «ser du på meg med velvilje, så ta imot gåva mi! For då eg såg andletet ditt, var det som eg såg Guds eige andlet; så venleg var du mot meg. 11Ta no imot gåva som eg lét senda deg! For Gud har vore nådig mot meg, og eg har alt eg treng.» Jakob bad han så inntrengjande at han tok imot gåva.