Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

Tilbake til oversikten

Johannes’ åpenbaring

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22

Forrige kapittelNeste kapittel

Den store lovsangen i himmelen
19Deretter hørte jeg noe som lignet et mektig kor fra en stor skare i himmelen. De sang:
          Halleluja!
          Seieren, æren og makten tilhører vår Gud,
          
   
 2 for sanne og rettferdige er hans dommer.
          Han har dømt den store horen,
          hun som ødela jorden med sitt horeliv.
          Av hennes hånd har han krevd
          sine tjeneres blod.
 3 Igjen ropte de:
          Halleluja!
          Røyken fra henne stiger opp i all evighet.
 4 De tjuefire eldste og de fire skapningene kastet seg da ned, tilba Gud som sitter på tronen, og sa:
          «Amen. Halleluja!»
 5 Og fra tronen lød det en røst:
          «Pris vår Gud, alle hans tjenere,
          dere som frykter ham, både små og store!»
 6 Da var det som jeg hørte lyden av en stor skare, et brus av veldige vannmasser og et drønn av mektige tordenbrak. De ropte:
          «Halleluja!
          For Herren vår Gud, Den allmektige,
          er blitt konge!
          
   
 7 La oss glede oss og juble og gi ham æren!
          For tiden for Lammets bryllup er kommet.
          Hans brud har gjort seg i stand,
          
   
 8 og hun har fått en drakt av skinnende rent lin.»
Linet er de helliges rettferdige gjerninger.
   
 9 Og engelen sier til meg: «Skriv: Salige er de som er innbudt til Lammets bryllupsmåltid.» Og han la til: «Dette er Guds sanne ord.» 10 Jeg kastet meg ned for engelens føtter og ville tilbe ham. Men han sa til meg: «Gjør ikke det! Jeg er en tjener som du og dine søsken, de som har Jesu vitnesbyrd. Gud skal du tilbe!» Jesu vitnesbyrd er Ånden i profetordet.
KRISTUS KOMMER IGJEN SOM SEIERHERRE (19,11–22,5)
Rytteren på den hvite hesten
11     Og jeg så himmelen åpen, og se! – en hvit hest. Han som satt på den, heter Trofast og Sannferdig, for han dømmer og kjemper rettferdig. 12 Øynene hans er som flammende ild, på hodet har han mange kroner, og han bærer en innskrift med et navn som ingen kjenner, bare han selv. 13 Han er kledd i en kappe dyppet i blod, og hans navn er Guds Ord. 14 Himmelens hærskarer, kledd i hvitt og rent lin, følger ham på hvite hester. 15 Ut av munnen hans går et skarpt sverd; med det skal han slå folkene. Han skal styre dem med jernstav og tråkke vinpressen fylt av vredesvin, av Guds, Den allmektiges harme. 16 Og han har et navn skrevet på kappen og ved hoften: Kongenes konge og herrenes herre.
   
17 Og jeg så en engel som sto inne i solen. Han ropte med høy røst til alle fuglene som flyr under himmelhvelvet: «Kom hit, kom sammen til Guds store festmåltid! 18 Dere skal få ete kjøttet av konger, hærførere og mektige menn, kjøttet av hester og rytterne deres, kjøttet av alle mennesker, både frie og slaver, små og store.»
   
19 Og jeg så dyret og jordens konger med sine hærer samlet til krig mot rytteren på hesten og hans hærskarer. 20 Men dyret ble fanget, sammen med den falske profeten, han som i dyrets tjeneste gjorde underfulle tegn og med dem forførte alle som tok dyrets merke og tilba bildet av det. Begge ble kastet levende i ildsjøen som brenner med svovel. 21 De andre ble drept med sverdet som går ut av rytterens munn. Og alle fuglene spiste seg mette av kjøttet deres.
Note: Halleluja: hebr. for «Lovpris Herren», et hyllingsrop som er kjent fra den jødiske gudstjenesten.
Åp 19,2 viser til 5 Mos 32,43, Sal 19,10, Sal 119,137, Åp 16,7
Note: den store horen: >17,1.
Åp 19,4 viser til Åp 4,2+
Åp 19,10 viser til Åp 22,8f
Åp 19,14 viser til Åp 3,4+
Forrige kapittelNeste kapittel

15. mai 2021

Dagens Bibelord

Apostelgjerningane 24,10–21

Les i nettbibelen

10Då gav landshovdingen eit teikn til Paulus, som tok ordet og sa:«Eg veit at du har vore dommar for dette folket i mange år. Difor er det med frimod eg forsvarar meg. ... Vis hele teksten

10Då gav landshovdingen eit teikn til Paulus, som tok ordet og sa:«Eg veit at du har vore dommar for dette folket i mange år. Difor er det med frimod eg forsvarar meg. 11Du kan lett få stadfest at det ikkje er meir enn tolv dagar sidan eg reiste opp til Jerusalem for å tilbe. 12Og ingen har sett meg diskutera med nokon eller eggja opp folk, verken i tempelet eller i synagogane eller nokon annan stad i byen. 13Dei kan heller ikkje prova det dei no klagar meg for. 14Men det vedgår eg: Eg dyrkar våre fedrars Gud gjennom å følgja Vegen, som dei kallar ei sektlære. For eg trur alt det som er skrive i lova og profetane, 15og eg har den same von til Gud som desse har: at rettferdige og urettferdige ein gong skal stå opp frå dei døde. 16Difor legg eg vinn på alltid å ha eit reint samvit for Gud og menneske. 17Etter mange år kom eg for å gje ei gåve til dei fattige i folket mitt og for å ofra. 18Då var det dei fann meg i tempelet, der eg hadde late meg reinsa. Eg samla ikkje folk om meg og laga ikkje uro. 19Men nokre jødar frå Asia såg meg, og det var dei som burde ha møtt fram for deg og kome med skuldingar, om dei hadde hatt nokon. 20Eller så bør dei som står her, sjølve seia kva dei fann meg skuldig i då eg stod for Rådet. 21Det kan vel ikkje berre vera for det eine ordet eg ropa ut då eg stod framfor dei: ‘Det er for oppstoda frå dei døde eg står for retten her i dag.’»