Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

.

Tilbake til oversikten

Første Mosebok

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42 43 44 45 46 47 48 49 50

Forrige kapittelNeste kapittel

Jakob velsigner sønnene til Josef
48En tid etter at dette hadde hendt, ble det sagt til Josef: «Faren din er syk.» Da tok han med seg de to sønnene sine, Manasse og Efraim.  2 Det ble meldt til Jakob at Josef, sønnen hans, var kommet til ham. Da gjorde Israel seg sterk og satte seg opp i sengen.  3 Jakob sa til Josef:
        Gud, Den veldige, viste seg for meg i Lus i Kanaan og velsignet meg.
 4 Han sa til meg: «Se, jeg vil gjøre deg fruktbar og tallrik og gjøre deg til en forsamling av mange folk. Jeg gir etterkommerne dine dette landet til en evig eiendom.»  5 Nå skal de to sønnene som ble født deg i Egypt før jeg kom hit, være mine. Efraim og Manasse skal være mine slik Ruben og Simon er det.  6 Men de barna du fikk etter dem, skal være dine. De skal ha navn etter brødrene sine i landet de skal arve.  7 Da jeg kom fra Paddan, døde Rakel fra meg på reisen. Det var i Kanaan, et stykke før vi kom til Efrat. Jeg gravla henne der på veien til Efrat, det er Betlehem.
   
 8 Så fikk Israel se sønnene til Josef. «Hvem er disse?» spurte han.  9 «Det er sønnene mine, som Gud har gitt meg her», svarte Josef. Da sa Jakob: «Kom til meg med dem, så jeg kan velsigne dem!» 10 Israels øyne var tynget av alder, så han nesten ikke kunne se. Josef førte dem til ham, og hans far kysset og omfavnet dem. 11 Israel sa til Josef: «Jeg trodde ikke jeg skulle få se ansiktet ditt igjen, men nå har Gud til og med latt meg se barna dine!» 12 Så tok Josef dem ned fra fanget hans og bøyde seg med ansiktet mot jorden.
   
13 Siden tok Josef begge to og leide dem bort til ham, Efraim i den høyre hånden, til venstre for Israel, og Manasse i den venstre hånden, til høyre for Israel. 14 Men Israel strakte ut den høyre hånden sin og la den på hodet til Efraim, enda han var yngst, og den venstre hånden la han på hodet til Manasse. Han krysset altså armene. Men Manasse var den eldste. 15 Så velsignet han Josef og sa:
          «Mine fedre, Abraham og Isak, levde for Guds ansikt.
          Gud har vært min hyrde fra første stund til denne dag,
          
   
16 engelen som har løst meg ut fra alt ondt.
          Måtte han velsigne guttene!
          Gjennom dem skal navnet mitt leve,
          og navnet til Abraham og Isak, mine fedre.
          Måtte de vokse og bli tallrike i landet!»
17 Josef så at faren la den høyre hånden sin på hodet til Efraim, og han mislikte det. Han tok farens hånd for å flytte den fra Efraims hode til Manasses. 18 «Ikke slik, far!» sa Josef til faren. «For dette er den førstefødte, legg den høyre hånden på hodet hans!» 19 Men faren nektet. Han sa: «Jeg vet det, min sønn, jeg vet det! Også han skal bli til et folk, også han skal bli stor, men broren hans, som er yngre, skal bli større. Ætten hans skal bli til mange folkeslag.» 20 Så velsignet han dem den dagen og sa:
          «Ved deg skal Israel velsigne og si:
          Måtte Gud gjøre deg som Efraim og Manasse!»
Han satte altså Efraim foran Manasse.
   
21 Siden sa Israel til Josef: «Nå skal jeg dø. Men Gud vil være med dere og føre dere tilbake til fedrenes land. 22 Jeg gir deg en bergrygg mer enn brødrene dine. Den har jeg med sverd og bue tatt fra amorittene.»
1 Mos 48,7 viser til 1 Mos 35,16ff
Note: Paddan: ellers kalt Paddan-Aram. Efrat: >35,16.
Note: fanget: trolig et gammelt ritual for adopsjon. >30,3.
Note: høyre hånden: tegn på at Jakob satte Efraim foran Manasse, jf. v. 20.
1 Mos 48,22 viser til Jos 24,32, Joh 4,5
Note: bergrygg: samme hebr. ord som navnet Sikem, en by i Efraims stammeland.
Forrige kapittelNeste kapittel

28. oktober 2021

Dagens Bibelord

2. Korintar 13,5–10

Les i nettbibelen

5Ransak dykk sjølve om de er i trua. Prøv dykk sjølve! Eller kjenner de ikkje at Jesus Kristus er i dykk? Kan det vera at de ikkje står dykkar prøve? 6Men eg håpar de skal skjøna at vi har stått vår prøve. ... Vis hele teksten

5Ransak dykk sjølve om de er i trua. Prøv dykk sjølve! Eller kjenner de ikkje at Jesus Kristus er i dykk? Kan det vera at de ikkje står dykkar prøve? 6Men eg håpar de skal skjøna at vi har stått vår prøve. 7Vi bed til Gud at de ikkje må gjera noko vondt. Ikkje for å visa at vi har stått vår prøve, men for at de skal gjera det som godt er. Så kan det gjerne sjå ut som om vi ikkje står vår prøve. 8For vi maktar ingen ting mot sanninga, berre for sanninga. 9Difor gleder vi oss når vi er veike, berre de er sterke. Og det vi bed om, er at de må nå fram til stadig større mognad. 10Difor skriv eg dette før eg kjem, så eg ikkje skal bli nøydd til å fara strengt fram mot dykk når eg er komen, og bruka den fullmakta Herren har gjeve meg. For den har eg fått for å byggja opp, ikkje for å riva ned.