Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

Tilbake til oversikten

Johannes’ åpenbaring

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22

Forrige kapittelNeste kapittel

DEN STORE KAMPEN (Kap. 12–14)
Kvinnen og dragen
12    Et stort tegn viste seg på himmelen: en kvinne som var kledd i solen, med månen under sine føtter og med en krans av tolv stjerner på hodet.  2 Hun var med barn og skrek i barselsmerter og fødselsrier.
   
 3 Også et annet tegn viste seg på himmelen, en stor, ildrød drage med sju hoder og ti horn. På hodene hadde den sju kroner.  4 Halen rev ned en tredjedel av stjernene på himmelen og kastet dem ned på jorden. Dragen stilte seg foran kvinnen som skulle føde, for å sluke barnet så snart det var født.  5 Da fødte hun et guttebarn som en gang skal styre alle folkeslag med jernstav. Og barnet ble rykket opp til Gud, til hans trone.  6 Men kvinnen rømte ut i ødemarken, til et sted som Gud hadde gjort i stand, og der skulle hun i 1260 dager få den maten hun trengte.
   
 7 Da brøt det ut en krig i himmelen: Mikael og englene hans gikk til krig mot dragen. Dragen kjempet sammen med englene sine,  8 men de ble overvunnet, og det fantes ikke lenger plass for dem i himmelen.  9 Den store dragen ble kastet ned, den gamle slangen, han som kalles djevelen og Satan, og som forfører hele verden. Han ble kastet ned på jorden, og englene hans ble kastet ned sammen med ham. 10 Og jeg hørte en høy røst i himmelen som sa:
          «Nå er seieren og makten og riket fra vår Gud kommet,
          nå har hans Salvede herredømmet.
          For anklageren er styrtet,
          han som dag og natt anklaget våre søsken
          for vår Guds ansikt.
          
   
11 De har seiret over ham ved Lammets blod
          og ved det ordet de vitnet,
          og de hadde ikke livet så kjært at de ikke ville gå i døden.
          
   
12 Juble derfor, dere himler og dere som bor i dem!
          Men ve over jorden og havet!
          For djevelen er kommet ned til dere,
          og hans raseri er stort,
          for han vet at hans tid er kort.»
13 Da dragen så at den var kastet ned på jorden, forfulgte den kvinnen som hadde født guttebarnet. 14 Men hun fikk de to vingene til den store ørnen, så hun kunne fly ut i ødemarken til sitt sted og få den maten hun trenger i én tid og tider og en halv tid, langt borte fra slangen. 15 Ut av gapet spydde slangen vann som en elv etter kvinnen, for å rive henne bort i strømmen. 16 Men jorden kom kvinnen til hjelp: Den åpnet munnen og slukte elven som dragen hadde spydd ut av gapet sitt. 17 Dragen ble rasende på kvinnen og dro av sted for å føre krig mot de andre i hennes ætt, mot dem som følger Guds bud og holder fast på vitnesbyrdet om Jesus. 18 Og den stilte seg på stranden ved havet.
Åp 12,1 viser til 1 Kor 9,25, 2 Tim 2,5, 2 Tim 4,7f, Jak 1,12, 1 Pet 5,4, Åp 2,10, Åp 3,11
Note: en kvinne: bilde på Guds folk, som Kristus er utgått fra. Jf. Jes 66,7; Mi 4,10.
Åp 12,2 viser til Mi 4,9f
Åp 12,3 viser til Dan 7,7
Åp 12,6 viser til Åp 11,2f
Åp 12,7 viser til Dan 12,1
Note: Mikael: Erkeengelen Mikael verner om Guds folk. Jf. Jud 9. ▶himmelske vesener.
Note: Og den stilte seg: Mange håndskrifter har «Og jeg stilte meg».
Forrige kapittelNeste kapittel

18. juni 2021

Dagens Bibelord

1. Tessaloniker 2,5–13

Les i nettbibelen

5Vi opptrådte aldri med smigrende ord, det vet dere, heller ikke med baktanker om egen vinning; Gud er vårt vitne. 6Vi søkte heller ikke ære hos mennesker, verken hos dere eller andre, ... Vis hele teksten

5Vi opptrådte aldri med smigrende ord, det vet dere, heller ikke med baktanker om egen vinning; Gud er vårt vitne. 6Vi søkte heller ikke ære hos mennesker, verken hos dere eller andre, 7selv om vi kunne ha brukt vår myndighet som Kristi apostler. I stedet var vi som spedbarn blant dere, som når en amme steller med sine egne barn, 8slik var vi blitt inderlig glad i dere og ville gjerne gi dere ikke bare Guds evangelium, men også vårt eget liv. Så høyt elsket vi dere. 9For dere husker, søsken, hvordan vi strevde og slet. Vi forkynte Guds evangelium for dere samtidig som vi arbeidet natt og dag for ikke å være til byrde for noen av dere. 10Dere, og Gud selv, er vitner om hvordan vi levde hellig, rettskaffent og uklanderlig blant dere troende. 11Dere vet også at vi var mot hver enkelt av dere som en far mot sine barn: 12Vi formante, oppmuntret og ba dere inntrengende om å føre et liv verdig for Gud, han som kaller dere til sitt rike og sin herlighet. 13Derfor takker vi stadig Gud, for da dere fikk overlevert det Guds ord som vi forkynte for dere, tok dere imot det – ikke som menneskeord, men som det Guds ord det i sannhet er. Og dette ordet er virksomt i dere som tror.