Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

Tilbake til oversikten

Første Samuelsbok

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31

Forrige kapittelNeste kapittel

David sparer Saul enda en gang
26Mennene fra Sif kom til Saul i Gibea og sa: «Du vet vel at David holder seg skjult ved Hakila-høyden, midt imot Jesjimon?»  2 Da brøt Saul opp og dro ned til Sif-ørkenen med tre tusen utvalgte israelitter for å lete etter David.  3 Saul slo leir på Hakila-høyden, som ligger ved veien midt imot Jesjimon. David holdt til i ørkenen, og da han skjønte at Saul var kommet etter ham dit,  4 sendte han ut spioner og fikk pålitelig melding om at Saul var der.  5 Da brøt David opp og kom til det stedet der Saul hadde slått leir. Han så hvor Saul og hærføreren hans, Abner, sønn av Ner, hadde lagt seg til å sove. Saul lå midt inne i leiren med soldatene rundt seg.  6 David tok til orde og spurte hetitten Ahimelek og Abisjai, sønn av Seruja og bror til Joab: «Hvem vil gå med meg ned i leiren til Saul?» Abisjai svarte: «Jeg vil gå ned med deg.»
   
 7 Da David og Abisjai kom bort til hæren om natten, lå Saul og sov midt inne i leiren. Spydet hans var stukket ned i jorden like ved hodet hans, og Abner og krigsfolket lå rundt omkring ham.  8 Abisjai sa til David: «I dag har Gud gitt fienden i din hånd. La meg nå spidde ham til jorden i et eneste støt. Ett støt med spydet er nok.»  9 Men David svarte Abisjai: «Drep ham ikke! Hvem kan ustraffet legge hånd på Herrens salvede?» 10 Og han fortsatte: «Så sant Herren lever, Herren skal selv slå ham, enten han dør når hans time kommer, eller han faller i krig. 11 Herren fri meg fra å legge hånd på Herrens salvede! Men ta spydet som står ved hodet hans, og vannkrukken, og la oss gå vår vei.» 12 Så tok David spydet og vannkrukken ved hodet til Saul, og de gikk sin vei. Ingen så det, ingen merket det, og ingen våknet. Alle sov, for Herren hadde latt en dyp søvn komme over dem.
   
13 Da David var kommet over på den andre siden, stilte han seg opp på en fjellknaus langt borte, slik at det var stor avstand mellom dem. 14 Så ropte han til hæren og til Abner, sønn av Ner: «Skal du ikke svare meg, Abner?» Abner svarte: «Hvem er du som roper hit over til kongen?» 15 David sa til Abner: «Er ikke du en mann? Og hvem er som du i Israel? Hvorfor har du da ikke holdt vakt over din herre, kongen? En av folket kom og ville drepe kongen, herren din. 16 Det er ikke bra, det du har gjort. Så sant Herren lever, dere fortjener å dø alle sammen fordi dere ikke har holdt vakt over deres herre, over Herrens salvede. Se etter, hvor er kongens spyd og vannkrukke, som sto like ved hodet hans?»
   
17 Saul kjente igjen stemmen til David og ropte: «Er ikke dette din stemme, min sønn David?» David svarte: «Jo, det er min stemme, herre konge.» 18 Og han fortsatte: «Hvorfor forfølger du din tjener, herre? Hva har jeg gjort? Hva ondt har jeg gjort meg skyldig i? 19 Hør nå, herre konge, hva din tjener sier: Er det Herren som har hisset deg opp mot meg, så la ham kjenne duften av offer. Men er det mennesker, skal de være forbannet for Herrens ansikt. For nå jager de meg bort så jeg ikke får bo i Herrens eget land, og sier: Gå din vei og dyrk andre guder! 20 La ikke blodet mitt væte jorden langt borte fra Herrens ansikt. For Israels konge er dratt ut for å lete etter en loppe som når en jager rapphøner i fjellet.»
   
21 Da sa Saul: «Jeg har gjort urett. Kom tilbake, min sønn David! Jeg skal ikke gjøre deg noe vondt mer siden du satte mitt liv så høyt i dag. Jeg har vært uklok og gjort en stor feil.» 22 David svarte: «Se, her er kongens spyd. La en av mennene komme over og hente det. 23 Herren lønner den som er rettferdig og trofast. Det var Herren som ga deg i mine hender i dag, men jeg ville ikke legge hånd på Herrens salvede. 24 Måtte Herren sette mitt liv like høyt som jeg har satt ditt liv i dag, og fri meg fra all nød.» 25 Da sa Saul til David: «Velsignet er du, min sønn David. Du skal utrette mye og lykkes i alt.» Så dro David sin vei, og Saul vendte hjem igjen.
Note: dyrk andre guder: Tanken er at en bare kunne dyrke Herren i «hans eget land». Jf. 2 Kong 5,17.
Forrige kapittelNeste kapittel

01. august 2021

Dagens Bibelord

Matteus 18,21–35

Les i nettbibelen

21Då gjekk Peter fram til Jesus og spurde: «Herre, kor mange gonger skal bror min kunna synda mot meg og eg likevel tilgje han? Så mykje som sju gonger?» 22Jesus svara: «Ikkje sju gonger, seier eg deg, men sytti gonger sju! ... Vis hele teksten

21Då gjekk Peter fram til Jesus og spurde: «Herre, kor mange gonger skal bror min kunna synda mot meg og eg likevel tilgje han? Så mykje som sju gonger?» 22Jesus svara: «Ikkje sju gonger, seier eg deg, men sytti gonger sju! 23Difor kan himmelriket liknast med ein konge som ville gjera opp rekneskapen med tenarane sine. 24Då han tok til med oppgjeret, førte dei fram for han ein som var skuldig ti tusen talentar. 25Han hadde ikkje noko å betala med, og herren baud at han skulle seljast, både han og kona hans og borna og alt han eigde, så gjelda kunne betalast. 26Men tenaren fall på kne for han og bad: ‘Ver tolmodig med meg, så skal eg betala deg alt saman.’ 27Herren fekk inderleg medkjensle med han, sleppte han fri og ettergav han skulda. 28Då tenaren kom ut, møtte han ein medtenar som skulda han hundre denarar. Han greip medtenaren, tok strupetak på han og sa: ‘Betal det du skuldar!’ 29Medtenaren fall ned for han og bad: ‘Ver tolmodig med meg, så skal eg betala deg.’ 30Men han ville ikkje. Han gjekk av stad og sette medtenaren sin i fengsel; der skulle han sitja til han hadde betalt skulda. 31Då dei andre tenarane såg det som hende, vart dei svært sorgfulle. Dei gjekk til herren sin og fortalde han alt som var hendt. 32Då kalla herren tenaren til seg att og sa til han: ‘Du vonde tenar! Heile skulda ettergav eg deg fordi du bad meg om det. 33Skulle ikkje du òg ha vist miskunn mot medtenaren din, slik eg viste miskunn mot deg?’ 34Og herren vart sint og overgav tenaren til fangevaktarar som skulle mishandla han til han hadde betalt heile skulda. 35Slik skal Far min i himmelen gjera med kvar ein av dykk som ikkje av hjartet tilgjev bror sin.»