Hopp rett til
Kirkeårets teksterDagens bibelord
Bibelleseplaner
Kjøp Bibelen
Bibelsøk
Søk
Søk
Jesaja
Kapittel 511 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31 32 33 34 35 36 37 38 39 40 41 42 43 44 45 46 47 48 49 50 51 52 53 54 55 56 57 58 59 60 61 62 63 64 65 66
| Forrige kapittel | Neste kapittel |
Guds frelse skal vare evig 51Hør på meg, dere som jager etter rettferd, dere som søker Herren! Se på klippen dere er hugget ut av, på brønnen dere er gravd ut av. 2 Se på Abraham, deres far, og på Sara, som fødte dere! For han var bare én da jeg kalte ham, men jeg velsignet ham og gjorde ham til mange. 3 Herren trøster Sion, trøster alle ruinene hennes. Han gjør ørkenen hennes lik Eden, ødemarken lik Herrens hage. Jubel og glede skal være i henne, takkoffer med sang og spill. 4 Lytt til meg, mitt folk, mitt folkeslag, vend øret til meg! For lov går ut fra meg, brått gjør jeg min rett til lys for folkene. 5 Min rettferd er nær, min frelse bryter fram, mine armer dømmer folkene. Fjerne kyster håper på meg, de venter på min arm. 6 Løft øynene mot himmelen og se på jorden her nede! Himmelen løser seg opp som røyk, jorden skal slites ut som et klesplagg, og de som bor der, skal dø som lus. Men min frelse skal vare til evig tid, min rettferd skal aldri knuses. 7 Hør på meg, dere som kjenner rettferd, du folk som har min lov i hjertet! Vær ikke redd når mennesker spotter, mist ikke motet når de håner! 8 For møll skal ete dem som klær, mott skal ete dem som ull. Men min rettferd skal vare til evig tid, min frelse fra slekt til slekt. Gud skal igjen trøste Sion 9 Våkn opp, våkn opp og kle deg i kraft, du Herrens arm! Våkn opp som i gamle dager, som i de eldste tider! Var det ikke du som felte Rahab og gjennomboret sjøuhyret? 10 Var det ikke du som tørket ut havet, vannet i det store dypet, og gjorde havbunnen til en vei der de som var løst ut, kunne gå over? 11 De som Herren har fridd ut, skal vende tilbake. De kommer til Sion med jubel, med evig glede om sin panne. Fryd og glede møter dem, sorg og sukk må flykte. 12 Jeg, jeg er den som trøster dere. Hvem er du som frykter mennesker som må dø, menneskebarn som visner lik gress? 13 Du har glemt Herren, som skapte deg, han som spente ut himmelen og grunnla jorden. Alltid, hele dagen, frykter du for undertrykkerens vrede når han prøver å ødelegge deg. Hvor er undertrykkerens vrede? 14 Snart skal den som er i lenker, bli løst, han skal ikke dø og gå i graven, og ikke skal han mangle brød. 15 Jeg er Herren din Gud som rører opp havet så bølgene bruser. Herren over hærskarene er hans navn. 16 Jeg har lagt mine ord i din munn og skjult deg i skyggen av min hånd. Jeg har spent ut himmelen og grunnlagt jorden og sagt til Sion: «Du er mitt folk.» Våkn opp, Jerusalem 17 Våkn opp, våkn opp og reis deg, Jerusalem, du som måtte drikke vredens beger fra Herrens hånd, tømme giftbegeret til bunns! 18 Det var ingen til å lede henne av alle de barna hun fødte, ingen til å ta henne i hånden av alle de barna hun fostret. 19 Vold og skade, sult og sverd – hvem trøstet deg? To og to har de rammet deg – hvem syntes synd på deg? 20 Barna dine ligger hjelpeløse på alle gatehjørner som antiloper i garnet, fulle av Herrens vrede, av trusselen fra din Gud. 21 Derfor, hør dette, du som er plaget, du som er full, men ikke av vin! 22 Så sier Herren, din herre og din Gud, som fører saken for sitt folk: Se, nå tar jeg ut av din hånd det begeret som fikk deg til å rave. Aldri mer skal du drikke den skålen igjen, min vredes beger. 23 Jeg rekker det til dem som plaget deg, de som sa til deg: «Legg deg ned! Vi skal tråkke på deg.» Du måtte gjøre ryggen til flat mark, til en gate å gå på. Jes 51,2 viser til 1 Mos 12,1ff, 1 Mos 17,5f, Jos 24,3, Rom 4,11 Jes 51,6 viser til Sal 102,27, Jes 50,9, Luk 21,33 Note : mott: et lite skadeinsekt. Det hebr. ordet forekommer bare her. Jes 51,9 viser til 2 Mos 14,14, Sal 74,13f, Sal 89,11, Jes 27,1, Jes 52,1, Esek 29,3ff Note : Rahab: >30,7. Jes 51,10 viser til 2 Mos 14,21ff, Sal 66,6 Jes 51,12 viser til Sal 118,6, Jes 40,6, Matt 10,28, Hebr 13,6 |
| Forrige kapittel | Neste kapittel |
17En i mengden svarte: «Mester, jeg er kommet til deg med sønnen min fordi han har en ånd som gjør ham stum. ... Vis hele teksten
17En i mengden svarte: «Mester, jeg er kommet til deg med sønnen min fordi han har en ånd som gjør ham stum. 18Når den griper fatt i ham, kaster den ham over ende, og han fråder og skjærer tenner og blir helt stiv. Jeg ba disiplene dine drive ånden ut, men de maktet det ikke.» 19Da sa han til dem: «Du vantro slekt! Hvor lenge skal jeg være hos dere? Hvor lenge skal jeg holde ut med dere? Kom hit med gutten!» 20De kom med ham, og straks ånden fikk se Jesus, rev og slet den i gutten så han falt over ende og vred seg og frådet. 21Jesus spurte faren: «Hvor lenge har han hatt det slik?» «Fra han var liten gutt», svarte han. 22«Mange ganger har ånden kastet ham både i ild og i vann for å ta livet av ham. Men om det er mulig for deg å gjøre noe, så ha medfølelse med oss og hjelp oss!» 23«Om det er mulig for meg?» svarte Jesus. «Alt er mulig for den som tror.» 24Straks ropte guttens far: «Jeg tror, hjelp meg i min vantro!» 25Da Jesus så folk stimle sammen, truet han den urene ånden og sa: «Du stumme og døve ånd, jeg befaler deg: Far ut av ham, og far aldri mer inn i ham!» 26Da skrek den høyt, slet voldsomt i gutten og fór ut. Gutten lå livløs, og alle sa at han var død. 27Men Jesus tok ham i hånden og hjalp ham opp, og han reiste seg. 28Da Jesus var kommet i hus og disiplene var alene med ham, spurte de: «Hvorfor var det ikke mulig for oss å drive den ut?» 29Han svarte: «Dette slaget er det bare mulig å drive ut ved bønn *og faste•.»