Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

Tilbake til oversikten

Apostlenes gjerninger

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28
Se film

Vi lanserer BibleProject-filmer fortløpende fra 2021-2022. Les mer.

Forrige kapittelNeste kapittel

PAULUS' FØRSTE MISJONSREISE (Kap. 13–14)
Paulus og Barnabas sendes ut
13    I menigheten i Antiokia var det noen profeter og lærere: Barnabas og Simeon med tilnavnet Niger, Lukius fra Kyréne, Manaen, pleiebror til landsfyrsten Herodes, og dessuten Saulus.  2 En gang mens de feiret gudstjeneste for Herren og fastet, sa Den hellige ånd: «Ta ut Barnabas og Saulus for meg, så de kan gå til den oppgaven jeg har kalt dem til.»  3 Etter faste og bønn la de hendene på dem og lot dem reise.
På Kypros
 4 Disse to, som altså var blitt sendt ut av Den hellige ånd, dro til Selevkia og seilte derfra til Kypros.  5 De kom til Salamis, hvor de forkynte Guds ord i jødenes synagoger. Også Johannes var med dem som medhjelper.  6 De dro tvers over øya helt til Pafos. Der støtte de på en jødisk trollmann og falsk profet som het Barjesus.  7 Han holdt til hos guvernøren Sergius Paulus, som var en forstandig mann. Han ba Barnabas og Saulus til seg fordi han ønsket å høre Guds ord.  8 Men Elymas – trollmannen, som navnet hans betyr – motarbeidet dem og forsøkte å få guvernøren bort fra troen.  9 Da ble Saulus, som også het Paulus, fylt av Den hellige ånd. Han så trollmannen rett inn i øynene 10 og sa: «Du djevelens sønn, full av all slags svik og ondskap, en fiende av alt som er rett, skal du aldri holde opp med å gjøre Herrens rette veier krokete? 11 Se, nå legger Herren sin hånd på deg: Du skal være blind en tid og ikke se solen.» Straks falt det skodde og mørke over ham, og han famlet omkring og lette etter noen som kunne leie ham. 12 Da guvernøren så det som skjedde, ble han helt overveldet av Herrens lære og kom til tro.
Paulus taler i Antiokia ved Pisidia
13 Paulus og følget hans seilte fra Pafos og kom til Perge i Pamfylia. Der forlot Johannes dem og reiste tilbake til Jerusalem. 14 De andre dro videre fra Perge og kom til Antiokia ved Pisidia. På sabbatsdagen gikk de inn og satte seg i synagogen. 15 Etter tekstlesningen fra loven og profetene sendte synagogeforstanderne bud ned til dem: «Brødre, har dere et ord til oppbyggelse for folket, så tal!» 16 Paulus reiste seg, ga et tegn med hånden og sa:
        «Israelittiske menn og dere andre som frykter Gud, hør på meg!
17 Han som er Gud for vårt folk Israel, utvalgte våre fedre. Han gjorde dem til et stort folk da de levde som innflyttere i Egypt, og med løftet arm førte han dem ut derfra. 18 I omkring førti år bar han over med dem i ørkenen. 19 Han utryddet sju folk i Kanaan og lot dem overta landet deres. 20 Det gikk omtrent 450 år. Deretter ga han dem dommere, helt til profeten Samuel. 21 Så ba de om en konge, og Gud ga dem Saul, sønn av Kisj, en mann av Benjamins stamme, og han var konge i førti år. 22 Gud avsatte ham og oppreiste David til konge over dem. Han fikk dette vitnesbyrdet av Gud: ‘ Jeg har funnet David, Isais sønn, en mann etter mitt hjerte, en som skal utføre alt det jeg vil.’ 23 Av hans etterkommere lot Gud en frelser for Israel stå fram, slik han hadde lovet, og det er Jesus. 24 Før han trådte fram, hadde Johannes forkynt omvendelse og dåp for hele Israels folk. 25 Da Johannes fullførte sitt livsløp, sa han: ‘Jeg er ikke den dere tror jeg er. Men etter meg kommer det en som jeg ikke er verdig til å løse sandalremmen for.’
   
26 Brødre, dere som er av Abrahams ætt, og dere andre blant oss som frykter Gud! Det er til oss ordet om denne frelsen er blitt sendt. 27 For verken de som bor i Jerusalem eller lederne deres forsto hvem han var. De dømte ham og oppfylte dermed profetordene som blir lest opp hver sabbat. 28 De kunne ikke finne noe grunnlag for dødsdom, men likevel ba de Pilatus om å henrette ham. 29 Og da de hadde fullført alt som står skrevet om ham, tok de ham ned fra treet og la ham i en grav. 30 Men Gud reiste ham opp fra de døde, 31 og han viste seg i mange dager for dem som hadde fulgt ham fra Galilea opp til Jerusalem. De er nå hans vitner for folket. 32 Og nå forkynner vi det gode budskapet for dere, at det løftet som ble gitt til fedrene, 33 det har Gud oppfylt for oss som er barna deres, da han reiste opp Jesus. Slik står det også skrevet i andre salme:
           Du er min Sønn,
           jeg har født deg i dag.
34 Men at han reiste ham opp fra de døde så han aldri skal gå til grunne, det har han sagt slik: Jeg vil la dere få løftene til David, de som står fast. 35 Og et annet sted sier han: Du skal ikke la din Hellige se forråtnelse. 36 David var en tjener for Guds plan i sin levetid. Så døde han og ble forent med sine fedre, og han så forråtnelse. 37 Men han som Gud reiste opp, så ikke forråtnelse. 38 Og nå skal dere vite, brødre, at ved ham blir tilgivelse for syndene forkynt dere. Det Moseloven ikke kunne frikjenne dere for, 39 det skal enhver som tror, bli frikjent for på grunn av ham. 40 Pass dere så ikke det profetene har sagt, skal hende med dere:
          
   
41  Se, dere som er fulle av forakt,
           dere skal undre dere og bli til intet.
           For en gjerning skal jeg gjøre i deres dager,
           en gjerning dere ikke ville tro
           om dere fikk den fortalt.»
42 Da de gikk ut, ble de oppfordret til å tale mer om dette neste sabbat. 43 Og da forsamlingen løste seg opp, var det mange som fulgte dem, både jøder og gudfryktige proselytter. Paulus og Barnabas talte med dem og la dem på hjertet at de måtte holde fast ved Guds nåde.
   
44 Neste sabbat strømmet nesten hele byen til for å høre Herrens ord. 45 Da jødene så folkemengden, ble de brennende harme, og med hånlige ord motsa de det Paulus forkynte. 46 Paulus og Barnabas sa da rett ut: «Det var nødvendig å forkynne Guds ord til dere først. Men siden dere avviser det og selv ikke finner dere verdige til det evige livet, så går vi nå til hedningene. 47 For dette er Herrens befaling til oss:
           Jeg har satt deg til et lys for folkeslag,
           for at du skal bringe frelse helt til jordens ende.»
48 Da hedningene hørte dette, gledet de seg og lovpriste Herrens ord, og alle som var bestemt til evig liv, kom til tro. 49 Herrens ord ble spredt over hele området. 50 Men jødene fikk hisset opp de fornemste blant de gudfryktige kvinnene og de fremste mennene i byen, og de fikk i gang en forfølgelse av Paulus og Barnabas, som ble jaget bort fra området. 51 Da ristet de støvet av føttene mot dem og dro til Ikonium. 52 Men disiplene ble fylt av glede og Den hellige ånd.
Note: Antiokia: >6,5. Niger: er latin og betyr «svart».
Apg 13,5 viser til Apg 12,12+
Note: Johannes: før i Apg kalt Johannes Markus. Jf. 12,25.
Note: Saulus: Paulus' jødiske navn.
Apg 13,15 viser til Apg 15,21
Note: til oppbyggelse: Det gr. ordet kan romme både formaning og trøst. Jf. 4,36; Hebr 13,22. ▶formaning.
Note: som frykter Gud: >10,2.
Apg 13,18 viser til 5 Mos 1,31, 5 Mos 2,7
Note: bar han over med dem: En del tidlige håndskrifter har «sørget han for dem».
Apg 13,28 viser til Luk 23,18ff
Apg 13,30 viser til Apg 2,24+
Apg 13,36 viser til Apg 2,29ff+
Apg 13,43 viser til Apg 11,23
Note: proselytter: >2,11.
Note: de gudfryktige: >10,2.
Apg 13,51 viser til Matt 10,14, Apg 18,6
Note: ristet … av føttene: symbolsk handling som ga uttrykk for at man avbrøt fellesskapet med noen.
Forrige kapittelNeste kapittel

01. august 2021

Dagens Bibelord

Matteus 18,21–35

Les i nettbibelen

21Då gjekk Peter fram til Jesus og spurde: «Herre, kor mange gonger skal bror min kunna synda mot meg og eg likevel tilgje han? Så mykje som sju gonger?» 22Jesus svara: «Ikkje sju gonger, seier eg deg, men sytti gonger sju! ... Vis hele teksten

21Då gjekk Peter fram til Jesus og spurde: «Herre, kor mange gonger skal bror min kunna synda mot meg og eg likevel tilgje han? Så mykje som sju gonger?» 22Jesus svara: «Ikkje sju gonger, seier eg deg, men sytti gonger sju! 23Difor kan himmelriket liknast med ein konge som ville gjera opp rekneskapen med tenarane sine. 24Då han tok til med oppgjeret, førte dei fram for han ein som var skuldig ti tusen talentar. 25Han hadde ikkje noko å betala med, og herren baud at han skulle seljast, både han og kona hans og borna og alt han eigde, så gjelda kunne betalast. 26Men tenaren fall på kne for han og bad: ‘Ver tolmodig med meg, så skal eg betala deg alt saman.’ 27Herren fekk inderleg medkjensle med han, sleppte han fri og ettergav han skulda. 28Då tenaren kom ut, møtte han ein medtenar som skulda han hundre denarar. Han greip medtenaren, tok strupetak på han og sa: ‘Betal det du skuldar!’ 29Medtenaren fall ned for han og bad: ‘Ver tolmodig med meg, så skal eg betala deg.’ 30Men han ville ikkje. Han gjekk av stad og sette medtenaren sin i fengsel; der skulle han sitja til han hadde betalt skulda. 31Då dei andre tenarane såg det som hende, vart dei svært sorgfulle. Dei gjekk til herren sin og fortalde han alt som var hendt. 32Då kalla herren tenaren til seg att og sa til han: ‘Du vonde tenar! Heile skulda ettergav eg deg fordi du bad meg om det. 33Skulle ikkje du òg ha vist miskunn mot medtenaren din, slik eg viste miskunn mot deg?’ 34Og herren vart sint og overgav tenaren til fangevaktarar som skulle mishandla han til han hadde betalt heile skulda. 35Slik skal Far min i himmelen gjera med kvar ein av dykk som ikkje av hjartet tilgjev bror sin.»