Bibelsøk

Søk
Velg oversettelse
Hvor finner jeg...

Tilbake til oversikten

Første Samuelsbok

1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 11 12 13 14 15 16 17 18 19 20 21 22 23 24 25 26 27 28 29 30 31

Forrige kapittelNeste kapittel

Angrepet på amalekittene
30To dager etter kom David og mennene hans til Siklag. Da hadde amalekittene gått til angrep på Negev og Siklag. Siklag hadde de plyndret og brent ned.  2 Kvinnene og alle som var der, både små og store, hadde de tatt til fange. De drepte ikke noen, men de drev dem foran seg da de dro sin vei.  3 Da David og mennene hans kom hjem, var byen brent ned, og konene og sønnene og døtrene deres var bortført.  4 De brast i gråt, både David og krigsfolket som fulgte ham, og de gråt til de ikke orket mer.  5 De to konene til David, Ahinoam fra Jisreel og Abigajil, som hadde vært gift med Nabal fra Karmel, var også ført bort.  6 Selv var David i stor fare, for krigsfolket truet med å steine ham, så bitre var de alle fordi sønnene og døtrene deres var ført bort.
        Men David søkte styrke hos Herren sin Gud.
 7 Han sa til presten Abjatar, sønn av Ahimelek: «Kom hit med efoden!» Abjatar brakte efoden til David,  8 og David ba Herren om råd: «Skal jeg sette etter denne røverflokken? Kan jeg nå den igjen?» Herren svarte: «Sett etter dem! Du skal nå dem igjen og berge det de har tatt.»
   
 9 Da dro David av sted sammen med de seks hundre mennene som fulgte ham. De kom til elveleiet i Besor. Der ble en del av dem igjen. 10 David satte etter fienden med fire hundre mann. To hundre ble igjen, de var for utmattet til å gå over elveleiet. 11 Ute på marken fant de en egypter. De tok ham med seg til David og ga ham brød å spise og vann å drikke. 12 Han fikk også et stykke fikenkake og to rosinkaker. Da han hadde spist, kom han til krefter igjen. Han hadde ikke smakt vått eller tørt på tre døgn. 13 David spurte ham: «Hvem hører du til, og hvor er du fra?» «Jeg er egypter», svarte han, «og i tjeneste hos en amalekitt. Herren min gikk fra meg her for tre dager siden fordi jeg ble syk. 14 Vi hadde herjet i Judas del av Negev, i kreternes del og kalebittenes del, og vi hadde satt Siklag i brann.» 15 Da sa David til ham: «Kan du føre meg ned til denne røverflokken?» Han svarte: «Sverg ved Gud at du ikke vil drepe meg eller gi meg i hendene på herren min, så skal jeg føre deg ned til røverflokken.»
   
16 Så fulgte han David dit. Og se, der lå røverne spredt ut over hele marken. De spiste og drakk og holdt fest på hele det store byttet de hadde tatt i filisternes land og i Juda. 17 Fra grålysningen av og til det ble kveld dagen etter, hogg David dem ned. Ingen av dem slapp unna, så nær som fire hundre unge menn som kastet seg på kamelene og flyktet. 18 David berget alt det som amalekittene hadde tatt. De to konene sine berget han også. 19 Ingen var savnet, verken liten eller stor, sønner eller døtre, og heller ikke noe av byttet eller av alt det røverne ellers hadde tatt med seg. Alt sammen tok David tilbake. 20 Han tok alt småfeet og storfeet deres, og de som gikk foran og drev flokken framover, ropte: «Dette er Davids bytte.»
   
21 Da David kom tilbake til de to hundre mennene som hadde vært for utmattet til å følge ham, og som han hadde latt bli igjen ved elveleiet i Besor, kom de ut imot ham og krigsfolket som fulgte ham. David gikk fram til mennene og hilste på dem. 22 Da var det noen onde og gudløse menn i følget til David som tok til orde og sa: «Siden de ikke gikk med oss, vil vi ikke gi dem noe av byttet vi har berget. Hver mann kan ta med seg konen og barna sine og gå.» 23 Men David svarte: «Nei, mine brødre! Gjør ikke slik med det Herren har gitt oss. Han har vernet oss og hjulpet oss til å få tak i røverne som overfalt oss. 24 Hvem vil holde med dere i dette? For den som drar ut i kamp, skal ikke ha mer av byttet enn den som blir igjen ved krigsutstyret. De skal dele likt.» 25 Og slik har det vært fra den dagen av. Han gjorde dette til lov og rett i Israel, som det er den dag i dag.
   
26 Da David kom til Siklag, sendte han noe av byttet til de eldste i Juda, til sine venner, med disse ord: «Her er en gave til dere av byttet som jeg har tatt fra Herrens fiender.»
   
27 Han sendte gaver til dem i Betel, i Ramot-Negev, i Jattir, 28 i Aroer, i Sifmot, i Esjtemoa, 29 i Rakal, i jerahmeelittenes byer, i kenittenes byer, 30 i Horma, i Bor-Asjan, i Atak, 31 i Hebron og alle de andre stedene hvor David og mennene hans hadde streifet omkring.
Note: Siklag: >27,6.
Note: elveleiet i Besor: i Negev, sør og vest for Beer-Sjeba.
Note: kreterne: folk som sto filisterne nær. Jf. Sef 2,5. kalebittene: ætlinger av Kaleb, Jefunnes sønn. Jf. 4 Mos 32,12; Jos 14,6ff. De holdt til i området ved Hebron, Jos 14,14.
Note: Flere av de byene som her er nevnt, ligger i Negev, sør for Hebron.
Forrige kapittelNeste kapittel

01. august 2021

Dagens Bibelord

Matteus 18,21–35

Les i nettbibelen

21Då gjekk Peter fram til Jesus og spurde: «Herre, kor mange gonger skal bror min kunna synda mot meg og eg likevel tilgje han? Så mykje som sju gonger?» 22Jesus svara: «Ikkje sju gonger, seier eg deg, men sytti gonger sju! ... Vis hele teksten

21Då gjekk Peter fram til Jesus og spurde: «Herre, kor mange gonger skal bror min kunna synda mot meg og eg likevel tilgje han? Så mykje som sju gonger?» 22Jesus svara: «Ikkje sju gonger, seier eg deg, men sytti gonger sju! 23Difor kan himmelriket liknast med ein konge som ville gjera opp rekneskapen med tenarane sine. 24Då han tok til med oppgjeret, førte dei fram for han ein som var skuldig ti tusen talentar. 25Han hadde ikkje noko å betala med, og herren baud at han skulle seljast, både han og kona hans og borna og alt han eigde, så gjelda kunne betalast. 26Men tenaren fall på kne for han og bad: ‘Ver tolmodig med meg, så skal eg betala deg alt saman.’ 27Herren fekk inderleg medkjensle med han, sleppte han fri og ettergav han skulda. 28Då tenaren kom ut, møtte han ein medtenar som skulda han hundre denarar. Han greip medtenaren, tok strupetak på han og sa: ‘Betal det du skuldar!’ 29Medtenaren fall ned for han og bad: ‘Ver tolmodig med meg, så skal eg betala deg.’ 30Men han ville ikkje. Han gjekk av stad og sette medtenaren sin i fengsel; der skulle han sitja til han hadde betalt skulda. 31Då dei andre tenarane såg det som hende, vart dei svært sorgfulle. Dei gjekk til herren sin og fortalde han alt som var hendt. 32Då kalla herren tenaren til seg att og sa til han: ‘Du vonde tenar! Heile skulda ettergav eg deg fordi du bad meg om det. 33Skulle ikkje du òg ha vist miskunn mot medtenaren din, slik eg viste miskunn mot deg?’ 34Og herren vart sint og overgav tenaren til fangevaktarar som skulle mishandla han til han hadde betalt heile skulda. 35Slik skal Far min i himmelen gjera med kvar ein av dykk som ikkje av hjartet tilgjev bror sin.»