Bures!
Vállje linnjás muitalusa, ja de bláđe vulos lohkat ja gullat dan.
Giellaválljemis badjin, olgeš bealde, sáhtát válljet giela.
Ipmil lei sivdnidan almmi ja eatnama.
Son lei sivdnidan gilvvagárddi olbmuide
gos olmmái ja nisson vádjoleigga fárrolaga.
Soai leigga álás, muhto eaba heahpanaddan.
«Moai sáhtte borrat buot muorain dáppe», dajai olmmái,
«earret muoras mii lea gasku gilvvagárdi,
dat mii addá dieđu buoris ja bahás.»
Nisu váruhii mannamis muora lahka.
Muhto de bođii gearpmaš, mii lei gávvileamos buot meahcceelliin.
Dat dajai nissonii: «Lea go Ipmil duođaid cealkán dan
ahte doai eahppi oaččo borrat ovttage muoras gilvvagárddis?»
«I-i», dajai nisu, «moai sáhtte borrat vaikko makkár muoras,
earretgo ovtta muoras.
Ipmil lea dadjan ahte jus moai das borre,
de moai jápme.»
Dalle gearpmaš dajai nissonii:
«Eahppi eisege jáme!
Dan beaivve go borrabeahtti dan muoras,
de dudno čalmmit rahpasit,
ja doai šaddabeahtti Ipmila láhkásažžan!
De dovdabeahtti buori ja bahá.»
Nisson geahčai dárkilit murrii.
Šaddu orui hui njálggat.
De son njulgii gieđa ja válddii šattu,
borai, ja attii dan olbmái
gii lei čuožžume su bálddas,
ja son nai borai.
Dalle soai fuobmáiga ahte leigga álás,
ja soai heahpaneigga.
Soai govččaiga álásvuođaska ja čiehkádeigga
go gulaige Ipmila vázzime gilvvagárddis.
Ipmil čuorvvui olbmái: «Gos don leat?»
«Dáppe», dajai olmmái ja bođii su lusa.
«Mun čiehkadin dasgo ledjen álás.»
«Gii dutnje muitalii ahte leat álás?
Leatgo don borran dan muoras mas mun gilden du borramis?»
jearai Ipmil olmmáiolbmás.
«Dat ii lean mun,» dajai olmmái, «dat lei nisson gii fillii mu!»
«Gearpmaš dájuhii mu», dajai nisu.
De Ipmil celkkii gearbmašii: «Don leat garuhuvvon!»
Nissonii son celkkii: «Don galggat bákčasiiguin riegádahttit mánáidat.»
Ja olbmái son celkkii: «Don galggat rahčat biepmu ovddas.
Ja jápmin lea boahtán sivdnádussii.»
Ipmil hábmii gárvvuid náhkis ja gárvvuhii daid sudnuide.
Dalle son ájii sudno olggos gilvvagárddis
ja bijai sudno bargat eatnamiin.
1Slangen var listigere enn alle ville dyr som Herren Gud hadde laget. Den sa til kvinnen: «Har Gud virkelig sagt at dere ikke skal spise av noe tre i hagen?» 2Kvinnen sa til slangen: «Vi kan spise av frukten på trærne i hagen. 3Men om frukten på treet som står midt i hagen, har Gud sagt: Dere må ikke spise av den og ikke røre ved den; for da skal dere dø.» 4Da sa slangen til kvinnen: «Dere skal slett ikke dø! 5Men Gud vet at den dagen dere spiser av den, vil øynene deres bli åpnet, og dere vil bli som Gud og kjenne godt og ondt.» 6Nå fikk kvinnen se at treet var godt å spise av og en lyst for øyet – et forlokkende tre, siden det kunne gi innsikt. Så tok hun av frukten og spiste. Hun ga også til mannen sin, som var sammen med henne, og han spiste. 7Da ble øynene deres åpnet, og de skjønte at de var nakne. De flettet sammen fikenblader og bandt dem om livet. 8Da hørte de lyden av Herren Gud som vandret omkring i hagen i den svale kveldsbrisen. Og mannen og kvinnen gjemte seg for Herren Gud blant trærne i hagen. 9Men Herren Gud ropte på mannen og sa: «Hvor er du?» 10Han svarte: «Jeg hørte lyden av deg i hagen og ble redd fordi jeg er naken, og jeg gjemte meg.» 11Da sa han: «Hvem har fortalt deg at du er naken? Har du spist av det treet jeg forbød deg å spise av?» 12Mannen svarte: «Kvinnen som du ga meg å være sammen med, hun ga meg av treet, og jeg spiste.» 13Herren Gud spurte kvinnen: «Hva er det du har gjort?» Kvinnen svarte: «Slangen narret meg, og jeg spiste.» 14Da sa Herren Gud til slangen: «Forbannet er du, utstøtt fra alt fe og alle ville dyr fordi du gjorde dette. På buken skal du krype, og støv skal du spise alle dine levedager. 15Jeg vil sette fiendskap mellom deg og kvinnen, mellom din ætt og hennes ætt. Den skal ramme ditt hode, men du skal ramme dens hæl.» 16Til kvinnen sa han: «Tungt vil jeg gjøre ditt strev når du er med barn, med smerte skal du føde. Du skal begjære din mann, og han skal herske over deg.» 17Og til mannen sa han: «Fordi du hørte på kvinnen og spiste av treet som jeg forbød deg å spise av, er jorden forbannet for din skyld. Med strev skal du nære deg av den alle dine levedager. 18Den skal la torn og tistel spire fram for deg, og du skal spise det som vokser på marken. 19Med svette i ansiktet skal du spise ditt brød, inntil du vender tilbake til jorden, for av den er du tatt. Støv er du, og til støv skal du vende tilbake.» 20Mannen kalte kvinnen Eva, for hun ble mor til alle som lever. 21Herren Gud laget klær av skinn til mannen og kvinnen og kledde dem. 22Herren Gud sa: «Se! Mennesket er blitt som en av oss og kjenner godt og ondt. Bare det nå ikke strekker hånden ut og tar av livets tre også, så det spiser og lever evig!» 23Herren Gud sendte mennesket ut av Edens hage for å dyrke jorden, som det var tatt av. 24Han drev mennesket ut, og øst for Edens hage satte han kjerubene og det flammende sverdet som svinges uten stans. De skulle vokte veien til livets tre.