Jona

Jona lej profäjtta, hålaj Jubmelis bágojt.
Dahkamus, masi ij lim agev vuojga mielos.
Akti Jubmel sunji hålaj: “Maná Ninivej!
Tjuorvuda stádaj vuojnáv sijá bahudagáv.”

Jona ittjij sidá.
Ninive álmmuk lej suv vierrega vasjulasj.
Jus luluj bahás ságajt dåhku buktet,
de majt lulun ninivega sunji dahkat?
Sluogguj gus bálkestit? Oajttet gus?

Ittjij Jubmelij vuorno,
valla gähttjalij bádan sjnjuvgedit.
Stádas ålgus besaj
doajvo Jubmel ittjij ájtsa nuorregáddáj manáj.
Dåppet hávsav gávnaj ja nuorráj tjuovvolij.

Tjiehkádij hávsa sisi ja nåhkåstij
váni ájtsak nievres dálkev buvtij.
Váni gulák báro márrin, tjavgábut márrin,
vaj háksa suvdostij
ja vargga smållånij.

Gádtse jubmelijs råhkålin viehkev.
Jonav oademin gávnnin ja båktålin:
“I gus ielve håhkkånimen lep?
Råhkåla jubmelistát ármov!”

Luossin dåssjedis gálvojt nuorráj.
Jona javlaj: “Dálkke ij buorrána,
åvddåla muvva lehpit bálkestam nuorráj.
Muv diehti buktá dákkár dálkev.”

De så Jonav nuorráj bálkestin.
Loadtjij.
Jona tjiegŋalij vuojoj,
vaj stuorra guolle suvva njiellalij.

Gålmmå biejve, gålmmå ijá
vällahij sjievnnjedin
vargga jábmám.

Jubmelij de råhkålij.
Viehkev de ánudij.
Ja Jubmel gulldalij.

Goalmát biejve má de guolle suvva gáddáj tjållij.
Vuojŋaj varres ilmev, hapsij rásev.

Jubmel hájn hålaj: “Maná Ninive stuorra stádaj!”
De ham Jona tjuodtjánij manátjit Jubmela sidoda milta.

Stádan de tjuorvvogådij:
“Gullit! Nieljenlågen biejve de Ninive dåssjån!”
Almatja gulldalin. Sáŋardin de galla dagojt.
Tjabu gånågis sáŋardij ja Jubmelij råhkålij.
Gåhtjoj gájkav, almatjijt ja slihturijt,
fásstoájggáj ja Jubmelij råhkålittjat, vaj luluj stádav ármestit.

Jubmel gulldalij. Jubmel stádav ármestij.
Valla bähtádallam Jona tjuorvoj: “Manen?
Gå dal almatja nåk dunji råhkåli, de ban låjo!
Majt dal mujsta ussjoli,
gå boasstot enustav?”

Luojoj irkkás biesstaga vuolen.
Jubmel mádov bårådij dajna biesstagijn.
Ásnaj, biejvve Jonas oajvev båldij, vaj tjuorvoj:
“Manen? Ienni jámáv gå viesov!”

De Jubmel hålaj: “Luluv gus biesstagav gádjum?
Na Ninive åbbå stuorra stádav,
gånnå almasj ja slidor mujsta viehkev ádnu?
Iv gus lulu gulldalit?”

Jona vuostasj gitta nälját låhkusis

Les historien i Bibelen

1Herrens ord kom til Jona, sønn av Amittai: 2«Stå opp, gå til storbyen Ninive og rop ut over byen at ondskapen deres har steget opp for mitt ansikt.» 3Da sto Jona opp for å flykte til Tarsis, bort fra Herren. Han dro ned til Jaffa og fant et skip som skulle til Tarsis. Så betalte han for reisen og gikk ned i båten. Han ville være med til Tarsis, bort fra Herren. 4Men Herren kastet en mektig vind ned over havet, og stormen ble så sterk at skipet holdt på å bli knust. 5Sjøfolkene ble redde, og hver mann ropte til sin gud. Lasten som var om bord, kastet de på havet for å lette skipet. Men Jona hadde gått ned under dekk og lagt seg og var falt i dyp søvn. 6Kapteinen kom bort til ham og sa: «Hva er det med deg? Sover du? Stå opp og rop til guden din! Kanskje guden vil huske på oss så vi ikke går under.» 7Mennene sa til hverandre: «La oss kaste lodd, så vi kan få vite hvem som er skyld i at denne ulykken har rammet oss!» De kastet lodd, og loddet falt på Jona. 8Da sa de til ham: «Fortell oss nå hvem som er skyld i at denne ulykken har rammet oss! Hva slags arbeid har du? Hvor kommer du fra? Hvilket land er du fra? Og hvilket folk tilhører du?» 9Han svarte: «Jeg er hebreer og frykter Herren, himmelens Gud, som har skapt havet og det tørre landet.» 10Da ble mennene grepet av stor redsel. De sa til ham: «Hva er det du har gjort?» For de visste at han hadde flyktet bort fra Herren. Det hadde han fortalt dem. 11«Hva skal vi gjøre med deg», sa de, «så havet kan falle til ro omkring oss?» For stormen på havet ble sterkere og sterkere. 12Han svarte: «Løft meg opp og kast meg i havet, så vil det slutte å rase. For jeg vet at det er min skyld at den sterke stormen har rammet dere.» 13Mennene rodde på for å komme tilbake til land, men de greide det ikke. For det stormet sterkere og sterkere mot dem på havet. 14Da ropte de til Herren: « Herre! La ikke oss gå under fordi denne mannen mister livet. La ikke uskyldig blod komme over oss. For du, Herre, har gjort som du ville.» 15Så løftet de Jona opp og kastet ham i havet. Da holdt havet opp å rase og ble stille. 16Mennene ble grepet av stor frykt for Herren. De ofret slaktoffer til Herren og avla løfter. 1Herren sendte en stor fisk for å sluke Jona, og Jona var i buken på fisken i tre dager og tre netter. 2Jona ba til Herren sin Gud fra fiskebuken. 3Han sa: Jeg kalte på Herren i min nød, og han svarte meg. Jeg ropte om hjelp fra dødsrikets dyp, og du hørte meg. 4Du kastet meg i dypet midt ute på havet, strømmen omga meg. Alle dine brenninger og bølger slo over meg. 5Jeg tenkte: Jeg er drevet bort fra dine øyne. Skal jeg aldri mer få løfte blikket mot ditt hellige tempel? 6Vannet lukket seg om strupen, dypet omringet meg, sivet viklet seg rundt hodet. 7Jeg sank ned til foten av fjellene. Bommene på jordens porter slo igjen bak meg for alltid. Men du, Herre, min Gud, førte meg levende opp av graven. 8Da livet mitt ebbet ut, husket jeg på Herren, og bønnen min nådde til deg, til ditt hellige tempel. 9De som holder seg til vind og tomhet, har sviktet sin kjærlighet. 10Men jeg vil ofre til deg med takkesang. Det jeg har lovet, vil jeg holde. Frelsen kommer fra Herren. 11Da talte Herren til fisken, og den spydde Jona opp på tørt land. 1Herrens ord kom til Jona for andre gang: 2«Stå opp og gå til storbyen Ninive! Det budskapet jeg gir deg, skal du rope ut over byen.» 3Jona sto opp og gikk til Ninive, slik Herren hadde sagt. Men Ninive var en stor by for Gud, tre dagsreiser lang. 4Jona begynte å gå innover i byen, og da han hadde gått en dagsreise, ropte han: «Ennå førti dager, og så skal Ninive bli ødelagt!» 5Da trodde folket i Ninive på Gud. De ropte ut en faste og kledde seg i sekkestrie, både store og små. 6Da kongen av Ninive hørte om dette, reiste han seg fra tronstolen og tok av seg kongekappen. Han kledde seg i sekkestrie og satte seg i aske. 7Han lot rope ut i Ninive: «Etter påbud fra kongen og hans stormenn: Ingen, verken mennesker eller dyr, storfe eller småfe, må smake noe som helst. De skal ikke beite og ikke drikke vann. 8De skal kle seg i sekkestrie, både mennesker og dyr, og rope til Gud av alle krefter. Hver og en skal vende om fra sin onde vei og fra sine overgrep. 9Hvem vet, kanskje Gud vil snu om og angre og vende seg bort fra sin brennende vrede, så vi ikke går under.» 10Gud så hva de gjorde, at de vendte om fra sin onde vei. Da angret Gud på det onde han hadde sagt at han ville gjøre mot dem, og han gjorde det ikke. 1Men dette mislikte Jona sterkt, og han ble sint. 2Han ba til Herren: « Herre! Var det ikke det jeg sa da jeg var i mitt eget land? Derfor ville jeg skynde meg og flykte til Tarsis. For jeg vet at du er en nådig og barmhjertig Gud. Du er sen til vrede og rik på miskunn, så du angrer ulykken. 3Men nå, Herre, bare ta livet mitt! For jeg vil heller dø enn leve.» 4Da sa Herren: «Er du virkelig så sint?» 5Jona hadde gått ut av byen og slått seg ned på østsiden av den. Der hadde han laget en løvhytte og satt seg i skyggen under den for å se hvordan det gikk med byen. 6Da lot Herren Gud en ricinus-busk vokse opp over Jona for å kaste skygge over hodet hans og fri ham fra mismotet. Jona gledet seg stort over busken. 7Men ved daggry neste morgen sendte Gud en mark som stakk busken så den visnet. 8Og da solen sto opp, sendte Gud en brennende østavind. Solen stakk Jona i hodet så han nesten besvimte. Han ønsket at han måtte få dø, og sa: «Jeg vil heller dø enn leve.» 9Da sa Gud til Jona: «Er du virkelig så sint på grunn av ricinus-busken?» Han svarte: «Jeg er så sint at jeg kunne dø.» 10Herren sa: «Du hadde omsorg for ricinus-busken, som du ikke har hatt noe arbeid med og ikke fått til å vokse opp, og som ble til på en natt og ble ødelagt på en natt. 11Skulle ikke jeg ha omsorg for storbyen Ninive, hvor det er mer enn tolv ganger ti tusen mennesker som ikke vet forskjell på høyre og venstre, og hvor det også er en mengde dyr?»

Les i nettbibelen