Ett år med full krig
24. februar er det ett år siden Russland gikk til fullskala krig mot nabolandet Ukraina. 5,4 millioner mennesker er drevet på flukt. For mange av dem har kirkene blitt tilfluktsteder der de har funnet et fellesskap, og næring for både kropp og sjel.
I den vest-ukrainske byen Lviv møter vi den eldre kvinnen, Marharyta, hennes handikappede datter Yana og datterens sønn Bohdan på 12 år.
– Uten nødhjelp hadde vi ikke overlevd, og uten troen hadde vi mistet alt håp, forteller Marharyta. Hun, datteren og hennes sønn, bor på et 10 kvadratmeter lite rom i pinsekirken Golgata, sør i den ukrainske byen Lviv, ikke langt fra grensa til Polen.
Selv om også Lviv har vært utsatt for bombeangrep, og elektrisiteten enten er kuttet eller rasjonert, oppleves det lille rommet med køyesenger på hver langvegg som en trygg havn.
– Under flukten fra Bakhmud klamret vi oss til Gud, men først her i Lviv fikk vi hver vår bibel, forteller den eldre kvinnen.
Nødhjelp og bibler
I byen Mukachevo driver pastor Tibor et arbeid for både legeme og sjel i kirken «Levende Gud». I kirkekjelleren pakker flyktningen Yuri klær og rasjoner sammen med frivillig medarbeider Valeriy.
På kjøkkenet står Olga, Svetlana og Anna ved grytene.
– Hver dag kommer det mer enn 70 mennesker til kirken for å spise, det er både flyktninger og hjemløse, forteller pastor Tibor.
Han er en god venn av Bibelselskapets assisterende generalsekretær, Anatoliy Raychenets, og har flere ganger vært med ham på de farefulle reisene til Øst-Ukraina.
– Ved fronten finnes det ingen ateister, sier Anatoliy.
– De eneste gangene jeg har opplevd at en soldat har takket nei til en bibel, er når vedkommende tilhører islam eller en annen religion. Men også muslimene klamrer seg til troen når døden er allestedsnærværende.
Samtidig som Guds ord bringer flyktningene håp og trøst, brukes bibeltekster også som utgangspunkt for det omfattende traumearbeidet som drives av Bibelselskapet.
Victoria Raychenets er gift med Anatoliy. Sammen med deres to barn har hun søkt tilflukt på Karmøy. Nå er hun ansatt i Det Norske Bibelselskap som leder for traumelindringsarbeidet som drives blant flyktninger – et arbeid hun har drevet lenge før invasjonen i fjor.
I slutten av januar arrangerte hun en samling for lokale ledere av dette arbeidet til faglig påfyll og rekreasjon i den lille byen Vynohradiv, like ved grensen til Ungarn og Romania.
– Deltakerne har kommet fra hele landet, og mange har brukt dagevis på reisen hit, forteller hun.
Olga, Svetlana og Anna ved grytene. lager hver dag mat til 70 mennesker.
En russer i teamet
Olga er også blant deltakerne. Hun er russer, og født i Sibir, men hun er gift med en ukrainsk mann.
– Som russer følte jeg en veldig skyld for krigen og lidelsene. Jeg hadde jo ikke noe med krigen å gjøre. Likevel gråt jeg hver gang jeg så det russiske passet mitt, forteller hun.
– På et traumekurs i Lviv opplevde jeg likevel støtte og omsorg i det kristne fellesskapet. Gud helbredet meg, og jeg forsto at jeg ikke tilhørte dem som skapte smerte, men dem som kom med hjelp og omsorg, forteller hun.
Bibelbehov
Bibelvenner i Norge vet at Bibelselskapet i Ukraina driver med oversettelse, trykking og distribusjon av bibler. Men ikke alle vet hvor omfattende arbeidet er, og at det også omfatter traumelindring og sjelesorg.
– I begynnelsen av krigen ønsket mange seg russiske bibler, men nå spør alle etter ukrainske bibler, forteller pastor Tibor.
– Dessuten trenger vi forskjellige typer bibler til ulike mottakere. Bibler med stor skrift til eldre og svaksynte. Den nye bibeloversettelsen til ukrainsk. Særlig ungdommer og unge voksne ønsker seg den, og selvsagt trenger vi barnebibler, sier han.
– Behovet er umettelig, og etter ett år med full krig er etterspørselen større enn noen gang.
Noen flyktninger hadde en bibel, men den er brent, ødelagt eller har forsvunnet som følge av krigshandlingene. Men svært mange hadde ikke noen bibel tidligere, og heller ikke noe aktivt forhold til kristen tro.
– Disse menneskene trenger også hjelp til å ta Bibelen i bruk og vite hvordan de skal lese den, forteller Tibor.
Tilbake til flyktningfamilien i pinsekirken:
– Vi tror på Gud, vi ber hele tiden og vi vet at Gud til sist vil overvinne det vonde og at krigen vil ta slutt, sier Marharyta.
– Uten Guds ord hadde vi gått til grunne.