Jeg, og assisterende generalsekretær i Det ukrainske bibelselskapet, Anatoliy Raychynets, leter oss fram på de hullete veiene i utkanten av Serednje da vi møter en ung gutt på sykkel. Vi spør ham etter veien til Oksanas og Vladimirs barnehjem.

– Jeg bor jo der. Følg meg, sier han - og vi kjører i langsomt tempo bak syklisten foran oss.

Idet vi kommer fram møtes vi av tre flagg, plassert i en klynge, utenfor inngangsdøra: Det ukrainske, det polske og det italienske. Vi skal snart få rede på hvorfor nettopp disse flaggene betyr ekstra mye for beboerne.

Inne i huset er ungdommer i full gang med å forberede middag i det kombinerte kjøkkenet og stua. Langs veggene henger fotomontasjer som forteller om hele senterets historie, helt tilbake til 2016. Og også ikoner – som viser at dette er en katolsk institusjon.

Arbeid fra 2015

Oksana og Vladimir, og alle de femten «barna» deres, kommer fra Donetsk fylke i Øst-Ukraina som helt siden 2014 har vært rammet av krig.

– I den katolske katedralen i Kiev ble det allerede i 2015 innstiftet en redningsmisjon for dem som var rammet av krigen i øst. Den ble vårt kall, forteller Oksana.

Siden det var, og fortsatt er, et stort behov for katolske prester, har ektemannen Vladimir fått unntak av paven til å kunne tjenestegjøre som kapellan, selv om han er gift.

Vi møter dem begge i den lille byen Serednje, men det var ikke her det begynte: Ekteparets arbeid tok til i storbyen Mariupol, som en gang hadde en halv million innbyggere. I dag er det kun 100 000 tilbake.

– I 2016 satte de russiske separatistene inn et stort angrep mot byen da de forsøkte å utvide frontlinjene fra Donbas langs Asov-havet. Og de angrep med tungt artilleri, forteller Oksana.

Den gangen, mens bombene falt, hadde hun et ærende i byen. Da bombene begynte å falle, kastet hun seg over en ung jente og beskyttet henne med sin egen kropp.

– Med Guds hjelp overlevde vi angrepet. Men før vi forlot hverandre, utfordret jenta meg: Hun sa «Dere kommer og reiser, men vi trenger dere hver dag».

– Med Guds hjelp overlevde vi angrepet. Men før vi forlot hverandre, utfordret jenta meg: Hun sa «Dere kommer og reiser, men vi trenger dere hver dag»

Oksana -

Oksana og Vladimir har bygd opp «Fredens ark»

– Jeg ble sterkt berørt av det hun sa, og hva vi hadde opplevd. Om ikke det var nok, kom jeg ved neste gatekryss i kontakt med en baptistprest som også hadde opplevd angrepet.

«Det er ikke tvil. Vi må alle bli her litt til. De nærmeste dagene vil vise oss hva vi skal gjøre,» sa baptistpastoren.

Senteret i Sjerokino

Vladimir var innviet til tjeneste, og Oksana støttet arbeidet på alle måter, selv da hun måtte overnatte i kaserner med bare «mannfolk». Gud holdt sin hånd over henne.

– Da fortalte Oksana meg, sier Vladimir:

«Jeg har fått høre om en stor, forlatt bygning i nærheten. Det er en gammel, russisk pionerleir i landsbyen Sjerokino. Tror du vi kan oppruste leiren, og lage et misjonssenter der?»

Snart etter var «Fredens ark» etablert i den gamle pionerleiren.

– Kort etter oppstarten av senteret, hentet vi inn foreldreløse barn, krigsofre og andre trengende. Men mange begynte også å oppsøke oss. Noen ville bare be, andre ville snakke med oss om sine opplevelser, sin frykt og sine traumer.

Oksana kjenner Victoria gjennom traumebehandlingsprogrammet hun leder.

– Vi inviterte Victoria til oss i Mariupol, men dessverre måtte det først utsettes på grunn av koronapandemien. Så brøt storkrigen ut 24. februar 2022, og deretter har det vært umulig.

Misjonen tar form

I Sjerokino utviklet arbeidet seg i tre ulike retninger: Arbeidet blant barna, praktisk nødhjelpsarbeid og psykologisk omsorg - traumearbeid.

– I alt dette arbeidet har Bibelselskapet støttet oss, sier Oksana.

– Mange av dem som kom til oss ønsket kunnskap om kristen tro, og vi startet derfor å tilby Alfa-kurs. Via disse kursene ble det etablert bibelgrupper i hjemmene. Før vi måtte forlate det gamle «Fredens ark» og Sjerokino, hadde det vokst fram ti slike husgrupper.

I løpet av de 6,5 årene arbeidet pågikk i Sjerokino ble det opparbeidet en menighet på over 50 mennesker som jevnlig kom til gudstjeneste og 10-11 husgrupper.

– Vi så det var behov også i andre landsbyer, og fra senteret spredte arbeidet seg i nærmiljøet. Pastorer fra pinsekirken, baptistkirken og den katolske kirken har hjulpet hverandre i dette arbeidet, og stått sammen på tvers av kirkesamfunn, sier Vladimir.

Krigen kommer nærmere

Men hovedsaken var hele tida omsorgen for foreldreløse barn, eller barn som på andre måter var rammet av krigen.

– Også jeg ble totalt forvandlet etter å ha tilbrakt tid med disse barna. De har alle opplevd helbredelse på tross av forferdelige tap. Hos oss føler de seg hjemme, og de opplever at de er verdifulle og har avstand til krigen, sier Oksana.

– Også jeg ble totalt forvandlet etter å ha tilbrakt tid med disse barna. De har alle opplevd helbredelse på tross av forferdelige tap. Hos oss føler de seg hjemme, og de opplever at de er verdifulle og har avstand til krigen.

Oksana -

Utenfor barnehjemmet vaier det ukrainske, det polske og det italienske flagget.

Da invasjonen kom, skjedde alt raskt:

– Jeg og vår medarbeider, Vasilij, hadde forberedt et kombinert bomberom og tilfluktsrom, med vann og mat. Skulle det komme et angrep, ville vi skjule oss der forteller Vladimir.

Etter hvert innså ekteparet at situasjonen ble uholdbar.

– Vi besluttet å sende barna til et hus for flyktninger i nærheten av hovedstaden Kyiv, sier Vladimir.

Vasilij kjørte mellom dette senteret og «Fredens ark», og han hentet stadig nye grupper som måtte evakueres. Samtidig falt bombene omkring dem.

– Jeg ringte til skoler og andre institusjoner i Mariupol – og spurte om de kjente til foreldreløse barn, for vi vil hente ut alle vi hadde plass til, forteller Oksana.

Til Polen og Italia

De siste turene til Mariupol skjedde under tungt artilleri. Da måtte barna ha skuddsikre vester. Like etter fikk Vladimir en telefon med beskjeden om at russerne nå hadde inntatt byen deres.

– Jeg tok kontakt med en katolsk organisasjon i Polen, og fortalte at vi var tvunget ut av landet vårt, sier Vladimir.

Deretter satte 42 mennesker - barn, unge og voksne – av gårde i biler til den polske grensen.

– Da Oksana og den første kontingenten var ute av landet, fortsatte jeg og Vasilij med transport av barn som trengte redning.

I fire måneder kjørte vi nesten non-stop mellom Vest- og Øst-Ukraina, forteller Vladimir.

I mellomtiden hadde barna blitt transportert videre til Italia, som del av en avtale om å fordele flyktninger innad i EU. Men allerede i Polen hadde barna begynt å snakke om at de savnet hjemlandet, og ønsket seg tilbake.

Fredens ark er nå flyttet til Serednje, et område med relativ sikkerhet.

Nonnens hus

Noen kvinner fra «Fredens ark» hadde i 2017 besøkt et nonnekloster i Vest-Ukraina. Kvinnene der tilhørte en orden som hadde forpliktet seg til isolasjon.

– Vi hadde den gangen snakket om virksomheten vår i Mariupol, og en av nonnene hadde sagt at hun ville være forbeder for oss, forklarer Oksana.

På tross av at klosteret var stengt, hadde denne kvinnen tillatelse til å reise ut – ettersom hun eide et hus og en eiendom i byen Serednje.

– Hun stilte nå sin eiendom til disposisjon for flyktninger, og på den måten kom vi i kontakt med nonnen, forteller Oksana.

Først kjente de hverandre ikke igjen, men da de utvekslet telefonnummer og nonnen slo opp i sin notatbok, skjedde det noe uventet:

«Men jeg har jo nummeret ditt fra før!» sa nonnen.

Så husket hun:

«Jeg har bedt for dere hver dag siden vi møttes forrige gang.»

Et mirakel

– Dette var et tegn fra Gud. Vi fikk en konkret bekreftelse om at denne kvinnens hus var tiltenkt oss, som det nye «Fredens ark», og nonnen lot oss kjøpe huset hennes.

– 1. september i fjor hentet vi 23 barn og ungdommer fra Italia tilbake til Ukraina og til dette hjemmet, sier Oksana.

Ekteparet sier at de har opplevd Guds levende hånd over alle deler av tjenesten:

– I Mariupol hadde vi alt, til og med en liten båt. Da vi måtte forlate stedet, tok vi med barna og de nødvendighetene vi kunne bære med oss. Like etter at vi forlot det gamle «Fredens ark» kom russiske soldater og plyndret alt: Møbler og vaskemaskiner – alt ble tatt.

– Men vi har fått det hele tilbake. I løpet av bare seks måneder har vi her fått tilbake alt som vi brukte over seks år på å skaffe oss i Donetsk, sier Oksana.

Behov for bibler

– Først da jeg kom i kontakt med Anatoliy i Bibelselskapet, skjønte jeg hvor alle biblene våre kom fra, smiler Vladimir.

Oksana og Vladimir ved «Fredens ark» har alltid fått bibler via det katolske bispedømmet i Kiev.

– Når jeg forteller vår biskop Vitaliy at jeg skal reise til Donetsk fylke, sender han oss alltid en forsyning med bibler fra Bibelselskapet. Både de klassiske, de kamuflasjefargede for militært personell og de med stor skrift, forteller Vladimir.

Ved «Fredens ark» i Donetsk måtte de etterlate mange bibler og barnebibler.

– Jeg håper at biblene som ble igjen i okkupert område, skal bli funnet, åpnet og lest av de som nå har tatt huset vårt, sier Oksana.

Krigen brakte barn og unge fra senteret «Fredens ark» på flukt til Polen, så til i Italia. Nå er de tilbake i Ukraina, i relativ trygghet. Galina (19) har her funnet kjærligheten med Ivan (22). Nå skal de gifte seg.

Galina skal gifte seg

En av de eldste jentene på senteret, Galina (19), har funnet seg en kjæreste – og skal snart gifte seg med Ivan (22).

Da senteret ble etablert på nytt i Serednje, hyret Vladimir inn to personer for å hjelpe til å rehabilitere og utstyre huset.

– De viste seg å være far og sønn, og sønnen Ivan har blitt værende her, smiler Vladimir.

– I en periode var også jeg på flukt. Sammen med far jobbet jeg på et kraftverk i Tsjekkia, forteller Ivan.

På den tiden brydde han seg ikke særlig, verken om Kirken eller Bibelen.

– Men da jeg kom hit fikk jeg erfare hva Gud kan utrette. Helt konkret så jeg Guds kjærlighet utspille seg i handlinger foran øynene mine. Og Gud har også gitt meg kjærlighet til en kvinne som gave, smiler han – idet han gir Galina en stor klem, og trykker henne inntil seg.

– Nå studerer jeg pedagogikk på universitetet. Jeg takker Gud for at han har gitt meg Ivan, og så er det kanskje vi to som skal overta senteret her når Vladimir og Oksana ikke orker mer, sier Galina lurt mens hun titter på forloveden sin.

Job er helten min

20. mars 2022 bombet væpnede russiske styrker en kunstskole i byen Mariupol, der hundrevis av mennesker hadde søkt tilflukt. Blant de omkomne var moren til Alexej (bildet) og Paulina (i blå jakke ved siden av sin bror) på hovedbildet øverst i artikkelen.

Deres far hadde omkommet i en ulykke to år tidligere. Oksana og Vladimir ved «Fredens ark» hentet dem, og evakuerte barna til Polen og deretter til Italia. Nå er de tilbake i hjemlandet.

– Noen av barna vi reddet har allerede fått foster- foreldre, og nå jobber vi med å finne et godt hjem også til Alexej og Paulina, forteller Vladimir.

– I Bibelen inspireres jeg særlig av historien om Job. Han hadde alt han trengte, men det ble tatt fra ham. Likevel sluttet han aldri å prise Gud, sier Alexej.

Moren til Ivan (bildet til høyre) arbeidet som sykepleier ved et stort sykehus i Mariupol. Da bombene falt, og sykehuset fyltes av sårede, tok hun kontakt med Vladimir og Oksana:

«Jeg må nå jobbe dag og natt på sykehuset. Min mann døde i en trefning for noen måneder siden, og jeg har ikke lenger mulighet til å ta hånd om sønnen min. Kan han bo hos dere på senteret?»

Vladimir ønsket Ivan velkommen.

– En dag fikk jeg en telefon. En venninne av moren fortalte at en rakett hadde truffet sykehuset. De fleste hadde blitt drept, også Ivans mor.

– Da vi fortalte ham om det forferdelige som hadde skjedd, gråt Ivan og sa: «Jesus gav sitt liv for å redde mennesker. Det samme skjedde med min mor på sykehuset: Hun jobbet for å redde andres liv, men mistet sitt eget».

– Da sa jeg til ham: «Du skal være stolt av din mor, Ivan, hun er en helt,» forteller Vladimir.

«Jesus gav sitt liv for å redde mennesker. Det samme skjedde med min mor på sykehuset: Hun jobbet for å redde andres liv, men mistet sitt eget.»

Ivan -

Diana og Simba

På «Fredens ark» er det både to valper, og en katt, Simba. Katten har vært med barna helt fra Mariupol via Polen og Italia, og er nå tilbake i Ukraina.

Diana (14) har et spesielt godt forhold til Simba:

– Han er bare 1,5 år gammel, og var bare en kattunge da vi måtte flykte. Etter bombingen i Mariupol ble han døv, forteller Diana.

– Da vi var i Italia ble han skremt, og stakk av. Alle vi barna lette etter Simba i tre timer før vi fant han.

– Og så er han veldig glad i fisk og kjøtt, forteller Diana.