Han ble kristen da han leste en barnebibel, nå er han erkebiskop!

13 år gammel fikk han låne den blå barnebibelen av en klassekamerat. Han leste den gjennom på to dager før han måtte levere den tilbake. Dette ble et vendepunkt i hans liv.

Mann med skjegg som leser i en blå bok.

Etter det ble han ikke ferdig med bibelhistoriene, troen vokste og fire år senere startet han på studier for å bli prest. Nå er Yevstratiy Zorya erkebiskop i den ukrainsk-ortodokse kirken. Han takker bibelvenner i Norge for alle barnebiblene de har sendt opp gjennom årene:

På fredskonferansen i Oslo i 2016 skjønte jeg at bibelvenner i Norge hadde sendt mange tusen barnebibler til Ukraina. Takk for bibelgavene. Vi trenger fortsatt bibler. Hver generasjon må vinnes for evangeliet. Fortsett å sende den blå barnebibelen og andre bibler, vi trenger det like mye som før.

Yevstratiy Zorya - Erkebiskop i den ukrainsk-ortodokse kirken.

Yevstratiys oldemor var en aktiv kristen under sovjet-tiden. Bestemoren hadde også sin tro, men mer i det skjulte. Da han var seks år gammel tok bestemoren ham med hjem til den lokale presten for å få ham døpt. Kirkene var stengt men presten ordnet likevel dåp hjemme hos seg.

Selv husker han sitt første besøk i en kirke, det var i 1988, året da kirken i øst feiret sitt tusenårsjubileum. De aller fleste kirkene var fortsatt stengt, men det var en åpen kirke i nærheten av der hans bestemor bodde.

En blå barnebibel?

Omkring 1990 skjedde det noe viktig for Yevstratiy, han var da 13 år gammel. En jente i klassen hans hadde på et eller annet vis fått en blå barnebibel. En gang han var hjemme hos henne fikk han se denne barnebibelen, og han spurte om å få låne den. På to dager leste han gjennom hele boka på over femhundre sider, før han måtte levere den tilbake igjen.

– Jeg kunne ingen ting om Bibelen og kjente ingen bibelhistorier, forteller erkebiskopen, for på skolen lærte de oss bare at religion var gift. Dette ble en åpenbaring og et vendepunkt for meg. Det jeg hadde lest i den blå barnebibelen trodde jeg umiddelbart på. Et år senere kom jeg over en annen bok om Gud. Det var mer en lærebok, der fant jeg svar på mange av mine spørsmål om Gud og Bibelens fortellinger.

– Første gang jeg var på en ortodoks gudstjeneste var julen 1991, (den ortodokse jul i januar 1991). Det var omtrent ingen kirker åpen på den tiden, men det var en gudstjeneste i en leilighet, der et rom var gjort om til kirkerom.

– Hvordan reagerte dine foreldre på din nye tro?

– De undret seg litt over min interesse for Bibelen og at jeg etter hvert begynte å gå i kirken. Selv hadde de ingen interesse for det. Jeg var jo spent på deres reaksjon da jeg sa jeg ville studere teologi og bli prest i den ortodokse kirke. De tok det fint: Det er ditt liv og ditt valg, sa de. Du har frihet til å gjøre det du mener er best for deg, sa de.

Ateisme på skolen

– Jeg husker også fra 1986 at skolen underviste i «vitenskapelige argumenter» mot Bibelens budskap. Det ble sagt at kirken lyver når den snakker om Jesus og Gud. En gang, to dager før Lenins fødselsdag. spurte læreren i klassen vår: – Hvilken merkedag har vi snart? En jente i klassen var raskt oppe med hånden og svarte: Påske!

Læreren ble opprørt og svarte: Nei det er kamerat Lenins fødselsdag!

Skolen intensiverte gjerne den ateistiske undervisningen i tiden før påske. Ateistene var redd for kirken, selv om de fleste kirkehusene var stengt, og gjerne gjort om til sekulære ting som lagerbygg, traktorverksted og mye annet.

– Så sent som i 1991 tok rektor meg til side en gang og sa: – Vet du ikke at det ikke er lov å gå med et kors på jakken? Erkebiskopen reflekterer over at nå har han hørt at det er mange land i Vesten som forbyr bruk av kors og religiøse symboler i det offentlige.

– Under sovjettiden var det så absolutt ikke klokt å gå med et kors på jakken. Men likevel fant en løsninger.

Yevstratiy husker en gang på sytti-tallet, et par uker, at en av lærerne inviterte ham til en samtale. Læreren var forpliktet til å advare mot kristendommen og påskefeiringen, men så tok han et par av oss til side og ba oss kjenne på innsiden av jakken hans. Da kjente vi at han hadde sydd inn et kors innenfor foret på jakken.

Bibelen ”Fake news” mener mange

Yevstratiy fortsetter å fortelle om hvordan ateismen fortsatt sitter fast hos folk.

– For ti år siden tok jeg tok jeg toget en gang og kom i snakk med en mann i kupeen jeg satt. Da han skjønte jeg var prest, spurte han om jeg hadde en bibel? Jeg viste ham Bibelen min, han utbrøt: – Bibelen deres er bare løgn, eller ”fake news” som vi sier nå.

– Har du lest i Bibelen, spurte jeg?

– Jeg har lest fra starten, de tre første sidene viste det seg, det var nok for meg, sa mannen.

– Hvor bør nye lesere starte?

Erkebiskopen forteller denne historien for å påpeke hvor viktig det er at nye lesere får bibelteksten i en form som er tilpasset deres nivå.

– Man gir ikke en ny leser en full bibel, sier Yevstratiy. Gi dem et nytestamente, eller aller helst en barnebibel. Den Blå barnebibelen er det beste hjelpemiddelet vi har for nye lesere. Om en skal starte i NT, så anbefaler jeg å starte med Matteus evangeliet, deretter Romerbrevet som på mange måter er en slags katekisme med bibelsk teologi.

– Den blå barnebibelen er fortsatt svært aktuell for oss i Ukraina. Vi har en endeløs utfordring, hver nye generasjon må kristnes og vinnes for evangeliet. Dette oppdraget blir aldri ferdig utført. Da må nye generasjoner få tilgang til bibelbøker i ulike formater, så de kan komme fra til sin egen tro.

Erkebiskopen avslutter med igjen å takke norske bibelvenner for deres trofasthet med å sende Den blå barnebibelen og andre bibelbøker til Ukraina. Det er omtrent tretti år siden Det Norske Bibelselskap startet sin ”Bibelbro til Øst”, ved sovjets fall og åpningen av Østeuropa.

– Før sovjets fall var folk og nasjoner var som jord uten vann, sier Yevstratiy. Takk for at deres sendt oss hjelp. Og at dere fortsetter og hjelpe oss med bibler.