Det er søndag, og vi hører lyden fra messen som pågår under oss i den vakre St. Alexander-katedralen. Kirken ligger på en høyde ikke langt fra Maidan-plassen i Kiev der det vinteren 2013/2014 kom til krigsliknende kamper mellom demonstranter og myndigheter. Flere ble drept.

– Min onkels familie, altså min fars bror, bodde i samme hus som oss, fortsetter biskop Vitaliy Kryvytskyi.

De to husstandene hadde hver sin inngangsdør, og familiene levde etter vidt forskjellige regler.

– På «vår side» var det husvask hver søndag, mens familien i den andre halvparten av boligen ikke rørte en finger og feiret dagen i kirken.

Biskop Vitaliy er forholdsvis ung, ennå ikke 50 år, spedbygd – og mild i sin framtreden og væremåte.

Han er født i byen Odessa – som av ukrainere gjerne oppfattes som en stat i staten – med sitt eget lynne og folkesjel.

Før paven kalte Vitaliy til biskop, arbeidet han i 20 år som sjelesørger og prest.

– Min utdannelse har jeg fra Det teologiske seminaret i Grodno, Hviterussland, mens det fortsatt var i drift, og deretter fra Krakow og Ljublin i Polen, forklarer han.

Huset med de to utganger

– Jeg vokste altså opp i skjæringspunktet mellom to verdener, men jeg vet at min onkel og hans familie ba intenst for meg, og oss, på den andre siden av veggen.

– Min fars familie hadde alltid vært praktiserende kristne. Men da han giftet seg med min mor, sluttet han å gå i kirken, forklarer Vitaliy.

Hans farfar hadde måttet gå i fengsel for sin tros skyld.

– Jeg husker vi hadde noen bilder av farfar hjemme, men mor brente dem alle. Han ble sett på som en skam som ikke skulle henge ved familien.

Onkelens familie, i andre enden av huset, ledet ham likevel i retning av Jesus.

– Jeg så deres tro i hverdagen. Det inspirerte meg som 15-16-åring til å begynne å lese kristen litteratur. Året etter, i 1988, fikk jeg for første gang mitt eget nytestamente.

– I arbeidet som prest ser jeg at samfunnet rives mellom to verdener av troende og ikke-troende, på samme måte som i min oppvekst, og jeg ber Gud om visdom til å møte mennesker på rett måte, sier Vitaliy.

Et par år senere fikk biskopen endelig kjøpe sin første hele bibel.

– Jeg husker den kostet 55 rubler. Det var samme beløp som alderspensjonister fikk i månedstrygd på den tiden, men det var den beste gaven jeg noensinne har gitt meg selv.

Arbeid blant barn og unge

– I løpet av prestestudiene kom jeg i kontakt med den katolske Salesianer-ordenen som har ungdom som sin fremste målgruppe.

Ordenen har sentre i alle de store byene i Ukraina.

– Gjennom ungdomssentrene oppsøker vi unge med ulik bakgrunn, til og med bander som driver med gjengoppgjør, narkokriminalitet og prostitusjon, forteller Vitaliy.

– I kommunikasjonen med disse ungdommene nevner vi aldri ordet «Gud». Vi vil at den enkelte gutt eller jente selv skal komme fram til hans navn.

– Når de kommer til oss og spør om Jesus, da vet vi at vår misjon har lykkes, smiler Vitaliy.

I den videre oppfølgingen av de unge er Bibelselskapet en nøkkelaktør. Avhengig av hvor langt den enkelte har kommet på trosreisen, kan Bibelselskapet bistå med trosopplæringsmateriell og bibler.

Bibelbehov

– Hva betyr Bibelen for deg?

– Den er som mat på bordet!

– Bibelen er Guds brev til meg personlig, men den er også personlig skrevet til min neste – det er derfor det er så viktig for meg å dele evangeliet med andre, sier biskopen.

Det er fortsatt et stort udekket bibelbehov i Ukraina.

– Hver uke kommer det nye mennesker til kirken som ikke kjenner Bibelen. Mange av dem bærer på traumer.

– For ikke lenge siden deltok jeg på en reise til krigssonen i Donbass i Øst-Ukraina, der jeg var til stede ved flere kristne husmøter, forteller Vitaliy.

Frivillige fra den lokale menigheten hadde en stund delt ut bibler til de frammøtte, men mot slutten av møtene måtte de alltid samle dem inn igjen til neste møte. Det var ikke nok bibler til alle.

– Da jeg kom forrige gang, kunne jeg, takket være Bibelselskapet, si at denne gangen kan dere beholde Bibelen.

– Det er vanskelig for meg å formidle den gleden jeg opplevde hos disse menneskene. Jeg så i øyene deres noe som minnet meg om gleden jeg selv opplevde da jeg som 17-åring for første gang kunne kjøpe min egen bibel.

Nå er det en stor vekkelse i disse områdene.

I en helt annen – og fredeligere – del av landet, hadde ordføreren i Zjytomyr en periode invitert til bønnefrokoster.

– Derfor tok han kontakt med meg og fortalte at han til neste møte trengte 30 bibler: «Da har jeg nemlig invitert politikere fra alle partiene i kommunestyret – og ingen har bibler», sa han.

– I slike sammenhenger vet jeg at Bibelselskapet hjelper oss, sier Vitaliy.

Foran oss på bordet ligger det en full skål med muffins med fargerik glasur.

– Caritas er vel kjent også i Norge? spør biskopen.

– I går feiret vi 25-årsdagen for Caritas’ arbeid i Ukraina. Kakene på bordet er etter feiringen – vær så gode å forsyne dere!

Caritas driver i disse dager et stort arbeid blant flyktninger fra Afghanistan. Samtlige er muslimer.

– De skal videre til Italia, men mens de er i Ukraina ønsker vi å møte dem med Guds ord. Behovet for Bibelen er enormt i dette landet. Derfor er vi dypt takknemlige overfor bibelvenner i Norge og andre land som setter oss i stand til å gi evangeliet videre, sier Vitaliy.