Når våpnene stilner starter kampen mot traumene

Psykiateren fra Aleppo var i livsfare under krigen. Nå skal hun hjelpe folk med å bearbeide krigstraumer, men først må hun få leget sine egne indre sår.

Av Kari Fure, Dagen

Hva sier du til en liten gutt, som er så deprimert at han hopper ut fra tredje etasje for å ta livet sitt?

– Gutten overlevde, men tristheten i øynene hans var så tung. Han hadde mistet livsgnisten.

Psykiateren fra Aleppo famlet etter ord som kunne gi gutten håp. Hun vet ikke om hun nådde inn, for guttens mor tok ham med seg og flyttet. Moren syntes det var skamfullt at sønnen hadde psykiske problemer.

– Men denne gutten er ikke den eneste. Mange barn har store traumer etter krigen. Og noen er altså så fortvilet at de tar selvmord, sier psykiateren.

Kirkene er med

Syria står foran et overveldende arbeid med gjenoppbygging. Bygninger og infrastruktur ligger i ruiner over hele landet. Men kanskje er de usynlige krigsskadene de verste. Etter syv år med krig sliter mange innbyggere med alvorlige traumer.

– Vi er et traumatisert folk, sa Nabil Saad, leder for traumearbeidet i Det syriske bibelselskapet da jeg besøkte dem i mars.

Sjefen hans, generalsekretær George Andrea i Bibelselskapet, hadde da for lengst innsett at det var nødvendig å involvere syriske kirker i traumebearbeiding og hadde gitt Nabil Saad ansvar for å lede arbeidet.

Men hva gjør man når helsearbeiderne som skal hjelpe mennesker til å lege traumene, også er traumatisert? De har vært i like mange farlige situasjoner og sett like mye lidelse som resten av befolkningen - ja, sannsynligvis mye mer.

Da må leger, psykiatere og psykologer både få hjelp til å bearbeide sine egne traumer og utrustes til de krevende oppgavene de står oppi. Derfor inviterer Bibelselskapet jevnlig helsearbeidere til å gå på kurs. Denne gangen inviterte de meg også.

Satser på de lokale

Ni syriske leger, psykiatere og psykologer sitter i hestesko på et konferansesenter i Beirut. For noen er det første gang de er ute av Syria siden krigen startet. De kan ikke huske når det sist var mulig å legge seg i en myk hotellseng, forsyne seg fra en fristende middagsbuffet – eller gå på byen og handle klær, slik et par av deltakerne gjorde.

Å stelle godt med helsearbeiderne er en del av kursets strategi. Arrangøren vil gi disse tapre menneskene det beste.

Foran den lille gruppen på ni står Dr. Issam Smeir. Han er en av få arabisk-talende eksperter på behandling av overlevende med traumer. De siste årene har han jobbet med å lære opp lokale helsearbeidere i Midtøsten og Nord-Afrika, slik at disse kan hjelpe traumeofre der de bor. Det er også et mål at de på sikt skal kunne lære opp andre helsearbeidere.

– Det er en bedre strategi å lære opp lokale helsearbeidere, enn at eksperter skal komme inn fra utlandet, bli en liten stund og reise igjen, sier han.

Denne dagen skal han introdusere de syriske helsearbeiderne for narrative exposure therapy, en teknikk der fortelling av livshistorier er sentralt. Senere, når deltakerne reiser hjem og begynner å jobbe, vil de få tett oppfølging via Skype og e-post, og etter noen måneder skal de møtes igjen.

Bombet universitetet

Dr. Smeir oppfordrer deltakerne til å ta en runde og dele viktige hendelser i livet, som en begynnelse for å bli kjent. De fleste forteller om krigen.

Psykiateren fra Aleppo er den første som tar ordet. Jeg kaller henne Ayla. Ingen av kursdeltakerne bruker sine virkelige navn i denne artikkelen, både av hensyn til sikkerheten og fordi de deler svært personlige hendelser.

Ayla forteller om da universitetet i Aleppo ble bombet i januar 2013.

– Lukten sitter i nesen fremdeles, sier hun. – Jeg kan ikke glemme denne lukten av eksplosiver, blod og betongstøv. Jeg så døde i gatene. Det var blod over alt. Min egen kropp var full av glassbiter fra vinduene som eksploderte. Jeg var i sjokk.

Ayla innser at hun er påvirket av krigen som alle andre.

– Jeg har opplevd mange katastrofer. Jeg har mistet nære slektninger. Vi har levd med lyden av raketter og selv vært i livsfare, sier hun.

Sårede barn

Introduksjonsrunden går videre. Én lege husker en kvinne som døde under fødsel, en av psykologene minnes da de flyktet for livet fra en snikskytter. En lege fra Damaskus forteller at han jobbet på akuttavdelingen på et sykehus. I høyt tempo behandlet han mennesker med livstruende skader. Det ble en vane.

Men så slo en rakett ned i en førskole. Ti hardt sårede barn ble trillet inn på avdelingen hans. Det sto om livet for flere av dem.

– De hadde mistet kroppsdeler. Hender og føtter. To av dem døde. Jeg klarer ikke å glemme disse barna, sier han.

Legen fra Damaskus merker at det er verre å takle egne følelser når det kommer pasienter som har opplevd ting som også hans egne slektninger har vært utsatt for. Da velter egne minner opp.

– I krig vil det være mange slike felles, gjentakende hendelser. Som psykiatere trenger vi teknikker til å jobbe med egne følelser. Det vil være til stor hjelp, sier han.

En av de kvinnelige deltakerne har sittet taus lenge. Nå tar hun ordet:

– Til nå har jeg tenkt at jeg har hatt kontroll. Jeg har klart å kontrollere følelsene i møte med pasienter, så jeg har tenkt at jeg var sterk. Men til mer dere snakker, til mer påtrengende blir mine egne opplevelser.

Styrke eller ulempe?

Dr. Smeir oppfordrer deltakerne til å tenke gjennom hvordan egne opplevelser kan påvirke jobben de skal gjøre.

– Er det en styrke eller en ulempe at dere har vært igjennom det samme som pasientene? spør han.

Sammen diskuterer de hvor grensene går for å vise følelser i møte med pasientene og hvordan behandlerne kan ta vare på seg selv. Professoren understreker at de må sørge for å bearbeide egne krigstraumer.

– Du kan ikke hjelpe andre hvis du har store skader selv, formaner han og lover å gi dem tid og teknikker til å jobbe med egne indre sår.

Dr. Smeir ber dem også være bevisst på at de selv har begrenset med krefter.

– Det er en grense for hvor mye dere kan yte. Mange ganger kan psykiatere som dere føle at de blir traumatisert på nytt. Det blir for mye, rett og slett.

Men så, over tid, kan faktisk terapeutenes egne vonde erfaringer, bli deres styrke, mener han.

– Hvis de klarer å bearbeide egne traumer, er de bedre utrustet enn tidligere. De har mer kunnskap, innsikt og forståelse for det pasientene har vært igjennom, sier han til Dagen.

Leter fortsatt

Ayla kan kjenne seg igjen i professorens advarsler om at det kan oppleves overveldende å være psykiater for en krigsskadet befolkning.

– Det har vært dager da jeg har kjent meg så trett at jeg ikke trodde jeg skulle orke å fortsette. Jeg måtte erkjenne at jeg ikke kan hjelpe alle, sier hun.

Men der er én hun så gjerne skulle ha hjulpet. Hun leter fremdeles etter gutten som hoppet fra tredje etasje.

– Jeg kan bare ikke glemme de tomme øynene hans, sier hun.

I en pause forteller hun hva som skjedde. Guttens familie var flyktninger fra Aleppo og hadde bodd flere plasser i Syria. I løpet av krigen mistet han faren. Da Aleppo ble frigjort, flyttet moren tilbake til hjemmet med barna. Det ble ikke det gledelige gjensynet som hun hadde håpet på.

– Han sa til moren at han ikke orket synet av farens klær og eiendeler. «Jeg har ikke lyst til å leve lenger, fordi jeg har det så vondt», sa han, men moren trodde ikke på ham.

Så, en dag, hoppet han.

– På sykehuset var han helt taus. Han ville ikke snakke mer, minnes Ayla.

Da gutten ble fysisk frisk, ba hun moren om å ta ham med til samtaler, men de dukket aldri opp.

– Det var for mye press på moren. Hun klandret seg selv og taklet ikke stigmaet.

– Mange foreldre føler at det er skamfullt å gå til en psykiater. De tar gjerne barna med til en lege for å få beroligende medisiner, men har lav bevissthet om at posttraumatisk stress må behandles.

Kommer til overflaten

Ayla forteller at de som helsepersonell er opptatt av å få oversikt over folks behov. Først må primærbehov som mat, drikke og trygghet dekkes.

– Når disse grunnleggende tingene er på plass, kommer de psykologiske problemene til overflaten. For barn kan dette gi seg utslag i sengevæting, utagering, depresjon og altså - selvmord.

Hun er selv muslim, men jobber nå på fransiskanernes nyopprettede senter for barn i Aleppo.

– Vi inviterer dem til å drive med musikk, tegning og teater. 80 - 90 prosent av dem sliter med psykiske problemer.

Hun jobber intenst med å redusere stigmaet ved å vise foreldrene at psykiske lidelser er vanlig.

– Det er blitt mer akseptert å gå til psykiater. Folk ser at traumene påvirker dagliglivet og innser at smerten ikke kan holdes på innsiden.

Og det er ikke rart at folk reagerer, understreker hun. Syrerne har levd med krig i syv år.

– De har opplevd ekstreme ting. De har vært redde, sultne og uten håp.

– Mange av dem har hatt altfor stort ansvar. Dét gjelder også barna, fortsetter hun og minnes en tolv år gammel gutt som måtte ta ansvar for fem yngre søsken etter at foreldrene døde.

– Jeg har et barns kropp, men et gammelt menneskes smerte, brukte han å si til meg.

Voldtatt

Så forteller hun om en annen liten flyktninggutt som også forsøkte å ta selvmord. Familien var innkvartert i kjelleren på et sykehus og måtte dele toalett med mange andre. En dag han skulle på do, ble gutten voldtatt av en mann.

– Foreldrene visste ikke hva som hadde skjedd, men de merket at gutten endret personlighet. Han hadde mareritt, ville ikke spise og nektet å gå på skolen. Han kunne gråte ukontrollert eller bli forferdelig sint. Noen ganger dunket han hodet i veggen.

Etter en tids behandling hos Ayla, begynte gutten å fortelle. Denne gangen valgte foreldrene å samarbeide med henne.

– Foreldrene gikk til politiet og meldte fra. Senere hadde vi tett oppfølging av gutten da han ble innkalt som vitne.

– I dag er gjerningsmannen dømt og sitter i fengsel. Gutten er tilbake på skolen og klarer seg svært godt. Det hender fremdeles at han besøker meg på kontoret, men nå er det bare for å si hei.

Ayla smiler. Det gjør godt når historiene får en god slutt. Altfor ofte skjer det motsatte.

Fortellertradisjon

Traumeseminaret fortsetter. Dr Smeir forklarer om hva som skjer i hjernen når man får sjokk. Han snakker om traumer og triggere. Han gir deltakerne verktøy for å diagnostisere pasienter og for å behandle dem.

Narrative exposure therapy er en teknikk som kan hjelpe voksne og barn til å bearbeide traumer. Målet er å dempe symptomene.

– Teknikken er solid forankret i forskning, og samtidig enkel å utføre, sier han.

Professoren mener at denne teknikken passer godt inn i kulturen i Midtøsten, der man har en sterk, muntlig fortellertradisjon.

– Folk er vant til å fortelle historier om livene sine. Da blir det ikke fremmed å gjøre det samme til en psykiater.

Kalde og varme minner

Dr Smeir forklarer at hjernen lagrer minner annerledes enn vanlig når man opplever høyt stress. Han forklarer forskjellen på kalde og varme minner.

I normale perioder lagrer den menneskelige hjerne minner slik at de bevisst kan tilbakekalles – altså når man vil. Dette blir gjerne kalt «kalde» minner. Eksempler på dette kan være når man lærer seg navn på hovedsteder eller husker hva som må settes på bordet til frokost. Man tenker på smør og ost i det man åpner kjøleskapsdøren for å dekke på bordet, men i liten grad ellers.

Under livstruende hendelser, derimot, lagrer hjernen «varme» minner på en annen måte. «Mens kalde minner blir lagret i en kronologisk, fortellende form, blir varme minner fragmentert og lagret som sensoriske elementer, som bilder, lukter, stemmer, tanker, følelser og fysiologiske reaksjoner. Varme minner er forbundet med intense følelser av skrekk og hjelpeløshet, som om traumet skjedde her og nå.

– Målet med behandlingen er å hjelpe klientene til å lagre varme minner i et kaldt format, slik at de kan huske på en kontrollert måte, uten å få fysiske reaksjoner.

Dr Smeir synes det er flott at Bibelselskapet i samarbeid med syriske kirker nå satser på traumebehandling.

– Kirkene har tradisjonelt vært mistenksomme til psykologi. De har kanskje vært redde for at dette skulle utfordre troen, sier han og roser George Andrea og Bibelselskapet for å være forutseende når de ser at folk trenger hjelp til dette.

– Jeg tror kirkene kan ta en ledende rolle her, sier han.

Livslinjen

På slutten av kurset kommer en sesjon som deltakerne både har sett frem til og gruet for. De skal lage hver sin livslinje, illustrert med et langt, tykt tau som de skal legge blomster og steiner langs.

Ayla har vært på kurs hos Bibelselskapet før. Nå melder hun seg som frivillig for å vise de andre hvordan det skal gjøres. Psykologen Mary skal veilede Ayla gjennom prosessen.

– Blomstene symboliserer de gode hendelsene i livet. Steinene symboliserer de såre og vonde. Størrelsen på blomsten eller steinen viser hvor viktig hendelsen var, forklarer Mary og ber Ayla gå helt tilbake til de første barndomsminnene.

Ayla tenker seg om. Hun legger på en stein til minne om kattungen som ble drept da hun var seks år og en blomst som symboliserer en gave hun ble svært glad for. En stor stein markerer sjokket da hun fikk vite at faren hadde kreft, mens flere blomster blir lagt på for å markere gode hendelser på skolen og hovedrollen i et skuespill.

Steiner og blomster

I 1998 døde faren. Ayla beskriver dette som en av de store krisene i livet.

– De neste årene kan jeg ikke huske noe positivt. Jeg bar et stort ansvar for mamma og søsknene mine.

Ayla legger på en stor stein.

Et par år senere tok livet en ny vending. I 2000 begynte hun å studere. Hun var hele tiden blant topp tre på studiet. I 2005 møtte hun mannen sin, og året etter giftet de seg, forteller hun og legger på flere blomster.

Så kom krigen og steinene blir flere enn blomstene på Aylas livslinje. Igjen nevner hun bombingen av Universitetet i Aleppo.

– Hadde jeg vært litt sein til avtalen min den dagen, ville jeg også blitt drept, sier hun.

Enda en stor stein blir lagt på tauet.

– Dette skal vi bruke god tid til å snakke mer om senere, sier terapeuten.

Senere samme uke på nyåret i 2013 ble Ayla rammet igjen. En rakett slo ned like ved hjemmet hennes. Eksplosjonen var voldsom. Hun unnslapp så vidt, men ble såret.

– De to hendelsene sendte meg inn i en depresjon. Det skjedde så tett. Og det kom oppå alt det andre som var vanskelig på denne tiden. Pasientene som kom til behandling ble en stadig påminning om mitt eget sjokk.

Ayla legger enda en stor stein på tauet.

– Kan du huske noe som helst positivt fra disse årene? spør terapeuten.

– Vi gikk ut på restaurant noen ganger, men vi var hele tiden på vakt, klare til å kaste oss under bordet hvis området ble bombet, minnes hun.

– Men mastergraden i 2011 og doktorgraden i 2015 var absolutt positive hendelser, sier hun og legger på blomster.

– Og på slutten av 2016 var jeg med på å starte et senter for funksjonshemmede barn. Det var en drøm som gikk i oppfyllelse, sier hun og legger to blomster på livslinjen.

Sterke følelser

Dr Smeir takker for tilliten Ayla har vist gruppen og sier at han ikke forventet at hun skulle legge på så mange blomster på slutten av livslinjen.

– Når et menneske er traumatisert, er det oftest ikke i stand til å huske de gode tingene som skjedde, men det klarer du, sier han anerkjennende.

Ayla svarer at hun har brukt psykologiske teknikker for egenterapi og opplever at dette har hjulpet.

– Men til tross for dette velter det fremdeles opp sterke følelser når jeg nevner hver enkelt hendelse. Jeg får svette og hjertebank, sier hun.

De gangene Ayla har tatt ordet i plenum på traumeseminaret, er det ofte vonde, dramatiske hendelser hun har fortalt om. Når vi sitter og ser på livslinjen hennes, blir bildet mer nyansert. Der er mange roser blant steinene. Å hjelpe mennesker til å huske de gode hendelsene er et viktig poeng for Dr. Smeir.

Han gjør deltakerne oppmerksomme på et annet sentralt poeng, nemlig at tauet, livslinjen, fortsetter. Der er fortsatt plass til mange opplevelser i livet. Forhåpentlig kan Ayla heretter legge på flest roser.