På sporet av speideridentiteten

I år er det 100 år siden Norges KFUK-Speidere ble grunnlagt. I «Jenter fikser alt!» går Ingrid Louise Hauge bevegelsen etter i sømmene.

MG 7171

Gratulerer med rykende fersk bok! Hvordan ble ideen til Jenter fikser alt! født?

Å skrive en tekst som går speiderkultur og speiderideologi nærmere etter i sømmene, er en gammel drøm. Etter hvert som jeg ble mer og mer involvert i speiderbevegelsen, og fikk lederansvar på nye nivåer, stilte jeg meg selv stadig flere spørsmål. Hva er det egentlig vi holder på med? Er speiding en metode, eller er det noe mer og noe annet? Hva er i tilfelle «dette andre»? Jeg kunne ikke la være å undre meg over de sangene vi sang og de fortellingene som ble fortalt. Samtidig så jeg at dette var et barne- og ungdomsarbeid som fungerte på en god måte for tusenvis av glade speidere.

På 1990-tallet var jeg med på et spennende prosjekt: Norske speidere fikk ansvar for å starte speiderarbeid for jenter i Ukraina. Vi skulle eksportere speiding til et annet land med en annen kultur. Det var utfordrende, interessant og givende, men også noe som fikk meg til å grunne enda mer på spørsmålene mine.

Årene har gått, jeg har vært opptatt av andre ting, men jeg har nå og da nevnt for venner og kjente at jeg godt kunne tenke meg å skrive en reflekterende tekst om speiding en gang jeg fikk tid. Noen har undret seg over en så sær drøm, mange har oppmuntret meg. Nå er boka blitt virkelighet, og jeg kan se tilbake på noen lærerike og morsomme år med PC, speiderblader og -bøker.

Boka ser på KFUK-speiderne fra tre synsvinkler. Den kanskje mest overraskende, også understreket i tittelen, er kvinneperspektivet. Du sier blant annet at når jentene tok initiativ og ville være speidere, gikk de inn i en sammenheng som var mye mer utfordrende og endrende for dem enn for guttene. Hvorfor det?

«Jenter fikser alt» er et slagord som ble populært blant unge KFUK-speidere på 1980-tallet. Det prydet t-skjorter og klistremerker og ble sitert i mange sammenhenger. Noen år tidligere hadde Norges KFUK-Speidere valgt å fortsette å være en organisasjon for jenter. Derfor var det naturlig å markere hva det valget kunne bety for medlemmene. I en jenteorganisasjon var det umulig å fordele oppgaver og ansvar etter gamle kjønnsroller. Jenter måtte kunne fikse alt, og det gjorde de.

Den engelske generalen Robert Baden-Powell startet speiderbevegelsen på begynnelsen av 1900-tallet som en organisasjon for gutter. Scouting for Boys var tittelen på speidernes grunnbok og urkilde. Målet var karakterdanning, man trengte kjekke unge menn som kunne ta vare på det britiske imperiet. Guttene skulle bli våkne og snarrådige, sterke og sunne. De skulle lære å ferdes i naturen, og de skulle stå til tjeneste for de som var svake. Idealet var ridderen. Metoden bestod av leirliv og turer i skog og mark, samarbeid i en patrulje, lek og konkurranser, seremonier og en tøff uniform. Baden-Powell var en helt i samtiden, og bevegelsen hans ble utrolig fort mektig populær.

Unge jenter som så hva brødre og nabogutter holdt på med, ble ganske snart inspirert og ville være med på det samme som dem. Det fantes ingen organisasjon, speiderhåndbok eller speiderdrakt for jentene, men de laget sitt eget opplegg etter mønster av guttenes. Dermed gikk de inn i en bevegelse som var designet for gutter. For guttene var idealene en forlengelse av tradisjonelle mannsidealer, for jentene ble det noe nytt og endrende. De dro på turer i skog og mark, lærte seg praktiske ferdigheter og fikk ledererfaring. Etter hvert fikk de sine egne organisasjoner med eget program, egne mål og lederopplæring. Speideridealene var likevel i store trekk de samme. Jenter skulle kunne fikse alt, og de skulle føle seg trygge når de gjorde det på sin måte.

I dag er alle norske speidere organisert i fellesforbund for jenter og gutter. Internasjonalt er det likevel fremdeles en forskjell. Norske speiderjenter er medlemmer i en stor verdensomspennende organisasjon for jenter og kvinner (WAGGGS). Den er enestående i sitt slag og arbeider bevisst for jenters rettigheter og muligheter i 150 land.

Hvem håper du skal lese boka?

En ganske stor andel av befolkningen har et forhold til speiderbevegelsen. Mange er eller har vært speidere i kortere eller lengre tid, noen har barn som er speidere eller kjenner noen som er med i en speiderorganisasjon. Jeg håper at det jeg har skrevet, vil finne lesere i denne store gruppen. Mange gamle speidere er nysgjerrige og undrende som meg, og vil være med på en undersøkelse av det vi har holdt på med. Forhåpentligvis kan boka også være av interesse for dagens speiderledere.

For mange er likevel speiderbevegelsen, med lover og seremonier, uniformer og symboler, ukjent land. Jeg har bevisst prøvd å uttrykke meg slik at det ikke skal være en bok for «innvidde». Jeg håper at også lesere som ikke kjenner noe særlig til speiding, men som leser av ren nysgjerrighet, kan ha interesse av boka.

Høsten i år er spesiell. Hvilke kulturopplevelser har den rommet for din del?

Det siste halve året har mine kulturopplevelser stort sett bestått av litteratur og deltakelse i Asker kirkekor.

Hva har du blitt mest overrasket over denne høsten?

Hva jeg er mest overrasket over? For et år siden hadde jeg et stille håp om at det jeg hadde skrevet, skulle bli gitt ut som bok. Nå er drømmen blitt virkelighet.