I Vårt Land 12. januar argumenterer Svein-Aage Christoffersen mot Bibelselskapets valg å oversette gresk doulos med norsk ‘slave’. Overskriften insinuerer at dette uunngåelig gjør Gud til slavedriver, og Christoffersens autoritet er Grundtvig (1783-1872), en dansk prest, salmedikter, forfatter og nasjonsbygger.

Grundtvig er husket for mye, men ikke for bibeloversettelse. Selv om han hadde vært det, er det et uttalt prinsipp i det internasjonale bibeloversettelseslauget samlet i United Bible Societies, at hver ny generasjon har krav på en bibel i en språkform som er tilgjengelig for dem, slik at de kan «meaningfully engage with Scripture» (UBS Global Scripture Access Report 2017). Noe lignende uttalte nylig Joe Crockett og John Kutsko, hhv. forlagsredaktøren til United Churches of Christ`s forlagsgren og generalsekretær i Society of Biblical Literature, etter å ha samarbeidet om å utgi en revidert versjon av NRSV: «God deserves the best each generation can render.»

Grundtvig levde samtidig med det amerikanske institusjonaliserte slaveriet - som er den form for slaveri de fleste nordmenn i eldre generasjoner tenker på når de hører ordet «slave». Danmark var tungt inne i handelen med slaver. Men de viktigste slave-eierne var i USA. En slave-driver er heller ikke det samme som en slave-eier. I dagens diskusjon om Bibel 2024, er det derfor lite presist når motstandere av å oversette doulos med «slave» mener at en slik oversettelse gjør Gud til slave-driver. Om vi forblir i metaforen, gjør den Gud/Kristus heller til slavenes nye herre, altså eier. Slavedriverne var ofte selv slaver. At Paulus beskriver seg som ‘Kristi slave’, impliserer like lite at Kristus blir slave-driver, som det å kalle Gud ‘far’ impliserer at Gud er en dårlig far eller hustyrann. Både slave- og -familie-metaforer brukes på mange nivåer i Bibelen, for å betegne positive OG negative relasjoner.

Et menneske er aldri sin egen herre

For den «positive» metaforiske bruken av slave-termene, valgte man før å oversette «tjener». Men det er å forskyve problemet: I neste runde blir det tydeligere at dette valget i oversettelse av selve doulos-termen innfører en ytterligere distinksjon på norsk mellom slave og tjener, som ikke tilsvarer de eksisterende distinksjonene mellom slave og tjener på grunnspråk (f.eks. doulos og diakonos).

Det finnes i det greske NT andre termer for å uttrykke «tjener». At ordet doulos i betydning «slave» er valgt som metafor for å beskrive en gudsrelasjon, framstår som bevisst, for å få fram bestemte teologiske poenger. Christoffersens kollega, bibelforskeren Marianne Bjelland Kartzow, viser i sin bok fra 2018 at slavemetaforen er en hovedmetafor i tidligkristen litteratur.

En slave er ikke fri. Det er vi prinsipielt enige om. Likevel omformer NTs brevlitteratur den sosiale motsetningen mellom slave og fri til en metafor som rommer et sentralt teologisk paradoks: Motsatsen til å være Guds/Kristi slave er ikke å være fri, men å være syndens slave. For et menneske er aldri sin egen herre. Det er kun som Guds/Kristi slave at et menneske har full frihet. Gud fremstilles dermed som den gode herren som gir sine slaver frihet. Det er Bibelselskapets ønske at de viktige teologiske poengene bak de nytestamentlige forfatternes valg av doulos-termen også skal bli tydeligere på norsk.

Grundtvig har vært svært viktig for dansk nasjonalfølelse og kristenliv. At Grundtvig brukte Bibelen til å kommentere samtidig slaveri, tilsvarer hvordan forkynnere i nyere tid har brukt Bibelen til å kommentere kvinneundertrykkelse, raseskiller, ødeleggelse av skaperverket, m.m. Men hva har danskene gjort i sin siste bibeloversettelse til «nudansk» fra 2020? De har gjennomført oversettelsen av doulos med ‘slave’ mer konsekvent enn norsk Bibel 2024. F.eks. «Til menigheden i Rom. Fra Paulus, der er slave for Kristus.» (Rom 1,1). Starten på Jakobs brev er oversatt: «Til Guds 12 stammer, der lever spredt i verden. Fra Jakob, slave for Gud og for vores herre Jesus Kristus.»

I Norge har enkelte meningsytrere i kirke og akademia tatt til orde mot en slik endring. I stedet burde de selv gått i bresjen for å formidle hva som ligger i de nytestamentlige forfatternes bruk av slave-metaforen. Når antikkens slaver ble forent med den korsfestede Kristus i dåpen, gikk de fra å være sosialt døde til å bli gjenreist sammen med Kristus til nytt liv i en ny sammenheng. I de kristne menighetene gjorde enheten med Kristus at det ikke lenger var relevant å snakke om «jøde eller greker, slave eller fri, mann og kvinne», for «dere er alle én i Kristus Jesus» (Gal 3,28). Når Jesus i Mark 10,44‒45 anvender slave-metaforen på seg selv som et forbilde for senere kristne ledere, og når Paulus bruker slave-begrepet om sin egen tjeneste (Gal 1,10; 1 Kor 9,19) og om sin identitet som kristen (1 Kor 6,20; 7,22‒23), burde ikke dagens kristne ledere se det som et ansvar å formidle dette radikale budskapet i stedet for å yte motstand mot det? Å få del i Jesu død og oppstandelse gir slaver et nytt grunnlag for sin egen eksistens, der de kan ta tilbake sider av sin identitet som har blitt undertrykt av andres utnyttelse. Dette skriver den amerikanske bibelforskeren K. Edwin Bryant, som selv nedstammer fra slaver. Denne nye identiteten er også utgangspunktet for sosial og politisk frigjøring.

I vår tid bærer slavetermen med seg en tung historie. Historien blir tyngre å bære for dem som rammes mest dersom de i tillegg fratas språket: I den amerikanske revisjonsprosessen av NRSV (2021), var det etterkommere etter slavene som først og fremst kjempet for å få slave-termen mer fram i den oppdaterte utgaven – og bare delvis lykkes. Vi risikerer å frata også de dessverre økende mengdene av mennesker i vårt eget land – etterkommere etter slaver, ofre for menneskehandel eller «forsvinninger» fra asylmottak - et språk for gjenkjennelse og bearbeidelse i et religiøst perspektiv så lenge vi tilslører historien om at doulos-termen først og fremst betegner ‘slave’.

Bibeloversettelse er ‘oversettelse’ par excellence. Når det store, opprinnelig franske og sekulære filosofileksikonet Dictionary of Untranslatables skal skrive om kjerne-ordet ‘traduire/«to translate»’, er mesteparten av artikkelen viet bibeloversettelse. Det er nærmest selvsagt, og viser bibeloversettelsens en spesielle tyngde – og spesielle ansvar: Nye bibelrevisjoner skal reflektere, men også intervenere i dagens språk: Som målspråksspesialistene i Bibelselskapets oversettelsesutvalg så fint har formulert det, «bibeloversettelser har alltid vært drivende i et lands språkutvikling, og svaret på det ekte og utfordrende dilemmaet tjener/slave bør ikke være å lukke øynene for historiske og aktuelle realiteter og la ‘bibelspråket’ være i fred.»