Traumearbeid i krig
Deltakere i Victorias Raychynets team har kommet fra hele landet til faglig påfyll og rekreasjon i den idylliske byen Vynohradiv. En av dem er Mykola Korsun, oberst i Den ukrainske hæren.
– Krigen er ubarmhjertig og rå. Både menneskene som er utsatt for volden, deres pårørende og de som forsøker å hjelpe dem, opplever nesten umenneskelige belastninger, sier han.
Mykola gjenforteller en historie som ble delt under gårsdagens samling:
– En kvinne i teamet hadde arbeidet som frivillig på det lokale sykehuset. Der var det innlagt en ung gutt med tydelige psykiske lidelser. Hun hadde flere ganger forsøkt å komme i kontakt med ham, men i løpet av tre uker sa han nesten ingenting, forteller Mykola.
– Så plutselig en dag, tok han kontakt – og bad om å få snakke med kvinnen.
Han hadde vært vitne til hvordan noen soldater hadde drept vennen hans, en ung gutt på bare 12-13 år. Vennen bodde sammen med sin mor på den okkuperte siden, men fikk tillatelse til å krysse fronten for å gå på skole. Der var det mulig for ham å se soldatenes posisjoner.
– Når familien verken har mat eller brensel, skal det ikke mye til for å bestikke barn, sukker Mykola.
Flere ganger hadde denne gutten overlevert informasjon i bytte mot mat, sukkertøy eller småpenger. Han måtte stoppes. Dessverre valgte soldatene den mest brutale måten.
Da han ikke kom på skolen, hadde kameraten hans lett etter ham – og til slutt funnet vennen hengt i et skogholt.
Obersten strever for å virke sterk og uberørt mens han forteller historien.
– Vi er svært takknemlige for støttespillere i utlandet, og ikke minst, i Norge, som gjør oss i stand til å drive det viktigste traumebehandlingsprogrammet i hele Ukraina, sier han.
Traumelindring i Ukraina
Hele den ukrainske nasjonen på 43 millioner mennesker lider nå under en krise uten sidestykke i Europa. Hele landet er berørt, men særlig rammet er de som fortsatt bor i konfliktområdene i øst, og alle dem som har blitt drevet på flukt.
Både fysiske og mentale sår blør. Uten riktig behandling vil krigens konsekvenser bli enda mer dramatiske, og kan true hele nasjonens fremtid.
– Vi tror at Gud, gjennom sitt evige ord, kan lege alle sår. Derfor ønsker vi å nå ut til alle ofre med hans helbredende ord, sier Victoria Raychynets (bildet). Hun er gift med Anatoliy, assisterende generalsekretær for Det ukrainske bibelselskap. Sammen med deres to barn og sine foreldre har hun søkt tilflukt på Karmøy i Norge.
I Norge ble Victoria ansatt i Det Norske Bibelselskap som leder for traumelindringsarbeidet i Ukraina – et bibelbasert prosjekt hun har utviklet og drevet i flere år.
I slutten av januar arrangerte hun en samling for lokale ledere av dette arbeidet til faglig påfyll og rekreasjon i den lille byen Vynohradiv, like ved grensene til Slovakia, Ungarn og Romania.
Far og datter
Boris og Julia er far og datter, og begge er engasjert i Bibelselskapets traumearbeid. Han har bak seg 25 års tjeneste i hæren, men er nå pensjonert. Julia er sykepleier, og har etter utbruddet av krigen arbeidet frivillig på sykehus, der hun stadig kommer i kontakt med mennesker som er berørt av krigen.
– Noe av det viktigste vi har lært, er hvordan vi skal nærme oss mennesker i lidelse, og lære å være gode lyttere, forteller Boris.
– Vi har begge erfart hvordan Guds ord bringer håp og trøst til krigsofre og flyktninger, som er i ferd med å gå til grunne, enten fysisk eller mentalt, sier Julia.
En russer i teamet
Olga er blant deltakerne i kurset. Hun er russer, og født i Sibir, men gift med en ukrainsk mann.
– Som russer følte jeg en veldig skyld for krigen og lidelsene. Jeg hadde jo ikke noe med krigen å gjøre. Likevel gråt jeg hver gang jeg så det russiske passet mitt, forteller hun.
– Første gang jeg deltok på traumekurs, opplevde jeg likevel støtte og omsorg i det kristne fellesskapet. Gud helbredet meg, og jeg forsto at jeg ikke tilhørte dem som skaper smerte, men dem som kommer med hjelp og omsorg, forteller hun.
