Trofast kamp for Guds ord

Det er fredag og jeg har gått en tur rundt i en by et sted i Sentral-Asia. Moskeen er aldri langt unna, men jeg undrer meg. Selv om det er fredag, muslimenes helligdag, er arbeidet i gang over alt, og jeg hører ikke et eneste bønnerop.

Dame på grønnsaksmarked

En sekulær stat

Over 90 prosent av folket her kaller seg muslimer, men dette er en sekulær stat, der religion og stat er skilt fra hverandre. Ikke alle er fornøyd med det, så for drøyt 20 år siden begynte det voldelige aksjoner for å gjøre disse landene til muslimske stater. Og de mangler ikke ressurser. Pengene strømmer inn fra gulfstatene for å bygge moskeer – det må finnes minst én i den minste landsby. Men den mer radikale delen av islam stenges ute fra landet, og mange islamske lærde er utestengt. Det er også bøkene de har skrevet. Det er denne begrensningen i religionsfriheten som også har rammet de kristne.

Sentral-Asia er en historie om dører som åpnes og dører som lukkes.

Bernt G. Olsen - Bibelmisjonsleder

Dette er ikke ett land, men en region med omkring 70 millioner mennesker. Denne delen av Sovjetunionen var i hovedsak muslimsk da de sentralasiatiske republikkene fikk sin frihet i 1991. Styresettet er i varierende grad autoritært, bare Kirgisistan har noe som kan likne et demokrati. Om lederne i disse områdene gjerne kaller seg muslimer, er de moderate.

Jeg skriver disse linjene mens jeg ennå befinner meg i regionen. Dette er første gang etter pandemien at vi har anledning til å møtes med bibelselskapene her. Gjensynsgleden er stor, og for alle er det godt å komme sammen igjen. Det har ikke vært lett. Stort sett har alle kirker vært stengt, slik det også var i Norge. Mange her har vært syke, og her ble nedstengningen sett på som nok et forsøk på å begrense kirkene og de kristne.

Det har de god grunn til å anta, for de siste 20 årene har vært en historie om forfølgelse, stengte kirker og pastorer som ble bøtelagt og fengslet. Dette er en historie om mange kristne som har forlatt hjem-landet for å bosette seg i deler av verden hvor forholdene er enklere. Fordi de er forfulgt, har det vært enkelt å få visum til mange vestlige land.

Kirker i vekst

Så er det også en fortelling om kirker som blir fylt av nye mennesker. De med russisk bakgrunn har reist, i stedet har kirkene blitt fylt av folk med en annen bakgrunn: Tadsjikisk, turkmensk, kirgisisk, aserbajdsjansk, usbekisk, karakalpakisk, kasakhisk ... og jeg kunne fortsette å ramse opp flere språkgrupper. De største av disse har gitt navn til landene i regionen. Felles for alle folkene er at de tradisjonelt har vært muslimer, og for 30 år siden visste vi ikke om noen kristne blant dem.

Nå teller de titusener, kanskje flere hundre tusen. Det er en fantastisk vekst, og det skal vi være dypt takknemlige for. Men det er også en annen side ved dette:

–Kom og se varelageret vårt, sier en lokal leder her.

–Hvorfor det? spør jeg – der har jeg vært før.

–Vi må vise deg at det snart er tomt. Vi har nesten ingen bibler igjen. Jeg har møtt biskoper som sier de sårt trenger flere bibler. En enkelt ønsker seg hele 5000 eksemplarer, men flere av dem sier nå at det først og fremst er behov for Det nye testamentet.

Hvorfor er det slik?

«Her er Bibelen mer verdt en gull,» sa en pastor til meg en gang. – Bibelen setter mennesker fri, den gir tro og håp, og den formidler et budskap om kjærlighet, et budskap som er helt annerledes enn det folk her ellers hører. Dette er også folkegrupper som i tiden under sovjet-ateismen hadde et svakt forhold til sin tro. Fremdeles er de svært åpne, også for evangeliet. Derfor haster det med å gi dem gudstro, særlig fordi de er utsatt for en intens påvirkning fra muslimske ledere med uendelig med utenlandske penger – oljepenger fra Gulfen.

Nå er dette også en historie om myndig-heter som gjør mye for å stikke kjepper i hjulene for produksjon og import av bibler. Bibelen må godkjennes, det må søkes tillatelse til å innføre den, og det er bare lov til å importere et begrenset antall, som er mye mindre enn behovet.

Da er det godt vi har versjoner som kan lastes ned på telefonen. Det er vi glade for. Men her jeg sitter nå, blir du bøtelagt og kanskje fengslet hvis de finner en digital utgave på mobiltelefonen din – for denne bibelutgaven er ikke godkjent av myndighetene.

«Fremdeles er folkeslagene i Sentral-Asia svært åpne, også for evangeliet. Derfor haster det med å gi dem Guds ord, særlig fordi de er utsatt for en intens påvirkning fra muslimske ledere med tilgang til en uendelig strøm av utenlandske penger – oljepenger.»

-

Bibelselskapenes funksjon

Det er dette vi har bibelselskapene til. De arbeider trofast med å få tillatelse til å importere bibler. De produserer alt de kan av hefter, barnebibler og annet de får lov til å lage. De kjemper hele tiden for å få tillatelser til det som skal utgis, også digitalt.

Dette trenger de vår hjelp til. Vi kan gi dem penger til bibler, til lokal produksjon og vi kan støtte dem og be for dem, så de får styrken og klokskapen de trenger når de må kjempe mot myndighetene om å få tillatelser.

Når jeg forsøker å finne årsaken til at dette er så vanskelig, er svaret samstemt fra alle land i regionen: Myndighetene begrenser tilgangen på litteratur også for den radikale delen av islam, for den er de redde for. Alle skal behandle alle likt, og i forsøket på å gjøre likt, rammes oftest de kristne som aldri har ønsket noe annet enn å leve i fred, og gjennom sine liv få vitne for andre.