– Ved fronten I Øst-Ukraina finnes det i dag ikke en eneste ikke-troende, ikke blant soldatene - og heller ikke blant sivilbefolkningen som har erfart krigens grusomheter.

Det sier Victoria Raychenets, som selv har opplevd dramatiske døgn på flukt, og nå arbeider blant dem som sitter fast i krigens redsler.

De siste månedene har hun og barna hennes vært bosatt som flyktninger på Karmøy i Norge.

Etter ankomsten til Norge fikk Victoria et engasjement for Det Norske Bibelselskap, der hennes arbeidsområde er å møte mennesker i krise med Guds ord.

– Jeg har møtt mennesker som har sett krigen i hvitøyet, og min mann har mange ganger formidlet fortvilelsen og redselen soldatene i krigstjeneste opplever hver dag. Når livet og familien din står på spill, da er det kun Gud som gir håp, sier hun.

Kvitteringen

Før krigen med Russland brøt ut, var folket i Ukraina antakelig mindre bekymret enn mange andre i Europa.

– Myndighetene i landet vårt ønsket vel ikke å skremme innbyggerne, og trusselen fra øst ble underkommunisert. Vi lever likevel i en verden som blir stadig mer globalisert. Derfor tok det ikke lang tid før også vi i Kiev skjønte alvoret av situasjonen, sier Victoria.

Victoria har fortsatt kvitteringen fra en lokal bensinstasjon i Kiev. For henne har den blitt et konkret symbol på Guds omsorg og inngripen.

– Dagen før krigsutbruddet, onsdag 23. februar, var jeg på veg hjem med bilen da jeg la merke til det røde varsellyset på dashbordet som viste at bensintanken nesten var tom.

I samme øyeblikk hadde hun sin mann Anatoliy på øret i mobiltelefonen, og nevnte det for ham.

– Ikke bekymre deg, sa han

– Det er sent nå, jeg fyller tanken i morgen.

Samtidig fikk Victoria en følelse over seg, som hun i de kommende ukene og månedene skulle oppleve flere ganger.

– Jeg merket at dette med bensinen ikke kunne vente, så jeg stoppet ved nærmeste stasjon og fylte tanken full før jeg kjørte videre hjem til leiligheten vår.

Bibelgruppa

Samme kveld hadde hun invitert noen kvinner til bibelgruppe, som jevnlig samles i hjemmet til Anatoliy og Victoria.

– På nyhetene hørte vi at russiske tropper hadde tatt stillinger ved grensene både i øst og nord, forteller Victoria.

– Vi var redde, og derfor ble vi værende sammen lenger enn vanlig. Anatoliy kom sent hjem, og slo seg i lag med oss. Foran vinduene, og med tente stearinlys, delte vi bekymringer, tanker – og vi ba for hverandre.

Ekteparet kom seg først til sengs etter at kvinnene hadde gått hjem, ca. klokka to om natta. Bare to og en halv time senere blir de vekt av eksplosjoner og bomber.

Krigen var et faktum.

– Klokken fem den morgenen var alle bensinstasjoner stengt, forteller Victoria.

Gud hadde sørget for drivstoff til bilen som de neste dagene skulle bli hennes, barnas og to ungjenters tilholdssted.

– Da trusselen først gikk opp for oss, levde vi som om tiden vi hadde igjen var våre siste dager. Mange mennesker søkte til kirkene for å finne trygghet og trøst i fellesskapet om Guds ord.

– Jeg kan ikke flykte

Først til Butsja

Victorias foreldre har et romslig hus i Butsja, en by like nord for hovedstaden Kiev, og første etappe av fluktreisen gikk dit.

– Først tenkte jeg at vi kunne bli værende i denne byen gjennom hele krigen. Men nok en gang fikk jeg en uro over meg. En stemme befalte meg å reise videre, sier hun.

På vegen fra Butsja plukket vi opp noen ungjenter uten familie.

Victoria kjører videre.

– Idet vi forlater Butsjas grenser ser vi helikoptrene som begynner å slippe bomber over byen

Internasjonale medier har senere formidlet hva som skjedde i Butsja:

«Det ble funnet massegraver med nærmere 300 sivile pluss mange sivile døde ukrainere i gatene. Dette ble dokumentert med bilder og videoer av mange nyhetsbyråer og medier,» skriver Wikipedia.

Med en bensintank som begynner å tømmes, fortsetter Victoria å kjøre mellom småbyene nord for Kiev, og velger deretter å sette kursen mot Belarus (Hviterussland).

Konvoiene kommer rett imot

– En bred, god veg leder direkte fra Kiev mot Hviterusslands grense. Vi kjørte nordover med håp om å slippe over grensa i nord, forteller Victoria.

Da de er halvvegs mot grensa, ringer Anatoliy:

– Nettavisene melder at russiske styrker har brutt fram over grensa mot Hviterussland i nord, og er på veg mot Kiev, sier han.

Det går én eneste hovedveg på denne strekningen. Victoria, barna og jentene kjører nå mot den russiske konvoien som kommer direkte imot dem.

– Hva skal jeg gjøre? spør Victoria.

– Jeg vet ikke, svarer Anatoliy.

Victoria øker hastigheten. Men idet hun kommer til et vegkryss, tar hun av mot venstre – og inn på en smalere veg.

– Idet vi svinger inn, og har kjørt noen hundre meter, ser vi den russiske konvoien passere bak oss, og fortsette rett fram mot Kiev. Nok en gang reddet Gud oss, sier Victoria.

Tilbake på Karmøy

Vi vender tilbake til Karmøy, og Victoria i dag. Her bor hun med sine to barn.

– En prest fortalte meg en gang: «Når man er i en håpløs situasjon, og ute av stand til å ta avgjørelser, da skal du legge det hele i Guds hånd. Han vil gi deg svar på retningen du skal ta og valgene du skal gjøre. Når du da får svar, forstår du at du handler etter Guds vilje». I løpet av krigen, flukten og flyktningtilværelsen, har Victoria fått slike svar gjentatte ganger.

– Det er en av grunnene til at jeg vil ramme inn kvitteringen fra bensinstasjonen fra den 23. februar. Den er et bevis for at dette er sant, forteller Victoria.

Traumelindring

Allerede før krigsutbruddet arbeidet Victoria med traumelindring blant mennesker i Ukraina. Selv om fullskala-krigen i Ukraina først brøt ut i 2022, har det vært krigshandlinger i landet siden 2014. Det finnes mange krigsenker og farløse barn. Det finnes også voldsoffer og andre som kun gjennom Guds ord kan se framtid og håp.

– Allerede før krigsutbruddet har jeg selv, mange ganger, merket hvordan Gud har grepet inn i mitt liv, og gitt meg svar – og desto større fortvilelsen og maktesløsheten har vært, jo tydeligere har han pekt ut vegen jeg skulle velge, sier Victoria.

Victoria brenner for Bibelen, og er overbevist om at Gud har pekt ut retningen hun og mannen har tatt. Hun er nå ansatt i Det Norske Bibelselskapet for å arbeide med traumelindring («trauma–healing») både blant ukrainske flyktninger og andre mennesker som har gjennomgått dramatiske og livsendrende opplevelser.