Ofte stilte spørsmål om Bibelen

Nye bibellesere blir ofte rådet til å starte med et av de fire evangeliene i Det nye testamentet. Der får en raskt den viktigste kunnskapen om Bibelens hovedperson, Jesus. Bøkene er dessuten lette å lese, fordi de for det meste består av fortellinger. Evangeliet etter Markus er det korteste av de fire evangeliene. Det tar bare omkring to timer å lese det.

For 70 år siden skrev biskop Eivind Berggrav, som da var formann i Bibelselskapet: «Det er alltid best å begynne med Jesus selv. Du tror du vet alt om ham. Du vil da bli overrasket hvis du tar et evangelium i sammenheng, kapittel for kapittel.» Han gir det rådet å starte med å lese Markusevangeliet, deretter et annet evangelium.

Etter Markusevangeliet kan en lese et av de lengre evangeliene, som Evangeliet etter Lukas. Her finner en noen av de mest kjente fortellingene om Jesus, som juleevangeliet (kap. 2), fortellingen om den barmhjertige samaritan (kap. 10) og fortellingen om den bortkomne sønnen (kap. 15). I Evangeliet etter Matteus finner en andre kjente tekster, som Bergprekenen (kap. 5-7). Både Matteus- og Lukasevangeliet inneholder dessuten fortellinger om da Jesus ble født.

Det er svært krevende å starte i Første Mosebok og lese hele Det gamle testamentet. Mange synes det er lettere å lese noen av de kortere bøkene først, som fortellingene om Rut og Ester, eller profeten Jona. I tillegg kan en lese Salmenes bok, som er full av bønner som har blitt bedt av både jødene og de kristne helt siden Bibelens tid.

Den mest brukte bibeloversettelsen på norsk språk kalles Bibel 2011. Det er denne som brukes i de fleste kirkesamfunn, blant annet i Den norske kirke. Den er lett å lese og finnes på både bokmål og nynorsk.

Bibel 2011 er resultatet av et 11 år langt arbeid som involverte 48 mennesker og kostet 30 millioner kroner. Det er en populær og god oversettelse som er gjort ut fra de beste, vitenskapelige tekstutgavene på hebraisk og gresk.

Bibelselskapet selger også eldre oversettelser, fra 1930 og 1978/85 på bokmål, og fra 1938 og 1978/85 på nynorsk. Oversettelsene fra 1930 og 1938 har et eldre, mer tradisjonelt bibelspråk og er vanskeligere å lese for mennesker i dag.

Oversettelsen Norsk Bibel (1988/2007) blir ikke gitt ut Bibelselskapet. Dette er en oversettelse som ligger noe nærmere det tradisjonelle bibelspråket fra Bibelselskapets 1930-utgave, men som følger moderne rettskrivning. Den finnes på både bokmål og nynorsk.

Oversettelsen Bibelen Guds Ord (1997/2017) blir heller ikke gitt ut av Bibelselskapet. Dette er også en oversettelse som ligger noe nærmere det tradisjonelle bibelspråket enn Bibel 2011. Den finnes bare på bokmål.

På nordsamisk finnes det to oversettelser. Den første nordsamiske oversettelsen kom ut i 1895 og har en sterk posisjon i samisk kirkeliv. Men den oppleves som svært vanskelig å forstå av yngre bibellesere. Den nye oversettelsen Biibbal 2019 er resultatet av et 32 år langt samarbeid mellom bibelselskapene i Norge, Sverige og Finland. Den er også resultatet av et viktig språklig grunnlagsarbeid innenfor hele det nordsamiske språkområdet. Den er lett å lese og anbefales for nye bibellesere, konfirmanter, barn og unge.

Den kristne bibelen har to deler. Den første delen er identisk med jødenes hellige skrifter, som kalles Tanakh. I kristen sammenheng kalles denne delen av Bibelen for Det gamle testamentet. Dette er den største delen av den kristne bibelen. De 39 bøkene handler om Israels historie fram til 400-tallet f.Kr. Enkelt sagt kan en si at Det gamle testamentet handler om Guds historie med sitt folk før Jesus ble født.

Bibelens andre del består av skrifter som er unike for kristendommen. Dette er den minste delen av den kristne bibelen. De 27 bøkene handler om livet til Jesus fra Nasaret, om de første disiplene hans og om kristendommens tidligste historie fram mot år 100 e.Kr. Enkelt sagt kan en si at Det nye testamentet handler om Guds historie med sitt folk fra Jesus ble født.

For en bibelleser er det viktig å både skjelne mellom og holde de to delene sammen. Mange tekster i Det gamle testamentet skildrer forhold og skikker i Israels historie som ikke er forpliktende for kristne i dag. Derfor er det viktig å skjelne mellom delene. Men mange tekster i Bibelen peker framover og bakover mot hverandre, med allusjoner, sitater og billedbruk som dukker opp flere steder. Disse sammenhengene finnes på tvers av de to delene i Bibelen.

I kristen tradisjon har en særlig sett mange tekster i Det gamle testamentet som forbilder og profetier som peker fram mot Jesus. Dette er også et motiv som Jesus selv nevner (se for eksempel Joh 5,46-47 og Luk 24,25-27). I tillegg siterer forfatterne i Det nye testamentet mye fra Det gamle testamentet, ofte for å vise at disse ordene peker fram mot Jesus. Derfor er det viktig å se de to delene av Bibelen i sammenheng.

Fire ikke-kristne forfattere i årene rundt år 100 e.Kr. omtaler Kristus og de kristne. De fire er den jødiske historikeren Josefus, som skriver ca. 94 e.Kr., den romerske politikeren og forfatteren Plinius den yngre, som skriver ca. 111 e.Kr., og de romerske historikerne Tacitus og Sveton, som skriver ca. 116 og 121 e.Kr.

Ingen av de fire er kristne. Tvert imot omtaler de kristendommen med distanse og forakt. De kaller troen for en skadelig overtro. Likevel viser de gjennom det de skriver at de har mye kunnskap om de kristne. Siden de ikke har noen interesse av å forsvare den kristne tro, regnes det de skriver som pålitelig informasjon:

Alle fire kaller gruppen for kristne, og at de har navnet sitt fra Kristus (eller Krestus). Tre av dem kaller troen for en skadelig overtro. Tre nevner en romersk keiser som kjenner til de kristne: Plinius brevveksler med keiser Trajan (98–117 e.Kr.), Tacitus skriver at keiser (54–68 e.Kr.) Nero anklaget de kristne for bybrannen i 64 e.Kr., og Sveton nevner både keiser Claudius (41–54 e.Kr.) og keiser Nero.

To av dem skriver at Kristus ble dømt under Pontius Pilatus, og at han ble korsfestet. To skriver at troen på Kristus ennå finnes på deres egen tid. To av dem nevner at kristne blir stilt for retten, og at de blir torturert. I tillegg nevner minst dem at navnet hans var Jesus, at han underviste og gjorde under, at de kristne kommer sammen for å tilbe Kristus – og en rekke andre opplysninger.

Til sammen 30 slike opplysninger om de kristne kommer de fire forfatterne med. Dette er opplysninger som tydeligvis er allmenn kunnskap i Romerriket. De fire forfatterne gir oss derfor et godt grunnlag for å si at troen på Kristus og de kristne var allment kjent i Romerriket.

"Bibelen" kommer fra det greske ordet bíblia som betyr "bøkene". Ordet står altså opprinnelig i flertall og viser til at Bibelen er en samling av mange ulike bøker. Denne bruken av ordet er trolig påvirket av jødenes bruk av "Skriftene" som navn på hele elelr deler av sin skriftsamling, som vi kaller Det gamle testamentet.

Det greske ordet bíblia stammer i sin tur fra papyrusplanten, som en laget skrivematerialet papyrus av. En laget papyrusark av kjernen i stilken til papyrusplanten, og denne kjernen ble kalt bíblos. Ordet har gitt navn til både Bibelen, til bibliotekene og til navnet på en bokelsker, som ofte kalles bibliofil.

Et annet navn på Bibelen er "Den hellige Skrift". Dette brukes ofte som undertittel i Bibelen, særlig i eldre utgaver. Ordet "Skriften" kommer fra et gresk ord som brukes mange steder i Det nye testamentet: grafæ. Dette ordet har gitt navn til grafikk, grafisk design og "kalligrafi", som betyr vakker skrift.

Hele Bibelen er oversatt til ca. 700 språk. I tillegg er hele Det nye testamentet oversatt til ca. 1500 språk. På 1200 andre språk er det oversatt minst en bok i Bibelen. Til sammen er deler av Bibelen oversatt til ca. 3400 av verdens ca. 7100 språk. Siden Bibelen er oversatt til alle de største språkene i verden, har ca. 95 prosent av verdens befolkning hele Bibelen på et språk de kan forstå. Det pågår i dag arbeid med en bibeloversettelse til ca. 2200 språk. Dette tallet omfatter både språk som får sin første bibel, og språk hvor Bibelen blir oversatt på nytt.

I Norge er hele Bibelen oversatt til bokmål (tidl. riksmål) i 1904 (revidert i 1930), i 1978 (revidert i 1985) og 2011, og til nynorsk (tidl. landsmål) i 1921 (revidert i 1938), 1978 (revidert i 1985) og 2011. Hele Bibelen ble oversatt til nordsamisk i 1895 og 2019. Til lulesamisk ble Det nye testamentet oversatt i 2003, og det pågår arbeid med oversettelse av Det gamle testamentet. På sørsamisk er Markusevangeliet oversatt i 1993, og alle tekstene i kirkeåret i 2018. Det pågår arbeid med å oversette resten av Det nye testamentet.

På tegnspråk er Lukasevangeliet utgitt på DVD i 2004. Det pågår arbeid med bibeloversettelse i samarbeid med Døves menighet.

Mange steder, både i kirker og i media, har det blitt arrangert sammenhengende høytlesning av Bibelen som helhet. Slik høytlesning tar ca. 80-85 timer. Det tar 20-24 timer å lese bare Det nye testamentet høyt. Tiden for de fire evangeliene er: Matteus: ca. 2 timer og 50 minutter; Markus: ca. 1 time og 50 minutter; Lukas: ca. 3 timer og 10 minutter; Johannes: ca. 2 timer og 15 minutter. Å lese hele Bibelen stille tar kortere tid, kanskje bare 50 timer for en rask leser.

En norsk bibel er på ca. 1400 sider, avhengig av skriftstørrelse og bokformat. Den har 1189 kapitler (1334 hvis en regner med Apokryfene), 31 173 (35 526) vers, ca. 740 000 ord og ca. 3 millioner bokstaver. Både hebraisk og gresk, språkene som Bibelen er skrevet på, er svært konsise språk, og en trenger flere ord for å si det samme på norsk. Derfor er det færre enn 740 000 ord i Bibelen på originalspråkene.

Hvert år selges og distribueres det trolig mellom 50 og 60 millioner bibler i verden. Av disse blir ca. 34 millioner distribuert av de 149 nasjonale bibelselskapene, resten av andre utgivere. I mange land blir prisen på en bibel subsidiert av gaver fra kristne i andre land. Norske givere er med og gjør biblene billigere i ca. 40 land hvert år gjennom gaver til Bibelselskapet.

I Norge blir det solgt mellom 50 og 60 tusen bibler i året gjennom Bibelselskapet, og ca. 15 000 nytestamenter. Det blir også gitt ut bibler fra to andre utgivere i Norge, Norsk Bibel og Hermon forlag.

De to hoveddelene av Bibelen er skrevet på hvert sitt språk: Det gamle testamentet (GT) er skrevet på hebraisk. Noen deler av GT er skrevet på arameisk, som er i nær slekt med hebraisk. Arameisk var talemålet i Galilea da Jesus vokste opp der. Hebraisk er et semittisk språk. Det består av 24 konsonanter og skrives fra høyre mot venstre. De to første skrifttegnene heter alef og bet. Herfra har vi ordet alfabet som brukes om rekken med bokstaver.

I middelalderen gikk hebraisk ut av bruk som talespråk, og språket ble hovedsakelig bevart i de hellige jødiske Skriftene, og gjennom kommentarer til Skriftene andre bøker som var skrevet av rabbinere og skriftlærde. De skriftlærde jødene som tok vare på den hebraiske bibelteksten i middelalderen, ble kalt masoreter. Den hebraiske teksten fra denne perioden kalles derfor masoretteksten. I denne perioden ble den hebraiske skriften utstyrt med aksenter og tegn over og under tegnene som fortalte hvilke vokaler som skulle brukes når en uttalte dem.

I moderne tid har hebraisk på nytt blitt tatt i bruk som talespråk i staten Israel, i en modernisert utgave hvor det er konstruert en rekke nye ord på grunnlag av gamle verb og ordrøtter.

Det nye testamentet (NT) er skrevet på gresk. Det greske språket som var i bruk rundt Middelhavet i det første århundret e.Kr., blir kalt koiné-gresk. Det betyr "allmenn gresk" og er en noe forenklet utgave av det greske språket fra den klassiske perioden i århundrene f.Kr. Koiné-gresk var et fellesspråk som ble brukt i områdene rundt Middelhavet når en skulle drive handel og kommunisere på tvers av landegrenser og kulturer. Det ble brukt på en lignende måte som engelsk blir brukt i vår tid.

I det greske språket i NT, særlig i Markusevangeliet, kan en finne innslag av arameiske ord. Dette kommer av at arameisk var talemålet til Jesus og disiplene hans. Disse ordene opptrer i sitater fra Jesus som ikke er oversatt til gresk. En finner slike arameiske ord i Markus 5,41 (talita kumi), 7,34 (effata), 14,36 (abba) og 15,34 (Eloï, Eloï, lema sabaktani). Disse ordene regnes som et tegn på at de som skrev evangeliene, ennå kunne huske noen ord fra Jesu egen munn.

En regner med at det tar ca. 15 år å oversette hele Bibelen til et nytt språk. Hvis en kan nøye seg med å revidere en eksisterende oversettelse, kan en regne med å bruke bare halvparten så lang tid. Arbeidet med den nyeste norske oversettelsen av hele Bibelen, Bibel 2011, startet i januar 2000 og ble fullført i 2011. Dette arbeidet startet som en revisjon, men utviklet seg til å bli en helt ny bibeloversettelse.

Likevel finnes det mange eksempler på at det tar mye lenger tid å oversette en hel bibel. Da den første Bibelen som var oversatt fra grunnen av i Norge, kom ut i 1904, var arbeidet med Det gamle testamentet påbegynt allerede på 1850-tallet. Og da det kom en helt ny nordsamisk bibel i 2019, var det gått 32 år siden arbeidet startet i 1987. Det er særlig i de tilfeller da en må drive et nyskapende språklig arbeid samtidig med bibeloversettelsen, at en må regne med å bruke mer enn 15 år. Slik var det både da den første Bibelen på norsk kom ut, og da den første nordsamiske bibelen på 124 år ble laget (den forrige kom ut i 1985).

Etter den lutherske reformasjonen i 1537 fikk alle landene i Norden hele eller deler av Bibelen på sitt eget språk i løpet av 1500-tallet: Sverige i 1541, Danmark i 1550, Finland i 1548 og Island i 1584. Men siden Norge var i union med Danmark, var det den danske Bibelen som ble brukt i kirkene i Norge, og Bibelen ble ikke oversatt til norsk før i siste halvdel av 1800-tallet.

Den første hele bibeloversettelsen som ble gjort fra grunnen av i Norge, var den nordsamiske bibelen fra 1895. Mye av arbeidet var gjort av Lars Jacobsen Hætta, som var dømt for mord etter opprøret i Kautokeino i 1852. Den første hele bibeloversettelsen på norsk språk som var gjort i Norge, var oversettelsen til riksmål (senere: bokmål) som kom ut i 1904. I 1921 kom den første hele bibeloversettelsen til landsmål (senere: nynorsk). Disse oversettelsene ble revidert i 1930 og 1938.

Det nye testamentet ble oversatt på nytt i 1959/1961, i den såkalte Ungdomsoversettelsen. Det kom helt ny oversettelse av hele Bibelen til bokmål og nynorsk i 1978 og 2011. For tiden pågår det arbeid med å oversette Det nye testamentet til lettlest norsk, et arbeid som forventes å være ferdig i 2023.

De eldste biblene som inneholder både Det gamle og Det nye testamentet, er fra midten av 300-tallet e.Kr. De kalles Codex Vaticanus og Codex Sinaiticus. Begge ble oppdaget på 1800-tallet. Begge bøkene er skadet og inneholder ikke lenger alle arkene, men de har opprinnelig inneholdt hele Bibelen på gresk. Før 300-tallet, da en tok i bruk tynt pergament, hadde en ikke skrivematerialer som kunne klare romme hele Bibelen i én bok. I en tidlig kristen menighet var det vanlig at en hadde bøkene som i dag utgjør Bibelen, fordelt i flere bind.

Det gamle testamentet er opprinnelig skrevet på hebraisk og ble siden oversatt til gresk og latin. Det finnes mange eksemplarer av Det gamle testamentet på gresk og latin fra middelalderen. De eldste manuskriptene av den hebraiske bibelteksten som finnes i dag, er omkring tusen år gamle. Den såkalte Aleppo-kodeksen fra 930 e.Kr. inneholdt opprinnelig hele Det gamle testamentet, men den ble skadet i et opprør på slutten av 1940-tallet og er i dag ufullstendig.

Den såkalte Leningrad-kodeksen er datert ca. 1008-1009 e.Kr. og er det eldste helt komplette eksemplaret av Det gamle testamentet som finnes i dag. Den jødiske skikken med å begrave utslitte skriftruller kan forklare hvorfor det ikke finnes noen eldre eksemplarer. Leningrad-kodeksen inneholder den vanlige hebraiske bibelteksten som blir brukt som grunnlag for bibeloversettelser i dag. Denne teksten blir så korrigert ut fra nyere funn av tidlige bibeltekster, som funnet av Dødehavsrullene og gamle eksemplarer av den greske oversettelsen Septuaginta.

De eldste eksemplarene av tekstene i Det nye testamentet er fra 100-tallet e.Kr., men dette er mindre fragmenter av utslitte bøker og boksider. Det finnes flere store tekstfunn fra 200-tallet e.Kr. som til sammen inneholder mer enn 40 prosent av teksten i vårt NT. De eldste eksemplarene som inneholder tilnærmet hele teksten til Det nye testamentet, uten skader av noe slag, er de greske biblene Codex Vaticanus og Codex Sinaiticus fra 300-tallet (se ovenfor).

Hvordan kan vi vite at bøkene i Bibelen ikke er blitt forfalsket? En kan jo tenke seg at noen av skriverne som laget nye avskrifter av bibeltekstene i middelalderen, kan ha forandret på teksten. For de fleste skriftene en har fra antikken (ca. 700 f.Kr. - 500 e.Kr.) er dette et stort problem. Forskerne har ingen eksemplarer å studere fra de første århundrene etter at et verk ble skrevet. De kan ikke vite om det er forandret.

Men slik er det ikke med Bibelen. Vi har tilgang til en overflod av manuskripter. Mens de fleste bøker fra antikken er bevart i ti eller kanskje tjue manuskripter, finnes det nesten seks tusen greske manuskripter til Det nye testamentet. Mens forskere oftest må nøye seg med avskrifter som ligger 800-1000 hundre år etter originalen i tid, har forskerne på Det nye testamentet tilgang til manuskripter som ligger bare 200-300 år etter originalen i tid.

For noen deler av Det nye testamentet dreier det seg om en tidsavstand fra bøkene ble skrevet, til den tidligste avskriften vi har i dag, på bare noen ti-år. Til Johannesevangeliet finnes det papyrusfunn som blir datert bare 30-40 år senere enn den tiden en regner med at evangeliet ble skrevet, ca år 90 e.Kr. Forskere på Det nye testamentet er altså i en situasjon som forskere på andre bøker fra antikken bare kan drømme om:

De kan sammenligne manuskripter fra vest i Romerriket med manuskripter fra øst. De kan sammenligne manuskripter skrevet på pergament med manuskripter skrevet på papyrus. De kan sammenligne manuskripter fra 1200-tallet med manuskripter fra 500-tallet. de kan sammenligne manuskripter fra 800-tallet med de tidligste funnene fra 100- og 200-tallet. Og de kan se hvor like tekstene er.

Det de ser, er at selv om det er tusenvis av variasjoner i skrivemåten av ord og setninger, har det aldri skjedd en reell forfalsking av tekstene. De variasjonene en finner mellom tekstene, er ikke større enn det en kan vente etter over tusen år med kopiering for hånd. Tekstene har det samme innholdet, de samme poengene og det samme bildet av hvem Jesus er, samme hvilket århundre de stammer fra. Det finnes ikke noe grunnlag for å si at tekstene er blitt grunnleggende forandret eller forfalsket gjennom historien.

På 1800-tallet mente mange teologer at det siste av de fire evangeliene, Johannesevangeliet, ikke ble skrevet før rundt år 150-160, altså mer enn 100 år etter Jesu tid. Men arkeologiske funn på 1900-tallet har gjort det umulig å datere noen av evangeliene så sent. Et funn av en liten bit av et Johannesevangelium ble i 1935 datert til ca. 125 e.Kr. Dette funnet gjorde at mange forskere måtte tenke nytt om dateringen av evangeliene.

I dag vil forskerne datere dette funnet nærmere midten av 100-tallet. Likevel vil slike tidlige funn av evangelier presse dateringen av når evangeliene ble forfattet, bakover i tid. For når et eksemplar av Johannesevangeliet var i bruk i øvre Egypt, så tidlig som midt på 100-tallet, må evangeliet være forfattet mye tidligere, senest rundt år 100. Det er da en helt fra oldkirken har ment det ble skrevet.

Men når det siste evangeliet er skrevet rundt år 100, må de tre første evangeliene dateres enda tidligere, til årene mellom år 60 og 100 Det er umulig å gi en helt sikker datering, men både Matteus- og Lukasevangeliet siterer Markus, så Markus må være skrevet først, kanskje så tidlig som på 60-tallet. Matteus- og Lukasevangeliet dateres ofte til ca. år 80-90 e.Kr.

I oldkirken regnet en med at Markus skrev ned det som apostelen Peter hadde fortalt, enten helt på slutten av livet hans, eller like etter at han ble drept. Peter ble drept i år 64, så dette tilsier at Markusevangeliet kan være fra 60-tallet. Da befinner vi oss bare 30-40 år etter Jesu tid. I dag har folk ingen problemer med å huske viktige ting som skjedde for 30-40 år siden. På samme måte tilsier den korte tidsavstanden, fra Jesus levde til bøkene om ham ble skrevet, at de er svært tidlige kilder til kunnskap om hvem Jesus fra Nasaret var.

Mange spør seg om ordene i Bibelen kan bety hva som helst, bare en tolker dem lenge nok. Men det meste i Bibelen er lett å forstå og kan ikke tolkes på forskjellige måter. Bibeloversetterne sitter ikke og klør seg i hodet ved hver eneste setning og lurer på hva ordene skal bety. Stort sett har de fleste setninger en klar betydning – og bare en.

For eksempel er det ingen tvil om hva Bibelen sier når Jesus er i en båt på sjøen, bølgene slår inn over den og han stiller stormen (Mark 4,35-41). Teksten kan ikke bety noe annet enn det du leser i en norsk bibel. Det er ikke tvil om at ordene skal oversettes med «båt», «sjø» og «bølger».

Men hvordan teksten skal brukes i forkynnelsen i det enkelte kirkesamfunn, det er et annet spørsmål. Det er ikke Bibelselskapets oppgave å bestemme. Vår oppgave er å oversette Bibelen og gjøre den tilgjengelig for alle som ønsker seg en.

Enkelt sagt kan vi si at forskjellene i tolkning oppstår av tre ulike grunner: Fordi vi er usikre på om vi har forstått teksten riktig, fordi alle oversettelser av Bibelen er forskjellige, og fordi vi som leser, også er forskjellige.

For det første kan det være vanskelig å vite om vi har forstått teksten riktig. For Bibelen er skrevet på et språk som ikke er vårt morsmål, og vi forstår det ikke like godt som de første leserne. Forfatterne som hadde disse språkene som morsmål, døde for to tusen år siden, og vi kan ikke spørre dem hva de mente med det de skrev.

Derfor kan det hende at vi går glipp av små nyanser i språket, som ordspill. Som når Jesus sier at vi må bli født «på ny» (Joh 3,3). Det samme ordet betyr også «ovenfra». Så hva skal en velge? De første leserne skjønte kanskje om det skulle bety «på ny» eller «ovenfra», eller så frydet de seg over ordspillet og forsto at begge betydningene spilte med.

For det andre er teksten oversatt til utrolig mange språk. På alle disse språkene må noen nyanser nødvendigvis bli forskjellige. Den nyeste statistikken viser at en eller flere bøker i Bibelen nå er oversatt til ca. 3400 språk. Hele Bibelen finnes i dag på 700 språk. Bibelen er den boken i verden som er oversatt til flest språk.

Alle disse språkene er utrolig forskjellige. Mange har en helt annen oppbygning enn hebraisk og gresk, som Bibelen er skrevet på. Noen språk har ikke tallord, eller så mangler de sentrale begreper som, synd, tilgivelse og nåde.

Andre språk er så avanserte at det er vanskelig å velge det rette av flere ord, for eksempel når språket mangler et felles ord for «bror», men bare har «storebror» og «lillebror». Da må oversetteren prøve å finne ut hvem som var eldst av disiplene Jakob og Johannes. Var det den som ble nevnt først av dem?

For det tredje blir Bibelen tolket forskjellig fordi vi mennesker er forskjellige. Når vi kommer til bibelteksten, har vi med oss noen forestillinger som vi ubevisst ønsker å få bekreftet.

Løsningen på dette er ikke å hevde at vi ikke er forutinntatt, men å spørre oss selv. «Hvilke tanker har jeg med meg, og hvordan påvirker de hvordan jeg leser denne teksten?» Da blir vi våkne og bevisste bibellesere og har større sjanse til å få tak i hva teksten egentlig sier.

For meningen i teksten ligger ikke i det blå, men i de ordene og setningene som er valgt. Noen steder er ordene vanskelige å forstå, men vanligvis må vi innrømme at meningen er lett å få tak i. Problemet er kanskje at vi skulle ønske at teksten sa noe annet.

Som forfatteren og humoristen Mark Twain sa: «Mange har problemer med alt i Bibelen som de ikke forstår. Jeg for min del har mye større problemer med det jeg faktisk forstår. For eksempel at jeg skal elske mine fiender.»

De fleste skriftlige kildene som omtaler Jesus, er skrevet av folk som kjente ham. Dette gjelder særlig for de fire evangeliene i Bibelen. Men noen av kildene kommer fra folk som ikke trodde på Jesus, og som motarbeidet den kristne troen. De kildene er ekstra interessante. Felles for dem er at de forteller hvem Jesus var, og hva han var kjent for. De er ikke enige i at han er en gud. Men ingen av dem påstår at han ikke har levd.

Den jødiske historikeren Josefus forteller rundt år 90 om den gangen Jakob ble dømt til steining. Når Josefus skal forklare hvem denne Jakob var, skriver han at han var «bror til Jesus, han som ble kalt Kristus». Her refererer Josefus til noe som tydeligvis var allment kjent: De som leste boken hans, visste hvem Jesus var, at han var en kjent person, og at han ble kalt for «Kristus».

Et annet sted gir Josefus et referat av livet til Jesus, slik det var kjent i samtiden: Han forteller at Jesus var en stor lærer som fikk mange tilhengere, og han ble kalt for «Kristus». Josefus forteller videre at Jesus ble dømt til å bli korsfestet, av Pilatus. Men de som var glade i Jesus, mente at Jesus hadde vist seg levende for dem den tredje dagen. De som kaller seg kristne, finnes ennå i dag, skriver Josefus. Han drar ikke i tvil at det har skjedd, men skriver som om det var kjent stoff.

Den romerske historikeren Tacitus har en liknende omtale av Jesus, i år 116: Tacitus forteller at de kristne har navnet sitt etter «Kristus», som ble dømt til døden av Pontius Pilatus, den tiden keiser Tiberius styrte. Og han forteller videre at troen på Jesus spredte seg fra Judea – og til og med helt til Roma. For de aller fleste som levde i antikken, finnes det ikke en eneste skriftlig kilde. Men om Jesus finnes det så mange kilder, både fra tilhengere og motstandere, at seriøse historikere ikke er tvil: Jesus har virkelig levd.

Noen tenker at en ny bibeloversettelse blir oversatt fra den forrige oversettelsen. En slik måte å oversette Bibelen på ville vært totalt uforsvarlig. Etter at teksten hadde gått gjennom fem, 10 eller 15 ledd med nye oversettelser, ville den fjerne seg så langt fra utgangspunktet at den ble ugjenkjennelig. I stedet går bibeloversetterne så langt tilbake i historien som vi kan komme, til de aller tidligste og beste manuskriptene som vi har tilgang til. For Det nye testamentet snakker vi da om greske manuskripter fra lenge før boktrykkerkunsten ble oppfunnet.

Den mest berømte bibeloversettelsen i verden er den engelske King James-oversettelsen som kom ut i 1611. Den gangen kjente en ikke til så mange greske manuskripter som en gjør i dag, og ikke så gamle manuskripter. King James-oversettelsen ble gjort ut fra en gresk tekst som bygde på bare sju greske manuskripter. De tidligste av disse var fra 1000-tallet e. Kr.

I dag kjenner vi nesten 6000 greske håndskrifter til Det nye testamentet. De eldste av disse ligger bare 50 til 100 år etter originalene i tid. De gir oss en mye større trygghet for at den teksten vi oversetter fra, ligger så nær originalen som mulig. Alle disse tekstene blir sammenlignet, og der det finnes forskjeller mellom dem, kan forskerne oftest fastslå hvilken variant som ser ut til å være den mest opprinnelige. Da går de ikke bare ut fra hvor mange manuskripter som har en tekstvariant, men også hvor gamle de er.

Grunnteksten er en vitenskapelig utgave. Det vil si at den er resultatet av arbeidet til hundrevis av forskere, fra mange land og gjennom mer enn 150 år. Teksten bygger på nesten 6.000 manuskripter. Ca. 70 av dem er fra 300-tallet og 200-tallet e.Kr., og noen få fra 100-tallet e. Kr. Der hvor det er forskjeller mellom manuskriptene, går forskerne vitenskapelig fram for å fastslå hva som er den eldste og mest opprinnelige teksten.

Den vitenskapelige grunnteksten er resultatet av dette arbeidet. Den gjengir teksten i sin mest opprinnelige form. Alle moderne bibler blir oversatt direkte fra denne grunnteksten. De som leser Bibelen i dag, kan derfor være sikre på at teksten ikke er forandret gjennom mange ledd med oversettelser, men at den er resultatet av et vitenskapelig arbeid med alle de eldste og beste manuskriptene vi har i dag.

Mange tenker seg at bibeloversettelse foregår som «hviskeleken». De ser for seg at Bibelen blir oversatt fra en utgave til den neste i en lang, lang rekke, og at innholdet blir mindre og mindre pålitelig, etter som århundrene går. En tenker seg kanskje at det er 20-30 ledd mellom originalen og den nyeste norske utgaven. Da er det ikke rart om folk tenker at innholdet må bli forandret etter hvert.

Det er heldigvis ikke slik Bibelen blir oversatt. Den blir ikke oversatt fra den forrige bibelutgaven, men fra det vi kaller grunnteksten. I Det gamle testamentet er grunnteksten skrevet på hebraisk, og i Det nye testamentet er den skrevet på gresk.

Grunnteksten er en vitenskapelig utgave. Det vil si at den er resultatet av arbeidet til hundrevis av forskere, fra mange land og gjennom mer enn 150 år. Teksten bygger på nesten 6.000 manuskripter. Ca. 70 av dem er fra 300-tallet og 200-tallet e.Kr., og noen få fra 100-tallet e. Kr. Der hvor det er forskjeller mellom manuskriptene, går forskerne vitenskapelig fram for å fastslå hva som er den eldste og mest opprinnelige teksten.

Den vitenskapelige grunnteksten er resultatet av dette arbeidet. Den gjengir teksten i sin mest opprinnelige form. Alle moderne bibler blir oversatt direkte fra denne grunnteksten. De som leser Bibelen i dag, kan derfor være sikre på at teksten ikke er forandret gjennom mange ledd med oversettelser, men at den er resultatet av et vitenskapelig arbeid med alle de eldste og beste manuskriptene vi har i dag.

Noen har den holdningen at moderne bibelvitenskap fjerner seg lengre og lengre bort fra den opprinnelige bibelteksten. Sannheten er tvert motsatt: Alle de gamle funnene av manuskripter til Bibelen, og det nøyaktige, vitenskapelige arbeidet med disse tekstene, har ført oss nærmere og nærmere de opprinnelige tekstene, som de første forfatterne i Bibelen skrev ned. Vi har aldri vært nærmere enn i vår egen tid.

I spenningsromanen DaVinci-koden av Dan Brown blir det hevdet at de fire evangeliene etter Matteus, Markus, Lukas og Johannes ble tatt inn i Bibelen i forbindelse med kirkemøtet i Nikea i år 325 e.Kr. Før denne tid skal det ha vært fire andre evangelier i Bibelen. Denne teorien er så allment kjent at svært mange tror at dette stemmer.

Det er riktig at det ble holdt et stort kirkemøte i Nikea i år 325 e.Kr. Men møtet handlet ikke om hvilke bøker som skulle være med i Bibelen. De ca. 300 biskopene som var samlet, bestemte blant annet et felles tidspunkt for påskefeiringen, og de vedtok en felles trosbekjennelse (den nikenske). Spørsmålet om innholdet i Bibelen var ikke tema.

De siste 100 årene er det funnet ca. 70 greske manuskripter fra før år 300 som inneholder bøker i Det nye testamentet. Flere av manuskriptene inneholder de fire evangeliene. Funnene er fra 100- og 200-tallet e.Kr. Derfor går det an å sammenligne og se om disse gamle bøkene inneholder de samme evangeliene som står i Bibelen i dag.

Svaret er entydig: Ingen av disse tidlige greske manuskriptene inneholder noen andre evangelier enn de fire som står i Bibelen i dag. De inneholder evangeliene etter Matteus, Markus, Lukas og Johannes. Vi kan si med sikkerhet: De fire evangeliene i Bibelen ble ikke byttet ut under kirkemøtet i Nikea.