Synagogens sabbatsarv minner om at det finnes en side ved vår tid som ikke er penger, en tid som ikke er forgjengelig, den tid som Gud og mennesket har felles, og den tid der Gud gjør noe med oss.

Skaperens nærvær feires med skaperens gaver, med et festmåltid på sabbatskvelden. Gjennom dette måltidet ble gleden over Herrens nærvær uttrykt på konkret vis.

Sabbatsmåltidet er – med voksne og barn, slektninger og venner og uventede gjester – et fellesskap preget av det bibelske ord. Her er bønn, her er sang, og her er samtale om «det som hører Gud til».

På Herrens dag skal vi være opptatt av Herrens gjerninger - gjerninger som i åndelig og fysisk forstand bringer ny helhet inn i våre egne og andre menneskers liv.

Men hva så med søndagen? Hvorfor feirer vi den første dag i uken dersom Jesus er sabbatens dypeste innhold og oppfyllelse?

Én dag skal vi få kalle Herrens dag. Én dag i uken skal gi rom i tiden for Herrens nærvær, slik at dette nærværet følger oss alle dager, og slik at vi får leve som nye skapninger hver dag.