3: Ordet og åpenbaringsgleden

En bok skrevet av Ole Christian M. Kvarme, utgitt på Verbum forlag i 1992. Gjengitt på bibel.no 2021.

Et bord dekkes til måltid med mange til stede

Om det er noe som preger sabbatsgleden i den jødiske tradisjon, så er det helligelse av dagen med det bibelske ord, både i familiens fellesskap i hjemmet og fremfor alt i synagogen. For det er Guds Ord som formidler Guds nærvær begge steder. Her kunne det være fristende å sitere katekismens forklaring til det tredje bud for å angi sabbatens preg:

Katekismens forklaring til det tredje bud

Du skal holde hviledagen hellig.
Hva er det?
Vi skal frykte og elske Gud,
så vi ikke forakter samlingen om Guds Ord,
Men holder Ordet hellig, hører det og lærer det med glede.

I det første århundre skriver den jødiske historiker Josefus Flavius om sabbaten forteller at Moses har lært folket «å avstå fra arbeid på sabbaten for at de skal samles og i fellesskap lytte til Loven og studere den sammen». Gudsordet sentrale plass i sabbatsfeiringen blir også understreket av rabbinske lærde i nytestamentlig tid, i middelalderen og opp til våre dager. To bibelkommentarer fra middelalderen sier det slik:

To bibelkommentarer fra middelalderen

«Gud sa til Moses på Sinai: Gå ned fra fjellet og sørg for samlinger på sabbaten, slik at kommende generasjoner også vil samles på sabbaten for å studere Loven i fellesskap.»

«Sabbaten og festene ble gitt til Israel av den ene grunn at de skal hengi seg til studiet av Loven, siden det er så mange som er så travelt opptatt ellers i uken og ikke har noe tid til regelmessig studium av åpenbaringsordet. Men på sabbaten og festene er alle frie til å lytte ot til å studere Loven.»

Sammen om Guds Ord – i hjemmet

Sabbatsmåltidet er – med voksne og barn, slektninger og venner og uventede gjester – et fellesskap preget av det bibelske ord. Her er bønn, her er sang, og her er samtale om «det som hører Gud til». Davidssalmene er et sentralt element i jødisk folklore, og sabbatssalmene – salme 92 og 93 samt 95 til 99 – synges ofte i jødiske hjem på sabbatskvelden. Med sitt grunntema gir disse salmene et fortettet inntrykk av sabbatens innhold: Herren er konge, jorden skal juble!

Sabbatssalmer

1En salme. En sang for sabbatsdagen.

Les i nettbibelen

1Herren er konge! Han har kledd seg i høyhet, Herren har kledd seg i kraft og spent beltet om livet. Verden står fast, den skal ikke rokkes.

Les i nettbibelen

Her må vi understreke at barna har sin naturlige plass i fellesskapet og i feiringen. Et av de vakreste øyeblikk på sabbatskvelden (Sabbatskvelden er fredag kveld ved solnedgang. Jødene regner døgnet fra solnedgang til solnedgang; jfr 1 Mos 1,4) er foreldrenes velsignelse av barna. Vi kjenner dette øyeblikket fra filmatiseringen av Shalom Aleikhems «Spelemann på taket» - med melkemannen Tevje, kona og døtrene i landsbyen Anatevka. Når foreldrene legger hendene på barna, drar de dem inn i den helliges Guds nærvær og inn i gudsfolkets historie:

Må Gud la deg bli som Efraim og som Manasse!
Må Gud la deg bli som Sara og Rebekka, som Rakel og Lea.
Herren velsigne deg og bevare deg!
Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig!
Herren løfte sitt ansikt på deg og gi deg fred!

Av hvert ord som kommer fra Guds munn

Men sabbatens ubestridte høydepunkt er lesningen fra Skriften i synagogens gudstjeneste lørdag formiddag. Denne gudstjenesten varer gjerne i to og en halv time og beveger seg fremover med bølger av lovsang og bønner. Hovedelementene i synagogens gudstjeneste går tilbake til bibelsk tid, og en enkel oversikt over disse seks elementene viser hvordan vår kristne gudstjeneste har sine røtter:

  • Bekjennelse: «Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én.» Når denne fundamentale trosbekjennelse fra Det gamle testamentet blir lest (5 Mos 6,4f), blir den også knyttet sammen med andre bibeltekster.
  • Bønn: den såkalte attenbønn, som har fått dette navnet på grunn av bønnens atten ledd, har mange elementer til felles med vårt Fadervår.
  • Salmer: et stort antall salmer fra Salmenes bok blir sunget eller resitert.
  • Skriftlesning: med ett langt hovedavsnitt fra Loven – de fem mosebøker, - og en tilleggslesning fra profetebøkene i det gamle testamentet.
  • Preken: en aktuell utleggelse av bibeltekstene for den særskilte sabbatsdagen.
  • Velsignelse: den aronittiske velsignelsen som ble uttalt over barna på sabbatskvelden, blir nå uttalt over folket i sin helhet: «Herren velsigne deg og bevare deg!» (4 Mos 6, 24).

Om synagogene langsomt fylles under gudstjenestens første del, så er de som regel fulle når den tre kvarter lange skriftlesningen finner sted. Denne skriftlesning atskiller seg imidlertid fra den tekstlesning vi er vant til i våre gudstjenester, og er på sett og vis et drama som involverer hele folket. De benytter ikke vanlige bøker, men store vakre, håndskrevne skriftruller. Disse skriftrullene oppbevares i Torah-skapet – i åpenbarings-skapet – foran i synagogen og åpnes når skriftlesningen skal begynne. Synagoge-forstanderen og hans medhjelpere tar de to skriftrullene med henholdsvis Mose-bøkene og Profet-tekstene ut av skapet og bærer dem rundt i synagogen i en prosesjon preget av glede og lovsang. Menighetslemmene berører da gjerne skriftrullene med sine bønnesjal og fører så sjalet opp til munnen sin – ikke som et magisk kyss, men som et tegn på at dette ordet er den rette føde for deres liv: «Mennesker lever ikke bare av brød, men av hvert ord som kommer fra Herrens munn» (5 Mos 8,3).

Ikke bare av brød

5. Mosebok 8,3

Les i nettbibelen.

3Han ydmyket deg; han lot deg sulte, og han lot deg spise manna, en mat som verken du eller dine fedre kjente til. Slik ville han la deg forstå at mennesket ikke lever bare av brød; mennesket lever av hvert ord som kommer fra Herrens munn.

Vanligvis er det syv menn som deltar i lensingen fra Mosebøkene, og en person leser stykket fra profet-bøkene. I tillegg er det vanlig at to personer kontrollerer at Skriftens ord blir lest korrekt. For hver person som deltar, og for hvert avsnitt som blir lest, er det først en velsignelsesbønn og deretter en takkebønn for det evige liv som Gud ved sitt ord har plantet i folkets midte.

Det er alltid en ære å bli kalt opp til lesepulten for å lese et avsnitt fra loven eller fra profetene. Når en person har avsluttet sin lesning og går tilbake til sin plass i synagogen, blir han møtt av smil og håndtrykk som en takk for at han har gitt menigheten del i Guds ord. Jeg skal aldri glemme det strålende ansiktet til en av våre naboer i Jerusalem en sabbats formiddag. Da hun kom ut av synagogen i vårt nabolag etter sabbatsmorgens gudstjeneste, fikk hun øye på vår familie og kom springende imot oss. Uten å hilse oss med det vanlige «Shalom», utbrøt hun med et strålende smil: «Å, dere skulle vært i synagogen i dag og hørt mine tvillinger lese fra Skriften!»

Menighetens og de ti skriftlesernes aktive deltakelse gjør skriftlesningen i synagogen til et kollektivt drama som forener folket og fornyer deres identitet som Guds folk. Gleden er både til å ta og føle på over at Gud nå er nærværende og taler til folket og med folket.

En bibelsk vandring: oaser i tiden

Synagogen har inndelt de fem Mosebøkene i 5 avsnitt, slik at de i løpet av ett år leser gjennom hele Moseloven. I tillegg leses det også avsnitt fra profet-bøkene. I løpet av synagogens bibelske år lar skriftlesningen dermed folket delta i en bibelsk vandring: fra skapelse og fall til kallelsen av Abraham, fra utferden fra Egypt og åpenbaringen på Sinai og gjennom ørkenen frem til det punkt da folket skal tre inn i det gode landet. Sabbaten med dens skriftlesning blir da også beskrevet som «en oase i tiden» for folket: en oase på folkets ørkenvandring gjennom historien – der oasen ikke bare gir næring fra troens kilder, men også bestemmer folkets reiserute gjennom historien. Sabbaten og bibelordet gir folket del i en bibelsk vandring sammen med Guds folk til alle tider.

En bibelsk helligdom: hjemme i Skriften

Med denne sammenhengende lesning av Moseloven og Profetene sabbet etter sabbat, år etter år, er det neppe tilfeldig at så mange jøder «er hjemme» i Skriften – med de bibelske personer som «samtidige personer»: de har Abraham som far og og Moses som læremester, de har David som poetkonge og Amos, Jesaja og Jeremia som trøstere og formanere. Elie Wiesel har på forskjellig vis beskrevet denne nærheten til det bibelske persongalleri i den jødiske tradisjon:

Elie Wiesel beskriver børheten til det bibelske persongalleriet i den jødiske tradisjon

«Jødisk historie utfolder seg i nuet. Idet den avviser mytologien, påvirker denne historie våre liv og former vår rolle i samfunnet. Jupiter er et symbol, men Jesaja er en røst, en samvittighet. Mars døde uten noensinne å ha levd, men Moses forblir en levende person. Hans kall til folket i Egypt om å bryte opp fra slaveriet, gir gjenklang hos oss i dag… Takket være Abraham, hvis blikk er vår guide, takket være Jakob, hvis drøm holder oss trollbundet, mangler vår virkelighet verken mysterium eller mening… En jødes drøm er knyttet til Davids kongedømme, og han føler større nærhet til profeten Elia enn til sin nabo… Jakobs stige bryter gjennom hans netter, Israels fortvilelse er en byrde han må bære. Han vet at å tale om Moses er å følge ham til Egypt og dernest ut av Egypt… Job er vår samtidige.»

Lesningen av Guds Ord i gudstjeneste-fellesskapet har reist en helligdom over folkets liv og over deres vandring. Det er ikke en helligdom og en virkelighet atskilt fra den konkrete historie og fra tidens kår, men en virkelighet som stadig har brutt inn i deres historiske kår. Den har gjort Guds rike nærværende og formet deres vandring i tiden mot det gode landet. Derfor sies det også i den jødiske tradisjon: det er ikke vi som har båret Ordet gjennom århundrene, det er ordet som har båret oss på vår vandring.

Arven fra synagogen

Det er få steder i den kristne kirkes liv hvor arven fra synagogen er så tydelig som nettopp her: i gudstjenesten og dens skriftlesning og i kirkeårets bibeltekster. Men når den tidlige kirke overtar denne arven, blir den omformet av Herrens dag og det evangeliske år. Nå er det evangeliet om Jesus Kristus som gir innholdet til Herrens dag, og evangelietekstene om Jesus Kristi liv bestemmer rytmen i vår vandring i tiden. Men de gammeltestamentlige tekstene er fremdeles med og sørger for at vår vandring sammen med den oppstandne Kristus samtidig er en vandring sammen med Guds folk i frelseshistorien.

De østlige, ortodokse kirker har på mer konkret vis enn vi tatt vare på arven fra synagogenes skriftlesning. Deres gudstjeneste er preget av den samme glede når de tar imot Guds Ord og gjør ordets åpenbaringskarakter synlig. Evangelie-boken bæres i «den store prosesjon» fra alteret gjennom ikonostasen (Ikonostase er en vegg med ikoner, hellige bilder, mellom det hellige og det aller helligste i ortodokse kirker) og holdes åpen frem for menigheten, som bøyer seg og tegner korsets merke over seg selv. Nå kommer den oppstandne Kristus, han som er Guds Ord og Guds lys, og han lar nå Guds herlighet skinne inn i våre hjerter og gir oss del i det guddommelige liv.

I sin prosesjon med evangelieboken har de ortodokse kristne tatt vare på et paulinsk perspektiv på den hellige lesning. Paulus er opptatt av en dyp forskjell på synagogens lesning av Den hellige skrift og den som skjer i den kristne menighet. I synagogen ligger det nemlig et slør over forsamlingens øyne. Annerledes er det i den kristne menigheten:

Hellig lesning

18Og vi, som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd.

Les i nettbibelen

6For Gud, som sa: «Lys skal stråle fram fra mørket», han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi ansikt skal lyse fram.

Les i nettbibelen

Bibelglede i kirke og hjem

Paulus taler om at vi skal gjøre jødene misunnelige for å vekke dem til tro på evangeliet. Men i møte med synagogens sabbatsarv må jeg innrømme min misunnelse over deres smittende bibelglede og bibelordets plass i folkets liv. Når jeg ser frem mot Herrens dag, lengter jeg derfor også etter en feiring som kan skape bibelglede og lyst til Guds Ord i menighetens fellesskap som vel som i våre hjem. Jeg tror det kan være på sin plass å spørre om vårt gudstjenesteliv skaper nysgjerrighet på bibelordet og lyst til å leve Guds Ord. I dag (1992) vet vi at 85% av det som kommer til kirke søndag formiddag, gjør det med et ønske om å få møte Guds ord. Derfor lengter jeg etter en søndagsfeiring som kan fornye en gammel kristen arv: der gudstjenestens skriftlesning og forkynnelse skaper ringer i vannet, med bibellesning og bibelsamtale i hjemmene og i de kristne husfellesskap. Ikke for bokens skyld, men for at vi skal få leve i lyset fra Den oppstandne, og for at den bibelske helligdom skal reise seg over oss – for at Kristus og Guds folk skal følge oss på vår vandring i hverdagen.


Les videre