1: En Helligdom i tiden

Synagogens sabbatsarv minner om at det finnes en side ved vår tid som ikke er penger, en tid som ikke er forgjengelig, den tid som Gud og mennesket har felles, og den tid der Gud gjør noe med oss.

Et bord dekkes til måltid med mange til stede

Vi er vant til å assosiere sabbaten med et tungt åk av bud og forskrifter. Men den jødiske sabbat er ikke preget av tungsinn. En av de første ting vi la merke til blant jøder i Israel da vår familie flyttet dit ned i 1975, var den glede som strålte i ansiktene deres når det ble tale om sabbaten. Det er et bibelsk uttrykk som gjengir sabbatens preg i alle i alle jødiske talemåter. Det er: Oneg Shabbat – Sabbats glede.

Utrykket sabbats-glede er hentet fra Jesaja-boken. Profeten taler om at folkets liv skal gjenreises i løftets land, og han taler om den rette sabbats-feiring: Jes 58,13-14

Sabbats-feiring

Jesaja 58,13–14

Les i nettbibelen.

13Om du slutter å tråkke på sabbaten og gjøre som du vil på min helligdag, men kaller sabbaten en lyst og Herrens helligdag ærverdig, om du holder den i ære og ikke går dine egne veier, gjør som du vil og taler tomme ord, 14da skal du ha din lyst i Herren. Jeg lar deg ri over høydene i landet og spise av arven etter Jakob, din far. For Herrens munn har talt.

Sabbats-gleden er fremfor alt en glede i Gud, det er en glede som setter Herren i sentrum, en glede over Den Helliges nærvær i sitt folk.

Glede i Herren

Det er denne gleden som preger sabbaten når den feires både i hjem og synagoge. Om ettermiddagen, før sabbaten begynner, blir gjerne Salomos høysang lest i hjemmet – denne boken som handler om «kongen som kommer til sin elskede», og som i den jødiske tradisjon forteller om kjærlighetsforholdet mellom Gud og Israels folk: Høys 1,4; 2,10; 5,2.

Les mer

4Ta meg med! La oss løpe! Kongen har ført meg inn i sine rom. La oss juble og glede oss over deg, la oss prise din kjærlighet høyere enn vin. Med rette liker de deg.

Les i nettbibelen

10Min kjæreste tar til orde og sier: 11Nå er vinteren omme, regnet er forbi, det er borte.

Les i nettbibelen

2Jeg sover, men hjertet våker. Hør, min kjæreste banker på.

Les i nettbibelen

Like før solen går ned, tenner moren de to sabbats-lysene i hjemmet. Slik skapelsen og den guddommelige åpenbarings historien begynner med ordene «La det bli lys!», slik skal Guds lys og gleden over Guds skaperverk og Guds frelse fylle hjemmet denne dagen. Når sabbatslysene blir tent, ber moren samtidig om at Gud nå må ta bolig i hjemmet:

Universets Herre!...
Må en strøm av liv og overflod
og en himmelsk velsignelse komme
over meg og mine!
Vis deg nådig mot oss,
slik at du er nær og bor iblant oss!
La fred, lys og glede
for alltid bo i vårt hjem.
For hos deg er livets kilde,
i ditt lys ser vi lys!

Sabbaten og Guds nærvær ønskes også velkommen i synagogens gudstjeneste på fredag kveld. Idet solen går ned og kveldens mørke legger seg over jorden, snur synagoge-menigheten seg mot mørket i vest og ønsker sabbaten med Guds lys og Guds herlighet velkommen med en gammel sabbats-bønn:

Gammel sabbatsbønn

Kom, min venn, til møte med bruden,
la oss hilse sabbaten velkommen!

Rist av støvet, våkn opp!
Kle deg i festdrakt, mitt folk!

Våkn opp, for ditt lys kommer!
Reis deg og lys! Våkn opp!

Våkn opp, stem opp en sang!
Den Eviges herlighet åpenbarer seg over deg!

Kongen kommer

Sabbaten er en annerledes dag, og den jødiske tradisjon forklarer gjerne lengselen og forberedelsen til den dagen med en lignelse som vi drar kjensel på fra Jesu lignelser:

«En konge sendte bud til sine undersåtter at han ønsket å komme på besøk. De vise i byen holdt da opp med sine private sysler og arbeidet iherdig for å forberede mottakelsen av den kongelige gjest. Dåren, derimot, foretok seg lite med tanke på kongens komme. Da kongen kom, irettesatte han dårene, og de bad ham om tilgivelse og lovet heretter å vise ham respekt. – På samme vis har Herren kunngjort for oss at han gjester oss på sabbaten. Og noen av oss forbereder oss hele uken på å ta imot sabbaten og dens hellighet.»

Engelen kommer

Et karakteristisk element i denne betoningen av Guds komme og hans hellige nærvær på sabbatsdagen er det at Guds engler da også ønskes velkommen i hjemmet. Englene har dermed en fast plass i den jødiske spiritualitet, og det er et betagende øyeblikk når familiens ved opptakten til sabbatsmåltidet synger en velkomstsang for Guds engler, Shalom aleikhem:

Shalom aleikhem

Fred være med dere,
dere tjenende engler
dere engler fra det høye,
fra Kongen
som er Kongenes Konge,
Den Hellige – velsigner være han!

Velsign oss med fred,
dere tjenende engler,
dere engler fra det høye,
fra kongen
som er Kongenes Konge,
Den Hellige – velsignet være Han!

Hellighet i tiden

Det er med basis i denne tradisjonen at den jødiske teologen og tenker Abraham Joshua Heschel har preget utrykkene «En helligdom i tiden» og «Evighet i tiden» om sabbaten. Det er få jødiske teologer som i nyere tid har brettet ut innholdet i den bibelsk-jødiske sabbat som denne amerikanske rabbiner og filosof. «Sabbaten er vår store katedral,» sier Heschel. Han mediterer over sabbaten som utrykk for at Gud søker felleskap med mennesker. Gud søker menneskets kjærlighet som svar på sitt nærvær og sin kjærlighet. For å illustrere dette forteller Heschel en rabbinsk lignelse.

«I begynnelsen var tiden én, den var evig. Men den udelte, evige tid var ikke brakt inn i et forhold til rommets verden. Derfor ble tiden delt opp i syv dager og gikk inn i er intimt forhold til rommets verden. For hver ny dag ble nye sider ved skaperverket til, unntatt på den syvende dag. Sabbaten ble en ensom dag. Det kan lignes med en konge som hadde syv sønner. Til seks av dem gav kongen av sin rikdom, men den yngste fikk kongeverdighet. De seks eldste fant sine ektefeller, men han som var adlet og hadde fått kongeverdighet, han forble uten make.

Rabbi Shimon ben Yochai sier: Da alt var skapt, plederte den syvende dag: Universets Herre, alt som du har skapt, er skapt i par. Hver dag gav du en ektefelle, men jeg forble alene. Da svarte Gud: Israels menighet skal være din ektefelle.»

Det finnes altså en lengsel i verden, sier Heschel, Guds og sabbatens lengsel etter mennesket. Når sabbaten derfor feires, er det glede i himmelen. Dette kommer til uttrykk i bønnene i gudstjenesten på sabbats-kvelden:

«Din Gud vil glede seg over deg,
Slik som en brudgom fryder seg over sin brud…
Med evig kjærlighet har du elsket Israels hus…»

Det er i dette perspektivet Heschel retter søkelyset mot vårt forhold til tiden. Våre samfunn har ofte oppnådd store tekniske og materielle fremsteg ved at vi har ofret tid – kanskje den viktigste ingrediens i tilværelsen. For Heschel er dette et grunnproblem i dagens samfunnsliv. Han sier:

«Tiden er hjertet i tilværelsen. Tiden er dens ide ved vår virkelighet der målet ikke er å ha, men å være, ikke eie, men å gi, ikke kontrollere, men å dele.»

Det er derfor ikke overraskende når Heschel hevder at Bibelen er mer opptatt av tid enn av rom.

De gamle religioner i Midt-Østen hadde skapelsesberetninger som kan minne om skapelsesfortellingen i Bibelen. Men målet og høydepunktet i de fororientalske skapelsesberetninger er annerledes. Høydepunktet her er som regel byggingen av tempel-helligdom, og dette tempel skal være et sted og en bolig for gudene. I den bibelske skapelsesfortelling er derimot høydepunktet skapelsen av en dag: En dag som Gud og mennesket skal ha sammen, og som de skal feire i fellesskap (1 Mos 2,3).

En dag blir skapt

1. Mosebok 2,3

Les i nettbibelen.

3Gud velsignet den sjuende dagen og helliget den. For den dagen hvilte han fra hele sitt arbeid, det som Gud hadde gjort da han skapte.

Samtidig understreker Heschel at første gang Bibelen benytter ordet hellig, er det om sabbaten: «Gud velsignet den syvende dagen og lyste den hellig.» Fra skapelsens begynnelse var det én hellighet i verden: en hellig dag – en helligdom i tiden. Derfor kan også Heschel si at sabbaten er jødedommens store katedral.

Helligelse av livet

I møte med sine hellenistiske omgivelser i Alexandria på Jesu tid måtte jøden Philo forsvare sabbaten. Sabbatshvilen gir ny kraft til ukens arbeid og virksomhet, var Philos argument, - den første moderne begrunnelse for hviledagen. Dette hellenistiske nytte-perspektiv har også bestemt vår forståelse av søndagen som hviledag. Men den bibelske sabbat her et dypere perspektiv. Heschel understreker at sabbaten ikke er en hellig dag med hvile primært for arbeidets skyld. Nei, der en dag med helligelse av livet og en hvile for livets skyld.

En av Heschels elever, den israelske professor Pinchas Peli, understreker: Når helligdagen inntrer, og når Gud er nær, da skal mennesket legge av seg sin yrkes-aktivitet og sin yrkes-identitet og bli – ikke «det som gjør», men – «den som er» et menneske skapt i Guds bilde. Sabbaten med Guds nærvær skal feires for at mennesket skal fornyes sin fundamentale identitet – som «den det er, skapt i Guds bilde». Vi har gjerne trodd at det viktigste spørsmål i forbindelse med den jødiske sabbat er hva man skal gjøre og ikke gjøre på denne dagen. Nei, det viktigste er dette: hva Guds nærvær på sabbatsdagen gjør for mennesket og med mennesket.

Dette innholdet i sabbaten gjør feiringen til noe mye mer enn hvile fra det ukentlige arbeid. Det er en innholdsfylt deltakelse i sabbatsgleden, og denne gleden har både diakonal, økologisk og liturgisk sprengkraft. Men før vi går inn på disse sider ved sabbatens innhold, tar vi steget over i vår Kristustro og i Herrens dag.

Vi ser Herrens herlighet

Det er ikke tilfeldig at vi hører kristologiske undertoner i de bønner som bes når moren tenner sabbatslysene, og når synagoge-menigheten ønsker sabbaten og Guds herlighet velkommen. Den bibelsk-jødiske sabbatsteologi er bakgrunnens-melodi til Johannesprologen når de synger om det sanne lys som skinner i mørket, og munner ut i dette klimaks:

Herrens herlighet

Johannes 1,14

Les i nettbibelen.

14Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.

Gjennom det meste av gudsfolkets historie i det gamle testamentet er først møteteltet(tabernaklet) i ørkenen og dernest templet i Jerusalem Guds bolig og stedet for åpenbaringen av hans herlighet. I den rabbinske og tidlige jødedom knyttes altså dette nærværet til sabbatsdagen, som også blir en dag til feiring av skapelsen og av Guds Ord. Det er i dette perspektivet den rabbinske sabbats-teologi også blir bakgrunns-melodi for Johannesprologen med dens fokus på Ordet og lyset, på Guds nye bolig blant menneskene og den enestående herlighetsåpenbaring gjennom hans Sønn: Jesus Kristus er sabbatens oppfyllelse, og i ham utfoldes nå også dens innhold. Den evige Gud har kommet inn i tiden, ja, på radikalt vis har Gud i Kristus brutt inn i det menneskelige liv.

Hos Paulus er denne oppfyllelsen av og identifikasjonen med sabbaten ført videre, med en visjon av den oppstandne Kristus. Paulus taler om en herlighet som er større enn den gamle pakts, han taler om den Oppstandnes nærvær når Skriftens ord leses, og Guds herlighet som stråler frem i verden på nytt vis.

Paulus om herligheten

18Og vi, som uten slør for ansiktet ser Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til dette bildet, fra herlighet til herlighet, og dette skjer ved Herrens Ånd.

Les i nettbibelen

6For Gud, som sa: «Lys skal stråle fram fra mørket», han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi ansikt skal lyse fram.

Les i nettbibelen

Dersom sabbatens to grunntema er den evige og hellige Guds nærvær og menneskets fundamentale identitet som skapt i Guds bilde, så finner disse tema sin umiddelbare fortsettelse i feiringen av Herrens dag, søndagen: Dette er dagen for Herrens oppstandelse, når vi i oppstandelsens lys feirer den levnedes Guds nærvær og vår fundamentale identitet som «nye skapninger i Jesus Kristus». Men da må vi også spørre: hvor er det blitt av den glade feiring av denne større herligheten, den overstrømmende søndagsglede?

En hellig dag

Den oppmerksomme bibelleser vil her kanskje spørre: Den hellige Guds nærvær – er det bare glede? Er det ikke også et dypt alvor knyttet til møte med den hellige Gud? Da Jesaja ble møtt av Gud i tempelet og hørte serafenes sang: «Hellig, hellig, hellig er Herren Sebaot,» utbrøt han:

Hellig, hellig, hellig

Jesaja 6,3

Les i nettbibelen.

3De ropte til hverandre: «Hellig, hellig, hellig er Herren Sebaot. Hele jorden er full av hans herlighet.»

Har ikke dette konsekvenser for feiringen av Guds nærvær på Herrens dag?

Det er et poeng i synagogens sabbatsfeiring at denne dagen er en dag uten syndsbekjennelse. Mens synagogens gudstjeneste og jødisk andaktsliv de andre dagene er preget av sterk syndsbekjennelse, så skal sabbaten også i det henseende være en annerledes dag. Sabbaten forutsetter syndsbekjennelsen, den forutsetter at mennesker er forsonet med sin Gud og med sine medmennesker og nettopp derfor kan glede seg over den hellige Guds nærvær.

Det er på linje med den forståelsen at også vår gudstjeneste søndag formiddag begynner med syndsbekjennelsen. Det som imidlertid er annerledes i nytestamentlig kristendom, er at Guds nærvær i Jesus Kristus betyr at vi har vår delaktighet i det messianske syndstilgivelsens rike – i Jesus Kristus får vi leve i syndenes tilgivelse. I vår lutherske tradisjon pleier vi å si at vi er «samtidig rettferdige og syndere» (Simul justus et peccator).

Men i denne tradisjonen har vi også hatt en tendens til å betone vår syndige natur, slik at vi har mistet den dype og frigjørende glede over å være rettferdiggjort i Jesus Kristus. Nettopp Herrens dag med feiringen av Jesu seier og oppstandelse skulle gjøre at bekjennelsen og møtet med den hellige Gud førte oss inn i denne dype og frigjørende glede: som rettferdiggjorte syndere og nye skapninger i Kristus – i en overstrømmende søndagsglede.

Søndagens evangelium

Synagogens sabbatsarv minner om at det finnes en side ved vår tid som ikke er penger, en tid som ikke er forgjengelig, den tid som Gud og mennesket har felles, og den tid der Gud gjør noe med oss. I evangeliet heter det: «Tiden er kommet! Guds rike er nær!»

Vi har i flere tiår vært så opptatt av å fjerne grensene for det vi ikke skal gjøre på søndagen, at vi nå oppslukes av alt det vi kan og bør gjøre på søndagen. Og så har vi glemt det vesentligste: Hva vil Herrens nærvær på Herrens dag gjøre for meg og med meg?

De ortodokse kirker understreker at vi skal få lov til å feire gudstjeneste og søndag ved å synke ned i «en hellig stillhet», der Gud kommer til oss og åpenbarer seg gjennom sitt ord og sin tale. «Stillheten med Guds ord skaper et hellig rom i en persons liv,» sier John Breck. Jeg lengter etter denne stillheten og et hellig rom i tiden, en Herrens dag der vi ikke bare får se Guds usynlige nærvær og høre hans tale, men der lyset fra Kristi ansikt skinner inn i våre liv og skaper og former oss etter hans bilde.


Les videre