Men hva så med søndagen? Hvorfor feirer vi den første dag i uken dersom Jesus er sabbatens dypeste innhold og oppfyllelse?
Vi er framme ved den siste stasjonen på vår vandring, den siste replikkveksling i vår dialog mellom sabbaten og Herrens dag. Her skal også spørsmålet stilles om det fundamentale forhold mellom sabbat og søndag. Men for å kunne svare på dette spørsmålet, må vi igjen først gi ordet til sabbaten. Et siste vesentlig element i dens innhold må utfoldes - nemlig sabbatshåpet
Med sabbatens rike innhold kan vi kanskje skjønne at jøder - uken gjennom - lengter mot sabbaten. Og når sabbaten går mot sin slutt, er en annen lengsel til stede - en lengsel etter at sabbaten ikke skal ta slutt, en lengsel etter den verden der Guds nærvær er absolutt, og der våre liv er fullkomment gjenreist og jorden er nyskapt.
Sabbatsfeiringen er i seg selv en forsmak på den kommende verden. «Én dag i uken, én syvendedel av all vår tid får vi lov til å erfare som paradis,» sier Abraham Joshua Heschel. Og en gammel rabbinsk bibelkommentar beskriver sammenhengen mellom sabbaten og den kommende verden slik:
Den fremtidige verden ... er preget av en hellighet som bare sabbaten har i denne verden. Sabbaten har altså en hellighet som tilsvarer den kommende verden ... den verden der det er sabbat hele tiden.
Det er i tråd med denne rabbinske tradisjonen at alle måltid på sabbaten avsluttes med en særskilt bønn: «Må Den Nådige sende oss den dagen som helt og holdent skal være sabbat og hvile – det evige liv.»
Når sabbaten går mot sin avslutning lørdag kveld, tar husmoren frem et særskilt krydderhus av sølv og lar krydderduft fylle hjemmet. Det er duften og lukten av sabbaten og den kommende verden som de skal få med seg når arbeidsuken og virkedagene begynner. Og samtidig ber de en bønn om at Gud snart, ja i vår tid, må sende profeten Elia som er forløperen for Messias, og den evige forløsning:
Når hviledagen nå tar slutt, send trøst og lindring til ditt folk. Send Elia til dem som lider og er i nød, slik at sorg og sukk forsvinner.
Når gledens dag nå tar slutt, send Elia til ditt utvalgte folk. Vi har ærefrykt for dine gjerninger, send oss lindring forløsning og glede.
Da skal våre lepper synge av fryd: O Herre, frels oss, O Herre, la det lykkes!
Den verden der sabbaten nå feires, er syndens verden. Det er en verden som lever i opprør mot den hellige Gud, men som samtidig sukker etter forløsning. Derfor ble sabbatsfeiringen og sabbatens innhold allerede i bibelsk tid preget av håpet om forløsning. Sabbaten kom til å peke ut over seg selv, frem mot en ny Herrens dag, med frelse og forløsning for Guds skaperverk.
Allerede profeten Sakarja taler om den kommende verden der det skal være én eneste dag, Herrens dag. Sammen med andre bibelvers fra Det gamle testamentet som taler om Messias' komme og den messianske tid, står ordene hos profeten Sakarja i fokus under den avsluttende sabbatsgudstjeneste på lørdag ettermiddag:
"Se, det kommer en Herrens dag. Da skal Herren, min Gud komme, og alle hellige være med ham. Den dagen skal det skje at lyset forsvinner, og de herlige himmellysene slokner. Så skal det bli én eneste dag - Herren kjenner den - og ikke dag som veksler med natt; ved kveldstid skal det være lyst. Da skal Herren være én og hans navn det eneste."
Mens profeten Sakarja taler om den éne dag, den evige sabbat, taler den store trøsteprofeten til de landflyktige i Babylon om det messianske sabbatsår - in nådeåret fra Herren. Det skal komme en tid sa sabbatens innhold, sabbatsåret og det store sabbatsår skal bli avløst av det messianske sabbatsår. Det er Guds salvede - Messias - som en dag skal komme og proklamere dette nådeåret (Jes 61,1-11):
1Herren Guds ånd er over meg, for Herren har salvet meg. Han har sendt meg for å forkynne et godt budskap for hjelpeløse, for å forbinde dem som har et knust hjerte, rope ut frihet for dem som er i fangenskap, og frigjøring for dem som er bundet, 2for å rope ut et nådens år fra Herren og en hevnens dag fra vår Gud, for å trøste alle som sørger, 3og gi de sørgende i Sion turban i stedet for aske, gledens olje i stedet for sorg, lovsangs drakt i stedet for motløs ånd. De skal kalles Rettferds eiketrær som Herren har plantet for å vise sin herlighet. 4De skal bygge opp igjen gamle ruiner og gjenreise det som før lå øde, de skal fornye ruinbyene som lå øde fra slekt til slekt. 5Fremmede skal stå og gjete småfeet for dere, utlendinger skal være bønder og vindyrkere for dere. 6Men dere skal kalles Herrens prester. Tjenere for vår Gud skal dere hete. Dere skal spise av folkenes rikdom og overta deres prakt. 7Før hadde dere dobbel skam og vanære. Nå skal de juble over sin del. Derfor skal de ha dobbel arv i landet, evig glede skal de få. 8For jeg er Herren, som elsker rett og hater ran og urett. I troskap gir jeg dem lønn og slutter en evig pakt med dem. 9Deres ætt skal bli kjent blant folkeslagene, etterkommerne deres blant folkene. Alle som ser dem, skal forstå at de er en ætt som Herren velsigner. 10Jeg gleder meg i Herren, min sjel jubler over min Gud. For han har kledd meg i frelsens klær og svøpt meg i rettferdighets kappe lik en brudgom som setter på seg prestelig turban, lik en brud som pynter seg med smykker. 11For som jorden lar spirene vokse, som en hage lar frøene gro, slik skal Herren Gud la rettferdighet og lovsang spire fram for alle folkeslag.
Det er denne bibelsk-jødiske sabbatstradisjon som føres videre og tas opp av tre viktige elementer i nytestamentlig kristendom:
Når Jesus begynner sin offentlige gjerning midt i sitt jødiske folk, skjer det på sabbaten og i synagogen i hans hjemby Nasaret. Her deltar han i sabbats-formiddags gudstjeneste, her holder han sin første preken og siterer trøsteprofetens ord om det messianske sabbatsår:
18Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne et godt budskap for fattige. Han har sendt meg for å rope ut at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri 19og rope ut et nådens år fra Herren.
Når Jesus roper ut et nådens år fra Herren i Nasarets synagoge, gjør han selv krav på å være Messias, og han proklamerer at den nye tid nå har brutt inn i verden og i folkets liv: den evige sabbat - Messias-tiden med den virkelighet der det er sabbat hele tiden. Derfor er også kjernen i Jesu forkynnelse dette enkle buskap: «Guds rike er kommet nær!» og hans gjerning bringer restitusjon i folkets forhold til Gud, og den får konsekvenser for fattige og blinde, for undertrykte og sørgende.
De fine og fargerike trådene i sabbatsveven samles i Jesu person og verk. Den dype sammenheng mellom sabbaten og sabbatshåpet på den ene side og Jesu person og gjerning på den annen kommer til uttrykk i alle evangeliene, og vi oppdager den lettere når vi kjenner rikdommen i den bibelsk-jødiske sabbats-tradisjon. Vi har tidligere pekt på sabbaten som vesentlig bakgrunn for Johannes-prologen (Joh 1) og dens bekjennelse: «Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, den herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.» - Men vi møter også denne identifikasjonen med sabbaten i flere av Jesu utsagn.
Den jødiske sabbat begynner med en invitasjon hentet fra Salmenes bok: «Kom, la oss juble for Herren, … la oss tre fram for ham med lovsang» (Sal 95). Eller den finnes i senere varianter: «Kom, min venn, til møte med bruden!» Det er denne invitasjon Jesus også spiller på når han sier til folket i Galilea:
28Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.
Den hvile Jesus inviterer til, er nettopp sabbats-hvilen - den evige og messianske sabbats-hvile. Det ser vi ikke bare av de ord og uttrykk han velger i sin situasjon, men vi ser det også tydelig av den sammenheng som Jesu invitasjon står i. Umiddelbart etter Jesu invitasjon til sine frender følger to sabbats-fortellinger der Jesu identitet i forhold til sabbaten blir klargjort: I den første fortellingen lar Jesus sine disipler plukke aks og spise dem på sabbaten, og fortellingen munner ut i Jesu utsagn om at han selv - Menneskesønnen - er sabbatens herre. I den andre fortellingen helbreder Jesus en mann med en lam hånd, og Jesus konkluderer slik andre rabbinere hadde gjort før ham og gjorde siden: «Det er tillatt å gjøre godt på sabbaten» (Matt 12,12).
Men det er også viktig å legge merke til den fortellingen som går forut for Jesu invitasjon til den messianske sabbatshvile. I samtale med disiplene til Johannes døperen identifiserer Jesus Johannes som den Elia som skulle komme - forløperen for Messias. Dermed bekjenner han seg selv som Messias, og uttaler dette også direkte idet han sier at Guds rike nå bryter frem (Matt 11,12f; jfr.11,2ff). Umiddelbart før invitasjonen til sine galileiske frender uttaler Jesus også at han er ett med Faderen, og at ingen kjenner Faderen uten gjennom Sønnen (11,27).
12Fra døperen Johannes' dager og like til nå trenger himmelriket seg fram, og de som trenger på, river det til seg. 13For alle profetene og loven har profetert fram til Johannes.
2I fengselet fikk Johannes høre om alt Kristus gjorde. Han sendte bud med disiplene sine og spurte: 3«Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?» 4Jesus svarte dem: «Gå og fortell Johannes hva dere hører og ser: 5Blinde ser, og lamme går, spedalske renses, og døve hører, døde står opp, og evangeliet forkynnes for fattige. 6Og salig er den som ikke faller fra på grunn av meg.»
27Alt har min Far overgitt til meg. Ingen kjenner Sønnen, unntatt Faderen, og ingen kjenner Faderen, unntatt Sønnen og den som Sønnen vil åpenbare det for.
Det er altså ikke hvilken som helst hvile Jesus inviterer til. Det er den innholdsmettede, messianske sabbatshvile som gir oppreisning og fornyelse til mennesker i denne verden - en fornyelse av menneskets identitet som «skapt i Guds bilde». Det er en invitasjon til det som i paulinsk tankemåte heter: «en ny skapning i Kristus». I denne invitasjonen setter ikke Jesus sabbaten til side, men han fremstår selv som sabbatens dypeste innhold og oppfyllelse. Og i denne oppfyllelsen står Jesus på Guds side, fordi han selv kommer fra Gud og til oss som «Herre over sabbaten» (Matt 12,8).
Men hva så med søndagen? Hvorfor feirer vi den første dag i uken dersom Jesus er sabbatens dypeste innhold og oppfyllelse?
I jødisk litteratur som ble til i tiden mellom Det gamle og Det nye testamente, og som særlig er opptatt av det bibelske endetidshåp, ble den evige sabbat - den nye dag - omtalt med en egen terminologi. Den kalles den åttende dag, fordi den er bortenfor syvtallets begrensninger, og den er samtidig den første dag, fordi den har brutt den sykliske tid og er begynnelsen på en ny era - Guds rikes tid. Her ligger kimen til søndagen som kristen helligdag.
Én av disse bøker som hører med til den mellom-testamentlige litteratur, er den slaviske Enok-boken. Her fortelles det at den bibelske personen Enok (1 Mos 5,21) får et syn der han ser Guds verk i løpet av skapelsens syv dager, og disse syv dager tilsvarer denne verdens tid - de syv tusen år. Dernest sier Gud til Enok:
«Jeg har også fastsatt en åttende dag, og denne åttende dag skal være den første - den første i mitt skaperverk. De første syv dager skal stadig gjentas i syv tusen år, men ved begynnelsen av det åttende årtusen skal det være en tid som ikke telles, en evig tid der det ikke er år eller måneder eller uker eller dager eller timer.» (2 Enok 33,1f)
Det er i denne tradisjonen den første kristne menighet står når den begynner å feire den første dag etter sabbaten, en dag de også kaller den åttende dag. Barnabas-brevet ble forfattet i første halvdel av det andre århundre e.Kr. og taler om den evige sabbat som Gud har fastsatt:
«På den vil jeg gi hvile til alt, og jeg vil skape begynnelsen til en åttende dag, det vil si begynnelsen på en annen verden. Derfor feirer vi også den åttende dag med glede, for på den sto Jesus opp fra de døde.» (Barn. 15,8f)
For den første kristne menighet var Jesu oppstandelse selve grunnlaget for deres Messias-bekjennelse. Men dersom Messias er kommet og den oppstandne er nærværende, da har også den tid brutt inn «der det er sabbat hele tiden». Det var dette Jesus selv markerte da han begynte sin messianske gjerning på sabbaten i synagogen i Nasaret og gjorde krav på å oppfylle trøsteprofetens ord om det messianske sabbatsår - nådeåret fra Herren. Men det er først når Jesus står opp av graven at det liv bryter frem som er bortenfor den tid som fører til døden, - det er det evige liv.
Derfor understreker også Det nye testamentet at Jesus stod opp dra de døde på den første dag etter sabbaten. Slik skapelsesfortellingen understreker at Gud har fullført sitt verk når den syvende dag kommer (1 Mos 2,1), slik henger Kristus på korset ved inngangen til sabbaten fredag ettermiddag og roper «Det er fullbrakt!» (Joh 19,30). Og når den syvende dag og dens hvile er over, står han opp, og den nye skapnings liv bryter frem: på den første dag etter sabbaten.
Her er det igjen verdt å lytte til den russisk-ortodokse teolog Alexander Schmemann. Han taler om Jesu oppstandelse og søndagens mysterium, og han sier:
«Oppstandelsens dag var begynnelsen på et nytt liv og en ny tid. Den var virkelig den åttende og den første dag, og den ble kirkens dag… Dette er dagen da kirken feirer eukaristien – sakramentet for menighetens inntreden i Guds rike og dens deltakelse i det messianske festmåltid i ‘den kommende verden’, det måltid der menigheten får del i sitt nye liv.»
Strømninger i luthersk teologi har i uminnelige tider betonet at søndag ikke er sabbat, og av frykt for judaiserende tendenser har vi søkt å holde de to dagene så atskilt som overhodet mulig. Reformert teologi, på den annen side, har gjerne talt om søndagen som «vår sabbat». Jeg tror at begge retninger har noe rett, men at også begge tar feil og dermed mister rike dimensjoner i feiringen av Herrens dag.
I den gamle pakts tid feires sabbaten som helligdag og hviledag, og den gir innhold til håpet om en evig sabbat. Med den nye pakt skjer det noe nytt, men også her er det et håp om en fremtidig, evig sabbatshvile. Hebreerbrevets forfatter siterer en av sabbats-salmene, Salme 95, og taler om den hviledag som ennå gjenstår for Guds folk:
Derfor fastsetter han på ny en dag ... Altså er det fremdeles en hviledag i vente for Guds folk. Den som kommer inn til hans hvile, får jo hvile fra sine gjerninger, likesom Gud hvilte etter sine gjerninger.
Den bok i Det nye testamentet som imidlertid særlig er opptatt av den fremtidige, evige sabbat, er Johannes' åpenbaring. I de siste kapitlene av Åpenbarings-boken tegnes et fargerikt bilde av den evige sabbat i det nye Jerusalem. Med bakgrunn i jødiske sabbats-forestillinger beskrives livet i det nye og evige Jerusalem:
«Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem. Noe tempel så jeg ikke i byen, for Herren Gud, Den allmektige, og Lammet er dens tempel. Og byen trenger ikke lys fra sol eller måne, for Guds herlighet lyser over den, og Lammet er dens lys. Folkene skal vandre i lyset fra byen, og jordens konger skal føre sine rikdommer dit. Byens porter skal aldri stenges etter dagen, for natt skal det ikke være der. De skal se hans ansikt, og de skal ha hans navn på sin panne. Natten skal ikke være mer, og de skal ikke ha bruk for lys av lampe eller av sol, for Herren Gud skal lyse over dem. Og de skal herske som konger i all evighet.»
Hva er det så som ligger mellom den gamle pakts helligdag og den evige sabbat? Jo, det er Herrens dag, den første og den åttende dag - den dag som tar opp i seg og omdanner alle dager, fordi den er begynnelsen på den evige sabbat allerede her og nå.
Vi må altså se søndagens forhold til sabbaten i kontinuitetens og oppfyllelsens kategorier. Det betyr at vi med frimodighet skal ta med oss den bibelsk-jødiske sabbatsarv inn i en evangelisk søndags-kristendom. Men det betyr samtidig at vår feiring av Herrens dag fremfor alt må gjenspeile at denne dagen hører sammen med den evige sabbat - den er Messias-tid, begynnelsen på den verden som er frelst og gjenreist, og som er uten ende.
Jeg skrev at den bibels-jødiske sabbats-tradisjon føres videre og oppfylles i Jesu person og verk, i vår feiring av Herrens dag og i den evige sabbat i det nye Jerusalem. Kan vi makte å holde dette sammen?
Da Jesus holdt sin sabbats-preken og begynte sin gjerning i synagogen i Nasaret, siterte han trøste-profetens ord om det messianske sabbats-år, nådeåret fra Herren. En upåaktet rabbinsk tradisjon kommenterer de messianske tegn som skal skje når Guds herlighet åpenbares og Messias-tiden inntrer, slik:
«Når Den Hellige – velsignet være han – åpenbarer sin herlighet over Israel, gjør han det ikke i ett nå, for de kunne ikke bli stående ved et slikt gode, de ville dø … Derfor åpenbares den over dem litt etter litt.»
Den nye tid som tok til med Jesu person og verk, var på samme tid synlig og skjult. For mange i synagogen forble Jesus ingen annen enn tømmermannen Josefs sønn. Men andre i Galilea og Judea som møtte Jesus, hørte ham tale og opplevde hans frigjørende gjerning, idet han brakte gode nyheter til fattige, tilgav mennesker deres synd og helbredet syke. Slik bærer det kristne liv og vår feiring av Herrens dag tegnets og forsmakens karakter. Vår glede over Guds skaperverk og hans frelse og våre liv med Guds ord og med Herrens gjerninger skal være et tegn og en forsmak på den dag da Herrens nærvær blir endelig og jorden blir ny.
Derfor lengter jeg fremfor alt etter en feiring av Herrens dag i hjem og menighet der jeg får en forsmak på Guds evige rike. Jeg lengter etter en feiring som gir en gjenglans av den evige sabbat og gir næring til vårt håp og vår forventning. Jeg lengter etter en feiring av Herrens dag der Herrens nattverd står i sentrum, men også der dette måltids forventnings-glede kan spre seg og prege menighetens fellesskap og livet i våre hjem.
