Én dag skal vi få kalle Herrens dag. Én dag i uken skal gi rom i tiden for Herrens nærvær, slik at dette nærværet følger oss alle dager, og slik at vi får leve som nye skapninger hver dag.
Vi er kommet til veis ende på vår meditative vandring fra den bibelske sabbat til vår kristne søndag. Når den jødiske sabbatsarv i dag settes inn i et helbibelsk perspektiv, åpner den på nytt for oss det glade evangelium i søndagen og i vår feiring av helligdagen. Men før vi sammenfatter de impulser som denne vandring har gitt til en fornyet søndagsfeiring og en kristen spiritualitet for vår tid, skal vi lytte til ytterligere et par røster som setter feiringen av sabbat og søndag i perspektiv.
Elie Wiesel skriver betagende om sabbaten slik den ble feiret i hans barndoms landsby i Øst-Europa. Når hans landsby forsvinner ut i tidens glemsel, vil han fortsatt minnes det lys og den varme som byen utstrålte på sabbaten. Wiesel skriver:
«På den dag av alle dager gled fortidens og fremtidens lidelse og angst ut i periferien, og det forsonende menneske påkalte det guddommelige nærvær og gav uttrykk for sin takknemlighet. Da kunne sjalusi og misnøye og smålig krangel mellom naboer vente. Da kunne skyld og bekymringer og farer vente, ja, alt kunne vente. Slik sabbaten omfavnet universet, slik kom den over landsbyen med fred og en aura av kjærlighet. De som var hungrige, kom og spiste. De som følte seg tilsidesatt, rep den utstrakte hånd. De som var alene, de som var triste, de fremmede og flyktningene og vagabondene ble invitert til sabbatsmåltid når de forlot synagogen. Og de sørgende ble hjulpet til å holde tårene tilbake og til å komme inn i sabbatens store og felles glede.»
Etter vår vandring gjennom den bibelske og jødiske sabbatsarv kjenner vi oss igjen i Wiesels beskrivelse, og han spiller her på strenger som vi også har hatt kontakt med i søndagsarven i vår kultur. Men det er en overraskende fortsettelse på denne beskrivelse hos Wiesel: «Men så kom Holocaust, som rystet historien, og som med sitt omfang og sin målsetting markerte slutten på en sivilisasjon.» Derfor er situasjonen i dag også blant jøder preget av en dyp lengsel etter en religiøs og samfunnsmessig fornyelse av sabbaten. Også blant jøder i Israel så vel som i diasporaen* har sekulariseringen svekket den bibelske gehalt i moderne jødisk kultur, og mange har tatt til orde for en fornyelse av den bibelske arv – også i den ukentlige sabbatsfeiring.
*Diaspora: eg. Spredning. Ordet er brukt som en betegnelse for jøder som lever spredt omkring utenfor Israel.
Fra en helt annen innfallsvinkel har to norske kriminologer rettet søkelyset mot den krise for menneskeverdet som sammenbruddet i helligdagsfeiringen har skapt i vårt samfunn. I en bok om narkotikapolitikk i Norden, Den gode fiende, drøfter Nils Christie og Kettil Bruun blant annet fritidens problem i moderne samfunn. De tar utgangspunkt i at ordene fri og fritid kan knyttes til engelske begreper: «holiday» - ferie, feiring, helligdag, og dernest «vacation» - tomrom. De skriver:
«Ferie henger temmelig sikkert sammen med ordet feire. Man kunne ikke arbeide fordi man feiret. Mange av feriedagene faller jo også sammen med helligdager. På russisk het og heter søndagen voskresenje. Det betyr (religiøs) oppstandelse. Middelalderen hadde flere hundre festdager i året. Det er ikke sant at det er i våre dager feriene er kommet for å bli. Feiringsdagene stod en gang helt sentralt. Vår tid er langsom i ferd med å gjenerobre tid fra arbeidet. Men da i en form hvor tilknytningen til feiring er sterkt svekket, og hvor vi isteden nærmer oss de andre ord: vacation – tomrom. Arbeidet kan være en del av livet – sammen med feiring. Men arbeid kan også bli hele livet, ispedd vacation – tomrom. En hovedvanskelighet ved ikke å ha arbeid er at hovedorganisasjonen i samfunnet er basert på at man har det. Å ikke ha arbeid betyr at man står utenfor rammeverket til de fleste andre. Man står også utenfor det rammeverket man gjennom hele livet er trenet til å være inne i. Bruk din tid, sier hele oppdragelsen, sier hele samfunnsorganisasjonen. Ikke vær i din tid, men bruk den. Det sies til alle, også til dem som står utenfor arbeidslivet – i vacation – i det tomme rom…
Feiringsdagene er spist opp av den tomme tid, - julens er forretningsstandens, påskens er reisebyreåenes. Dette er ikke boken for å forklare hvorfor denne utvikling har funnet sted. Vi nøyer oss med å ta ritualenes fravær som ett av de mange tegn på en langtkommet individualisme, eller omvendt: fravær av opplevde kollektive orienteringer.»
Med sin skarpe analyse setter Christie og Bruun ord på et viktig element i svekkelsen av vår samfunsvev og av det menneskeverd som har preget vår kulturarv. Søndagen som helligdag og helgen med fest og innholdsmettet feiring er blitt week-end og vacation, til tomme rom i tiden. En fornyelse av søndagen med feiring og fest er derfor i dag ikke bare en utfordring til den kristne menighet, men en påtrengende oppgave for vår kultur og i vårt samfunnsliv.
En vann har gitt meg en utvidet horisont for dette perspektivet på søndagen og søndagens betydning for menneskeverdet og det menneskelige fellesskap. Han skriver:
«Livet vårt har dei siste åra vore sterkt prega av at vi har ein son som ber merkelappen ‘psykisk utviklingshemma’. Det har lært meg mykje om kva som eigentleg konstruerer eit menneske, og kva menneskeverd er. Guten vår vil alltid komme til kort når det gjeld produktivitet og effektivitet. Dei seks arbeidsdagane er på ein måte ikkje hans sterke dagar. Men kviledagen, med leiking og kos, tid for kvarandre, der er han den ressurssterke. Den dagen er knytt til paradiset, Gudsriket, oppstoda. Guten vår sit ikkje på reservebenken i Guds hær! Han kjempar i første rekkje. Han er ein søndags-soldat.»
Sterkere kan det neppe sies. Og i møte med et slikt vitnesbyrd føler vi nøden og lengselen etter den helhet i våre liv og i våre fellesskap som søndagen på nytt kan hjelpe oss med.
Til innledning siterte jeg Mathias Orheims sang om å være hverdagskristen. Ganske visst er det ingen motsetning mellom hverdagskristendom og søndagskristendom. Guds nærvær og vår nye identitet som nye skapninger i Jesus Kristus følger oss alle dager. Men i dag må vi si: Uten søndagskristendom blir det heller ingen hverdagskristendom. For Herrens dag er der for å gi innhold og helhet til våre liv som kristne i hverdagen.
I noen ti-år har den kristne identiteten vært i krise - både i yngre og eldre generasjoner. Jeg tror en fornyet feiring av Herrens dag er en gave og en nøkkel til en frimodig kristen identitet i vår tid. Her har vi et ankerfeste i den evige Gud i tiden, og her kan vår tro bli både synlig og hørbar i hjem og i samfunn.
En bibelsk søndagskristendom kan derfor i dag gi viktige impulser til en fornyet kristen spiritualitet:
Herrens dag skal gi rom for en kristen spiritualitet som er rotfestet i Guds hus, i høymessen og i gudsfolkets fellesskap.
Herrens dag skal gi rom for en kristen spiritualitet som utfolder seg i det kristne hjem og i det kristne husfellesskap.
Herrens dag skal gi rom for glede og fest i hjem og kirke. Ikke en overflatisk glede og fest som har sin basis og grunn i vår materielle velstand, men den dype glede og fest som har sitt utspring i Herrens nærvær. Det er ikke uten grunn at jeg har valgt eksempler fra jødisk feiring av sabbaten og de russisk-ortodokse kristnes feiring av søndagen. Under mye lidelse og forfølgelse har de feiret helligdagen med glede og preget den med skjønnhet og fest. Det er denne dype glede og fest som igjen må få rom hos oss - på Herrens dag
Herrens dag skal nettopp derfor gi rom for en kristen spiritualitet som bor i «det bibelske hus». Der kan vi som kristne hele tiden la lyset fra Menneskesønnens ansikt skinne inn i våre liv, og der kan vi få følge av Guds familie og hans folk på vår vandring.
Herrens dag skal gi næring til en kristen spiritualitet med diakonal sprengkraft - som konkret lærer oss i hjem og menighet å dele Skaperens gaver og gudsfolkets fellesskap med dem som hungrer og er alene. Det er også et element i denne diakonale sprengkraft at vi på Herrens dag utrustes til å gjøre Herres gjerninger i verden.
Herrens dag skal formidle til oss en kristen spiritualitet som også har en økologisk sprengkraft. En spiritualitet som ser mennesket sammen med skaperverket under Guds herredømme, og som gir ord til protesten mot menneskets autonomi i forholdet til Gud og medskapning.
Herrens dag skal gi næring til en håpets spiritualitet som gir en forsmak på og en lengsel etter den evige sabbat og det nye Jerusalem som skal komme ned fra himmelen. Og denne næring til vårt håp skal vi få gjennom gavene i Herrens måltid, men også i hellighetens fellesskap i hjem og menighet.
Men fremfor alt skal Herrens dag gi rom for en kristen spiritualitet som vet å gjøre Herrens oppstandelse - den eviges nærvær - synlig og hørbar i tiden.
Disse signalene til en fornyet kristen spiritualitet representerer ikke et kirkelig handlingsprogram. Men dersom signalene har aktualitet, skulle de fremfor alt gi en ny frimodighet og ny kraft til våre liv og vår tjeneste som kristne. Vi har noen år ti-år bak oss med et kristen-ideal som har hatt markedsplassen som orienteringspunkt. Ganske visst, der hører evangeliet hjemme. Men nå er kanskje tiden kommet til å fornye det ideal som har sitt utgangspunkt og sitt mål i helligdommen - i Guds hus og Herrens dag, og der vi selv lever og lar menigheten leve i det kraftfulle spenningsfelt mellom den første og den åttende dag.
Én dag skal vi få kalle Herrens dag. Én dag i uken skal gi rom i tiden for Herrens nærvær, slik at dette nærværet følger oss alle dager, og slik at vi får leve som nye skapninger hver dag. Én dag i tiden der Guds nærvær først skal gjøre noe med oss og for oss, før vi gjør noe med denne dagen og alle andre dager.
