Skaperens nærvær feires med skaperens gaver, med et festmåltid på sabbatskvelden. Gjennom dette måltidet ble gleden over Herrens nærvær uttrykt på konkret vis.
Hvordan feiret og feirer jødene sabbaten med den evige Guds nærvær i tiden? Den jødiske tradisjon har alltid lagt vekt på en ytterst konkret markering og feiring av sabbaten. De tidligere rabbinere pleide å si:
«Du skal hellige sabbaten med utsøkt mat, med god drikke og med vakker klesdrakt. Du skal la din sjel glede seg og fryde seg, og jeg vil gi deg lønn for det»
Skaperens nærvær feires derfor med skaperens gaver, med et festmåltid på sabbatskvelden. Gjennom dette måltidet ble gleden over Herrens nærvær uttrykt på konkret vis. En rabbinsk lignelse fra Øst-Europa forklarer noe av bakgrunnen for dette festmåltidets karakter:
«Det var en gang en ung sønn av en godseier som studerte i en by. Langt fra sitt hjemsted. En dag mottok han en gave fra sin far, en strålende gave som han lenge hadde drømt om og lengtet etter. Han ønsket å danse av glede, men fryktet kommentarene fra sine studiekamerater. Derfor inviterte han alle vennene til fest, og sammen danset de og gledet seg over gaven fra faren. Slik er det med sabbaten, kommenterte rabbinerne. Da mottar jødens sjel en uvurderlig gave fra sin himmelske Far: sabbatens glede og dype innhold. Da ønsker også sjelen å uttrykke denne gleden, men den er redd for å danse av glede uten at også sjelens make – kroppen – gleder seg sammen med den. Derfor skal både sjel og kropp glede seg over sabbatens gave, med glede i sabbatens festmåltid.»
Vi må imidlertid ikke forveksle sabbatens festmåltid med moderne nytelseskultur. Sabbatsmåltidet på fredag kveld har nemlig alltid vært en feiring med diakonal sprengkraft. Den rabbinske tradisjon understreker at sabbaten ikke skal preges av den samfunnsmessige forskjell som gir seg av våre yrker og sosiale plassering. På sabbaten har vi alle samme identitet – da skal vi alle fornyes som mennesker, som «den vi er – skapt i Guds bilde». Da skal hver mann og kvinne få kjenne at der «konge» og «dronning» i Guds skaperverk, slik det settes ord på menneskeverdet i Salme 8:
2Herre, vår herre, hvor herlig ditt navn er over hele jorden, du som har bredt ut din prakt over himmelen! 3Fra småbarns og spedbarns munn har du reist et vern mot dem som står deg imot, for å gjøre ende på fienden og hevneren. 4Når jeg ser din himmel, et verk av dine fingre, månen og stjernene som du har satt der, 5hva er da et menneske – at du husker på det, et menneskebarn – at du tar deg av det? 6Du satte ham lite lavere enn Gud og kronet ham med herlighet og ære. 7Du gjorde ham til herre over dine henders verk, alt la du under hans føtter:
Fordi sabbaten skal fornye menneskets dypeste identitet som «skapt i Guds bilde», understreker den jødiske tradisjon at ingen må mangle Skaperens gaver på denne dagen. Under vanskelige ytre kår i Øst-Europa var det derfor slik at synagogene på fredag sørget for mat til de som ikke hadde – slik at det skulle bli sabbatsfest i hvert hjem og hver hytte.
Men Skaperens nærvær er samtidig den frelsende Guds nærvær, han som forløste sitt folk fra slaveriet i Egypt. Sabbaten er derfor også frelsens og frihetens dag. Når denne dagen feires med en markering av menneskets identitet som «skapt i Guds bilde», blir israelittene minnet om at de èn gang var slaver i Egypt, men at Gud fridde dem ut av dette slaveriet og gjorde dem til Guds frie folk:
15Husk at du selv var slave i Egypt da Herren din Gud førte deg ut derfra med sterk hånd og utstrakt arm. Derfor har Herren din Gud befalt deg å holde sabbatsdagen.
Når frelsens og frihetens Gud er nær, da skal heller ingen i Guds folk mangle frelsens gave – felleskap med Guds folk. Derfor heter det og praktiseres det i denne jødiske tradisjon: på sabbatskvelden skal ingen være alene. Når sabbatskveldens gudstjeneste er over, inviteres gjerne de som er alene, til et hjem der storfamilien og gjestene sammen spiser sabbatsmåltid.
En liten historie fra København i årene like før den annen verdenskrig illustrerer dette. På den tiden kom et stort antall jødiske flyktninger til den danske hovedstad. De var på vei til Israel, Amerika ellet annet land der de hadde slektninger. Og det var ikke enkelt for den jødiske menighet i København å ta seg av den store mengden med fattige folkefrender på gjennomreise. Hvar gjorde så flyktningene? Jo, på sabbats ettermiddag kom de og satte seg på trappen til synagogen, og da visste også de danske jødene hva som var deres plikt. Det berettes også at det felleskap og sabbatsmåltid som da ble feiret i de københavnske hjem, gjorde noe med dem alle – både flyktningene og de danske jødene.
Og det fortelles om en av de chassidiske* rabbinere i Øst-Europa at da familien hadde satt seg til sabbatsbordet, banket det på døren i hjemmet. Rabbineren gikk bort til vinduet, og da han så en vagabond stå på trappen, sukket han tungt. Men så løftet rabbineren blikket opp mot himmelen og sa: «Universets Herre, dersom det er plass for denne vagabond i din verden, da er det også plass for ham i vår.» Hvorpå vagabonden ble invitert inn til festmåltid og fellesskap.
*Chassidismen er en religiøs og sosial fromhetsbevegelse innen jødedommen som oppstod i Øst-Europa i det 18. århundre.
Det er i møte med den bibelske sabbatsglede det skapes en lengsel hos meg for vår feiring av Herrens dag. Når vi feirer Den oppstandnes nærvær, hvor mye mer skulle vi ikke da ha grunn til å slippe gleden løs i synlig og konkret forstand – i en fest og et fellesskap som fornyer våre liv som «mennesker skapt i Guds bilde» og som nye skapninger i Kristus?
Hør hva den russisk-ortodokse teolog Alexander Schmemann sier om de helliges samfunn og gudstjenesten:
«Gudstjenesten er fremfor alt den glade sammenkomst av de som skal møte Den oppstandne og gå inn i bryllupssalen sammen med Ham. Her er det forventningsfull glede og skjønnhet. Det hevdes ofte at denne skjønnhet er unødvendig. Visselig er den unødvendig, for vi befinner oss her bortenfor «det nødvendiges» kategorier. Når vi venter på noen vi elsker, legger en vakker duk på bordet og dekker med lys og blomster, så gjør vi dette – ikke fordi det er nødvendig men av kjærlighet. Og Jesu Kirke er kjærlighet, forventning og glede. Den er himmelen på jorden – med en glede som er i stand til å forandre verden.»
Ja, jeg lengter etter å møte denne glede, denne skjønnhet og denne diakonale kraft i søndagens gudstjeneste og i gudsfolkets felleskap rundt alterbordet. Men gleden skulle ikke stoppe der. Den skulle forplante seg til våre hjem på Herrens dag – med fest og fellesskap.
Nå er kanskje ikke det åpne måltidsfelleskap med jublende glede over Skaperens gaver og en søndags-kristendom med diakonal handlekraft helt i tråd med norsk folkelynne. Men kanskje skulle vi her øve bibelsk kulturkritikk overfor inngrodde vaner hos oss selv og i våre «gode selskap»?
Tenk hvilken revolusjon som ville skje i våre byer og bygder, dersom vi åpnet våre menighetsfelleskap og våre hjem og begynte å ta på alvor at ingen skal være alene eller mangle Skaperens gaver og Frelserens fellesskap på Herrens dag! Og nota bene: Her dreier det seg om mer enn vennlig veldedighet. Det dreier som at Skaperens gaver skal flyte fritt, og om inkluderende felleskap fordi Herren selv er nærværende. Det dreier seg om at Herrens nærvær og Herrens dag vil gjøre noe med oss og menneskenes rundt oss.
Jeg har flere ganger gjentatt at sabbaten er en feiring av mennesket fundamentale identitet som «skapt i Guds bilde». Abraham Joshua Heschel har pekt på en spenning i den bibelske fortelling på dette punkt. For hva skjer i skapelsesfortellingen etter at mennesket er skapt og har fått i oppdrag å legge jorden og dyreverdenen under seg (1.Mos 1,26ff)? Jo, det første Gud gjøre er å innstifte hviledagen (1 Mos 2,3) og den senere bibelske fortelling understreker at denne hvile skal gjelde for mennesker, for buskap og for jord i felleskap.
26Gud sa: «La oss lage mennesker i vårt bilde, så de ligner oss! De skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen, over feet og alle ville dyr og alt krypet som det kryr av på jorden.»
3Gud velsignet den sjuende dagen og helliget den. For den dagen hvilte han fra hele sitt arbeid, det som Gud hadde gjort da han skapte.
Her kan det være grunn til å stoppe opp et øyeblikk og legge merke til at den bibelske forordning gir en dobbel begrunnelse for den felles hvile for mennesker og buskap. I den første gjengivelse av de ti bud begrunnes den felles hvile med Guds egen handling da verden ble skapt:
10men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. Da skal du ikke gjøre noe arbeid, verken du eller din sønn eller din datter, verken slaven eller slavekvinnen din, verken buskapen din eller innflytteren som bor i byene dine. 11For på seks dager laget Herren himmelen og jorden, havet og alt som er i dem; men den sjuende dagen hvilte han. Derfor velsignet Herren sabbatsdagen og helliget den.
I den andre gjengivelse av de ti bud, derimot, blir den felles hvile begrunnet ut fra Israels egen historie og utfrielsen av folket fra slaveriet i Egypt:
14men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. Da skal du ikke gjøre noe arbeid, verken du eller din sønn eller din datter, verken din slave eller din slavekvinne, verken oksen eller eselet eller noe annet av dyrene dine, eller innflytteren som bor i byene dine, slik at slaven og slavekvinnen skal få hvile, de som du. 15Husk at du selv var slave i Egypt da Herren din Gud førte deg ut derfra med sterk hånd og utstrakt arm. Derfor har Herren din Gud befalt deg å holde sabbatsdagen.
Disse bibelske sabbatsforskrifter skjærer gjennom sosiale forskjeller og likestiller jordeieren med tjeneren og innflytteren, ja, også med buskapen. Med basis i Guds skaperverk og i hans frelsesgjerning understreker de bibelske forordningene for sabbaten at mennesket står sammen med den øvrige skapning under Guds herredømme. Ja, i Det gamle testamente er også jorda trukket med i sabbatshvilen: når mennesker og buskap har hvile, blir det også sabbat for jord og jordsmonn. Her gjelder det imidlertid igjen at vi ikke må la oss fange av et ensidig nytte-motiv. Når sabbatsåret kom hvert syvende år og det store sabbatsåret hvert femtiende år, da hadde dette radikale, sosiale og økologiske konsekvenser. Hvert syvende år skulle jorden ha hvile:
2Tal til israelittene og si til dem: Når dere kommer inn i det landet jeg vil gi dere, skal landet holde sabbat for Herren. 3I seks år skal du så til åkeren din, og i seks år skal du beskjære vinstokkene og samle inn grøden i landet. 4Men i det sjuende året skal det være sabbat, et hvileår for landet, en sabbat for Herren. Da skal du verken så åkeren din eller beskjære vinstokkene.
Men sabbatsåret gav ikke bare jorden tilbake dens kraft og fruktbarhet. Den grøde som jorden bar dette året, skulle være til føde for alle som bodde i landet – ikke bare for jordeierne, men for jordeierne og leiefolket og de fremmede, for buskapen og de ville dyr (3 Mos 25,5). Dette året skulle også slaver bli satt fri, og all gjeld skulle bli ettergitt. Jord som var solgt – som regel i en økonomisk tvangssituasjon – skulle også returneres til sine opprinnelige innehavere i det store sabbatsåret, i frigivelsesåret (2 Mos 21,2 ff, 5 Mos 15,1). Igjen legger vi merke til begrunnelsen som de bibelske forordninger gir:
5Du skal ikke høste det som har vokst av seg selv etter forrige høst, og du skal ikke plukke druer på en ustelt vinstokk. Det skal være sabbatsår for landet.
2Når du kjøper en hebraisk slave, skal han arbeide i seks år. Men i det sjuende året skal han få sin frihet uten å betale for det.
1Hvert sjuende år skal du ettergi all gjeld.
23Jord må ikke selges for all fremtid. For landet er mitt, og dere er fremmede og innflyttere hos meg.
55For det er meg israelittene tjener. De er mine tjenere som jeg har ført ut av Egypt. Jeg er Herren deres Gud.
Gud alene er herre over sin skapning, og dette innebærer en fundamental frihet for hvert individ og hver familie. Men dette innebærer også at mennesket står sammen med buskap, dyr og jord under hans herredømme. Sabbaten og sabbatsåret var og ble en protest mot menneskets autonomi, en protest mot mennesker utnytting av andre mennesker, av buskap og jord. Det var en protest båret av bekjennelsen til den ene Gud som rår over alt og alle, og som derfor også gjorde sabbaten til en fest for all Guds skapning.
Vi er i dag noe usikre på hvor konsekvent de bibelske sabbatsforskrifter ble gjennomført i det gamle Israel. Ikke desto mindre skulle denne bibelske tradisjonen hjelpe oss til å la helligdagen med Guds nærvær føre til en gjenreisning av menneskeverdet og av skaperverkets verdi. Kanskje vi i vår tid med miljøkrise på mange plan og en ny økologisk bevissthet med frimodighet skulle fornye dette bibelske dybdeperspektivet på helligdagen?
