Er du den som skal komme?

Når vi leser evangeliene får vi stadig vekk et inntrykk av at israelittene venter på en som skal komme. Døperen Johannes spør Jesus: «Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?» (Matt 11,3). Johannes og resten av folket hadde blitt fortalt av sine foreldre og av de skriftlærde at det skulle komme en som skulle gjenopprette landet Israel til sin tidligere storhetstid. De ventet fordi de hadde lest i de gamle skriftene om han som skulle komme. Kanskje vi også må vende tilbake til disse skriftene for å forstå hva det vil si at Herren kommer?

To paradisfortellinger

I Det gamle testamentet finner vi på mange måter to paradisfortellinger. Den første av disse finner vi på de første sidene av Første Mosebok. «Herren Gud plantet i gammel tid en hage i Eden. Der satte han mennesket han hadde formet.» (Første Mosebok 2,8). Denne hagen var perfekt for mennesket, ikke bare på grunn av trærne og elvene som gav mennesket alt det trengte, men på grunn av hvem andre som var der. Gud vandret nemlig sammen med mennesket i denne hagen. Men på grunn av menneskets opprør mot Gud, måtte Gud sende dem ut av paradis, bort fra hans nærvær.

Dette er menneskets mest grunnleggende problem – vi kan ikke lenger vandre sammen med Gud. Men allerede i Første Mosebok 3,15 avslører Gud at han har en plan for å redde mennesket, for å gjenopprette det som gikk tapt. Til slangen som lurte mennesket til å gå imot Gud, forteller Gud at det skal komme en som skal ramme slangens hode. Da er dramaet satt: Hvem er han som skal bringe mennesket tilbake til paradis, tilbake til Guds nærvær?

Når kommer han?

Når vi fortsetter å lese i Det gamle testamentet kan vi nesten ta og føle på denne spenningen. Hvor er han? Når kommer han? Kan det være Noah? Kan det være Abraham? Kan det være Jakob? Moses er kanskje den beste kandidaten vi finner i de fem mosebøkene. Han berget israelsfolket ut av slaveriet i Egypt og han fikk møte og snakke med Gud ansikt til ansikt. Men Moses sa selv: «En profet som meg vil Herren din Gud la så fram hos deg» (Femte Mosebok 18,15). Moses var ikke han som de ventet på, han skulle komme etter Moses. Allikevel står det skrevet i slutten av mosebøkene, etter at Moses er død, at det aldri igjen sto fram en profet som Moses (Femte Mosebok 34,10). Disse ordene er etter all sannsynlighet skrevet i tiden mellom Det gamle og Det nye testamentet.

Det andre paradiset

Det andre paradiset finner vi i Jerusalem, da Salomo var blitt konge. På denne tiden satt hver mann trygt under sin vinstokk og sitt fikentre (1 Kong 4,21). Når Salomos kongerike blir beskrevet, er det språket fra Edens hage som blir hentet opp. Det bugner over av mat og drikke, det er fred og alle er trygge. Israel var fortsatt et ungt kongerike på denne tiden og Salomo var bare den tredje kongen i rekken. Israels store opptur startet allikevel ikke med kong Salomo, men med hans far – kong David.

Kong David var den største og viktigste av alle kongene i Israel. Det var ham israelsfolket lengtet tilbake til på Jesu tid. Det var han som gjorde Jerusalem til hovedstad i Israel. Da David hadde inntatt Jerusalem, ba han til Gud om å få bygge et hus for ham – et tempel. Men Gud lot ikke David bygge templet. I stedet ga Gud David et løfte: Davids etterkommer skal sitte på kongetronen i alle tider.

Judaslekten

Et lignende løfte finner vi i Første Mosebok 49,10. Jakob er i ferd med å dø. Han kaller de tolv sønnene sine til seg for å velsigne dem. Når han kommer til Juda, sier han at septer skal ikke vike fra Juda eller herskerstav fra hans føtter. Kong David og hans ætt hører til denne Judaslekten.

Etter kong Salomo blir Israel delt i to Judaslekten fortsetter å sitte på tronen i Sørriket (Judea), mens kongetronen i Nordriket (Israel) veksler mellom et utall av ulike slekter. Men selv om Judaslekten fortsetter å sitte på tronen i Jerusalem setter avgudsdyrkelse et så stort preg på landet at Gud lar riket bli okkupert av den østlige stormakten Babylon, og Kong Nebukadnesar, tok med seg israelittene i eksil til Babylon og rev ned templet i Jerusalem i 586 f.Kr. Etter 70 år fikk israelsfolket vende tilbake til Jerusalem, men landet var fortsatt underlagt fremmede makter: først babylonerne, så perserne og så grekerne med Alexander den store. Etter nesten 200 år med kriger i Israel tok Romerriket kontroll over landet.

Folket på Jesu tid ventet på en konge. En konge som skulle bringe dem tilbake til storhetstiden under kong David og under kong Salomo. Men Jesus var ikke den typen konge. Profeten Jesaja gir oss et ganske annerledes bilde av hvordan han de ventet på kom til å være. Der jødene snakket om en konge, snakket Gud om en tjener.

Hos profeten Jesaja omtales israelsfolket som et tre som er blitt hugget av. Men som med alle trær som blir felt, står det igjen en stubbe. Jesaja skriver at fra denne stubben, Isais stubbe, skal et nytt, friskt skudd spire fram. Denne tjeneren som Jesaja forteller om, er den samme som etterkommeren av David (2 Sam 7), og den samme som han som skulle komme etter Moses (Femte Mosebok 18,15). Folket tenkte ikke for stort om han som skulle komme, de tenkte for lite. De tok ikke feil da de trodde han skulle være en konge, men han skulle være mer. Han som skulle bringe folket tilbake til Eden, var konge, profet og tjener. Alt dette på en gang.

Et større rike

Folket tenkte dessuten for smått om rekkevidden av hans kongedømme. Gud sier: «Det er for lite at du er min tjener som skal gjenreise Jakobs stammer og føre de bevarte av Israel tilbake. Jeg gjør deg til lys for folkeslag så min frelse kan nå til jordens ende.» (Jes 49,6). Han som skulle komme skulle ikke bare være konge over Israel, han skulle være et lys for alle folkeslag. Dette så Daniel, profeten som levde i Babylon under eksilet, da han fikk se Menneskesønnen som fikk herskermakt, ære og rike (Dan 7,13f).

I Jesus blir alle disse løftene og lengslene etter han som skulle komme, oppfylt. Det var ingen fanfare da Jesus kom, ingen parader gjennom gatene. I en liten by, i et skittent lite avlukke ble kongen, profeten og tjeneren født. Gud er kommet nær som et barn i en krybbe. Historien om Jesu liv, tjeneste, død og oppstandelse er hele tiden preget av dette paradokset. Mange av dem som hadde ventet, kjente ham ikke igjen når han kom. Men stemmen til dem som kjente ham igjen, lar seg kanskje best oppsummere av Simeon i templet:

«Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, slik som du har lovet. For mine øyne har sett din frelse, som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk, et lys til åpenbaring for hedningene og ditt folk Israel til ære.» (Luk 2,29-32)