Olsok (Olavsdagen)

Helgenkongen Olav

Olavsdagen var opprinnelig en katolsk høytidsdag til minne om kongen som kristnet Norge. Olav Haraldsson var konge i Norge fra 1016-1028. 29. juli 1030 falt han i slaget på Stiklestad i Verdal, Trøndelag og ble straks regnet som martyr. Bare et år senere ble Olav erklært som helgen, og i dag kjenner vi ham best under navnet Olav den Hellige eller St. Olav.

I århundrene som fulgte ble minnedagen for Olav snart den største norske kirkefesten. Flokker av pilegrimer strømmet hvert år til Olavskirken i Trondheim, der Nidarosdomen står i dag. Kvelden og natta før Olavsdagen ble det våket og holdt nattlige tidebønner i kirker over hele landet. Det er også bakgrunnen for høytidsens norrøne navn, som betyr «våkenatt for Olav». Helligdagen ble avviklet ved reformasjonen, men på grunn av helgenkongens sterke og særegne posisjon i norsk historie lot ikke Olsok seg avskaffe som festdag i Norge.

Revitalisering av Olavsdagen
Da reformasjonen kom til Danmark og Norge i 1536-37 ble det forbudt å helligholde helgener, og våkenettene med messer nattestid ble etter hvert avskaffet. Til tross for dette forsvant aldri feiringen av Hellig Olav fra den folkelige tradisjonen. Olavs kristning av landet og alle historiene om hans liv stod så sterkt i den norske bevisstheten at Olsok ble opprettholdt som folkelig festdag. I 1930 ble Olsok for første gang siden reformasjonen offisielt feiret. Det skjedde i forbindelse med 900-årsdagen for slaget på Stiklestad. Kirkene i Verdal, Trondheim, og over hele landet samlet seg om feiringen av den norske helgenkongen. Samtidig fikk Olsok status som norsk flaggdag.

Hellig Olav regnes som Norges skytshelgen, men Olsok feires også noen steder i Sverige, Finland og Danmark. På Færøyene er Olavsdagen både nasjonaldag og kirkelig festdag. Olav den hellige var konge også av Færøyene den gangen øygruppen fortsatt var en del av Norge.

Olsokfeiring i kirkesamfunnene
I Den katolske kirke har Olsok status som høytid, det vil si at det er en dag hvor det er obligatorisk å feire messe. Dagen feires også av ortodokse menigheter i Norge.

Den norske kirke legger mindre vekt på Olavs helgenstatus, men velger å markere Hellig Olav og Olsok til minne om den betydningen han har hatt for Norge og kristendommen i landet. Siden midten av 1990-tallet har tidebønner vært en viktig del av gudstjenestelivet i Nidarosdomen under Olsok. Tidebønner er gudstjenester som griper langt tilbake i kirkens historie. De har røtter i den jødiske tradisjonen og ble videreført i den tidlige kristne kirke. Det nye testamentet vitner om at de første kristne ba til visse tider, både enkeltvis og i fellesskap (Apostelgjerningene 3,1; 10,9; 16,25).

Helgener

I 2. Korinterbrev kap. 1,1 lar Paulus alle de kristne omfattes av begrepet «hellige» og i sitt første brev til tessalonikerne (1 Tess 4,1-8) oppfordrer han menigheten om å gjøre fremskritt i hellighet. Bibelen omtaler på den måten alle mennesker som lever og dør i troen på Jesus Kristus som hellige.

I Den katolske kirke legges det imidlertid vekt på praksisen som vokste fram i den eldste kirke der «det ble vanlig å ære mennesker som hadde levd et særlig hellig og gudfryktig liv på en spesiell måte. Helgenkulten vokste frem av martyrkulten. Martyren som gikk i døden for sin kristne tro, var lenge prototypen på en helgen, og det som 'gjorde' martyren til helgen var den kult som oppstod spontant ved vedkommendes grav.» (Ekstern lenke: www.katolsk.no)

Olavstradisjonen har skutt fart de siste tiårene med fokus på nye og gamle liturgier, markering av pilegrimsleden, Olavskilden, Stiklestadspelet og andre historiske spill. I Den norske kirkes kollektbønn for Olsok takker vi for Guds budbærere til vårt folk. Det handler ikke bare om Olav den hellige, men om alle troshelter og håpsbærere som har blitt risset inn i oss og skaper forbilder for kristne i dag.