Den førtiende dagen etter oppstandelsen tok Jesus med seg disiplene ut av Jerusalem. De gikk over Kedron-bekken og oppover skråningen til Oljeberget. Der stoppet de, og Herren samlet sine venner tett omkring seg. Det er slett ikke umulig at det var kvinner med dit opp. For det fortelles jo at blant dem var også de kvinnene som hadde fulgt ham fra Galilea (Luk 23,49). For selv om disse ordene ikke gjaldt nettopp denne begivenheten, så er det tydelig at kvinnene var ganske mye med blant dem som fulgte etter Jesus.

På Oljeberget underviste Jesus dem blant annet om Den hellige ånds kraft som skulle komme over dem. Deretter løftet han sine hender over dem og velsignet dem. Og så inntrer en av de største begivenhetene i menneskehetens historie. Til nå hadde Jesus vært et sant menneske i tid og rom. Han hadde levd time for time, og minutt for minutt, og han kunne bare oppholde seg på ett sted om gangen. Men nå grep Gud, hans Far, tak i sin Sønn og løftet ham ut av den menneskelige begrensningen. Det disiplene så, var bare at han forsvant bak en sky. Men Jesus ble løftet videre og like inn i herligheten. Han vandret i triumf mellom engleskarene og fram til sin trone, ved Fars høyre hånd. Dette er et billedspråk som vi behøver, for å kunne fatte noe av det som skjedde.

Og så, – da Herren Jesus satte seg der ved sin Fars høyre hånd, tok han tilbake den allmakten som han hadde gitt avkall på under sitt liv på jorden. Det betyr blant annet at han straks ble alle steder nærværende. For han som steg ned, er den samme som steg høyt opp over alle himler for å fylle alt (Ef 4,10). I en annen oversettelse heter det: «Han steg opp over alle himler, for at han, med sitt nærvær, skulle oppfylle verdensaltet.» Jesus Kristus er nå, i dette øyeblikk, nær den fjerneste stjerne, det minste, lille dansende molekyl og nær hvert eneste menneskehjerte.